Synger om samlivsbrudd
Susanne Sundfør snakker om kjærlighet og synger om samlivsbrudd, skrev en av våre tabloider fredag, og igjen er kunstneren redusert til privatperson, skriver Audun Molde.
Susanne Sundfør snakker om kjærlighet og synger om samlivsbrudd. Det skrev en av våre tabloider fredag og desken er sikkert fornøyd med å ha greid å lage så fine bokstavrim. Det er det ene litterære virkemidlet som desken virkelig har greie på.
Og igjen er kunstneren (norsk for «the artist»), i dette tilfelle Susanne Sundfør, redusert til privatperson, musikeren er banalisert til kjendis, poesien er trivialisert til privatliv.
Les også: – Jeg er en veldig snill kjæreste.
Jeg kjenner ikke Sundfør personlig og er derfor ikke så oppdatert på hennes nære relasjoner. Heller ikke kjenner hun mine. For noen år siden var det faktisk Elvis Costello og Burt Bacharach som skrev min skilsmisse-plate. Media fikk heldigvis ikke tak i dette, det er en av de mange fordelene ved å slippe å leke «kjendis»-leken for å få utøve yrket sitt. Selv om jeg heldigvis har brutt med skilsmisseplatene, er jeg fortsatt veldig glad i «Painted from memory». Ikke fordi den maner fram mine personlige traumer fra den gang i en slags masochistisk nostalgi, men bare fordi jeg syns det er en fantastisk bra samling låter. Jeg har aldri møtt Elvis Costello og takket ham.
Siden jeg kjenner Sondre Lerche litt (bare litt) vet jeg at det er et samlivsbrudd som bakteppe for hans nye album «Please». Men jeg liker merkelig nok plata veldig godt likevel, helt uavhengig av hans private omstillingsprosess. Den tilhører ikke meg, og det er faktisk jeg som er lytteren når jeg opplever musikken. For meg er plata emosjonell på så mange nivåer, og en veldig spennende musikalsk produksjon. Selv om artisten skriver noe personlig ut fra seg selv, er det like fullt lytteren – publikum – som skaper mening, skaper relevans, skaper en klassiker. Musikken lever sitt eget liv, i stadig skiftende kontekster. For musikk er kommunikasjon. Historien viser oss at ofte lever de beste sangene videre i kraft av seg selv, mer eller mindre uavhengig av opphavet. En god sang overlever lett en «kjendis» eller en tabloid nyhetssak.
Privat og personlig
De største kunsterne bruker gjerne eget liv og egne erfaringer. Det finnes også gode, rent selvbiografiske og veldig private plater i musikkhistorien, unntaksvis. Men det er en subtil forskjell mellom å bruke eget liv som grunnlag for kunstnerisk bearbeidelse, og å få det ferdige kunstverket redusert til «synger om samlivsbrudd». Det er forskjell på privat og personlig, det er sjangerforskjell på brev, blogg, småprat, og sangtekst. Selv en Knausgård oppfattes av mange som en vesentlig kunstner, selv om han – på kjendis-språket – «skriver om seg selv», og jeg tror de fleste forstår at kunst og privatliv ikke alltid er hundre prosent i samsvar.
Bjørn Eidsvåg skriver mange av sine tekster i første person entall, Jan Eggum i tredje person. Hvem er da mest «personlig», «ekte», «ærlig»? Jeg er ikke i tvil om at desken i VG eller Dagbladet har fasitsvaret. Uten at de dermed avslører mye kompetanse på litterære virkemidler: En god sangtekst kan fortelle en historie, formidlet i en egen sjanger som kalles sangtekst. Vokalistens uttrykk på en pop-plate «handler om» fonetikk, rytme, rimstruktur, lek med språk, vokal-sound, produksjon. Jeg har derfor en fornemmelse av at Sundfør «synger om» mye mer enn samlivsbrudd.
Samlivsbruddstreik!
Elvis Costello ble i bladet Q spurt om sin gjennombrudds-låt «Alison» – et søvndyssende forutsigbart tabloid-spørsmål: «Who is Alison?» Svaret kan være til inspirasjon: «It’s whoever you want it to be. I know who the song relates to, but I’m not going to tell you because the song is for you to listen to. It’s for who it should be in your mind.» Kanskje også Marit Larsen har tatt til seg dette, når hun forbilledlig nok ikke vil snakke om det.
Så kjære artiststand og promo-byråer: Hva med en kollektiv «samlivsbrudd-/sykdom-/ny kjæreste»-medielanseringsstreik i vinter? Kanskje skal dere si at den nye plata «handler om» soundet, instrumentasjonen, akkordrekkene, melodilinjene, formstrukturen, programmeringen, ideer fra film og spill, inspirasjon fra musikkhistorien? Eller snakke om noe helt annet? Skal dere bli tatt på alvor for det dere egentlig vil, nemlig musikken og historiene og kunsten deres, må dere ta regien selv.
På tross av truet pressestøtte og salgstall i fritt fall, tyder ingenting på at tabloidene kommer til å forandre seg. De ser på dere som forbrukersamfunnets «kjendiser» – et forunderlig uttrykk som også brukes om statsministeren, Dalai Lama, farmen-Gaute, værdamer, Fritjof Nansen og Paven. Den gode nyheten er at ganske mange av deres fans forstår dette allerede, fansen er ikke så dumme. De kommer ikke til å slutte å høre på dere så lenge dere lager musikk som de opplever verdifull og som berører dem, på deres egne premisser som lyttere. Norsk musikk fortjener bedre enn å banaliseres til trivielt kjendiseri.
Ledige stillinger
Lydtekniker
NasjonalbiblioteketSøknadsfrist:17/11/2024
Kulturskolelærer fiolin og piano
Vestby kommune/ Vestby kulturskoleSøknadsfrist:17/11/2024
Professor i fiolin – 50%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Professor i fiolin -100%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Førsteamanuensis i komposisjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024