Han fikk Bjørn Eidsvåg til å synge om kjærlighet mellom menn

Han har en fiktiv lapp hengende hjemme: «Husk at du er heldig.» Dén handler aller mest om kontrasten til slitere han har møtt i kunstscenen i New York;
– Et liv der man må jobbe tre jobber i løpet av en dag før man legger hodet på puta. Det er lettere i Norge, både heterofil, kvinnelig journalist og sangeren som sitter foran meg i lav vintersol på Bislett nikker: vi er heldige.

Kontrasten mellom et unnselig pissoar her på Bislett – og grandiose Nasjonalballetten på Norges tyngste scene. For Nils Bech skal tilbake til Operaen. Den Norske Opera & Ballett. I den kontrasten ligger rammen for dette møtet, da det fortsatt var så kald vinter at det knirka i snøen, sangeren gikk i en duffelcoat som dekket hode, skulder, kne og nesten tå. Albumet Jeg elsker han var fortsatt under arbeid. Bjørn Eidsvåg hadde sunget inn noe, men dét var hemmelig.

Danser Silas Kjølmoen Henriksen og Nils Bech på prøvene i Den Norske Opera & Ballett. (Foto: Privat)

Utgangspunktet for dette albumet startet med en samtale. Personen jeg snakket med synes det var så vakkert at jeg på albumet Foolish Heart kjønnet personen jeg sang til, da han som skeiv selv aldri hadde hørt en mann synge åpent om sin kjærlighet. Det skriver Nils Bech i et slags brev til alle som lytter, når Jeg elsker han er ute 8. september – etter veldig mange singler og mye arbeid. «Er det greit at jeg er jeg,» synger Eidsvåg på pophiten «Vi to».

Det som følger her på ballade.no er en versjon av vårt intervju med Nils Bech like før han inntok Den norske Opera & Ballett med sine skeive duetter.

På omslagsbildet til «Jeg elsker han» er Nils friskusgenserkledd, han synger med strykerne om å luske mellom busk og kratt – tilforlatelig nasjonalromantisk, bemerker jeg. Men det er også mye frykt for å bli oppdaget i teksten.
– Den er skrevet og sunget til dem som levde ut kjærligheten og begjæret sitt i tiden da homofili var forbudt, da man faktisk måtte snike seg rundt for å gjøre det. Og dem blant dem som fortsatt lever: jeg ser for meg at den kan tale mer til de som er 70+, kanskje, i sin tidløse musikalske drakt?
Denne er altså til dem som måtte ut i naturen – eller som bare rett her borte, nikker han, mot Kjærlighetskarusellen, det fredete pissoaret i bakken mot Bislett. Et minnesmerke for homofile stevnemøter i skjul.
– Eller dem som fortsatt har det slik, det er mange som lever liv omgitt av ikke-aksept, legger han til. Nå, når albumet er ute, har den fått en ny versjon. Frida Ånnevik kommer inn og synger «jeg elsker hu».

– Min opplevelse er at det skapes veldig lite skeivt teater, fortsatte Nils Bech den vinterdagen i sola.
– Spesielt scenekunst på institusjonene viser sjelden kjærlighet mellom to menn. Dette sa jeg også på radio en gang, og etterpå fikk jeg en melding fra en lytter: «Ja, men jeg så en oppsetning av Svanesjøen i New York for 20 år siden, der var det to mannlige dansere. Har du forresten sett filmen Brokeback Mountain?»
Han himler ikke med øynene, helt, men legger til:
– Da tenker jeg: det sier alt! Jeg sier ikke at det ikke finnes, men det finnes veldig lite av det. Det er så mange åpne homofile artister, men veldig få som synger om «han». Selv George Michael kom vel ut fordi han ble ferska … Vi har ikke vært usynlige i popkulturen. Men det er ikke nok: den skjeive kjærligheten må være representert inn i kunsten, utdyper han.

Så har det også skjedd masse i norsk pop, Nils selv nevner Sondre Justad på scenen med kjæresten som bare ett eksempel.

Vakkert alvor: Nils Bech synger til alle som føler de må skjule seg. (Foto: Ivar Kvaal)

– Når man begynner å stille seg spørsmål om hvorfor ting har vært som det har vært før, tenker man sånn «var det så føkka?»

Drømmen og dansen
For Nils er det viktig at sangen og hans historieformidling smelter sammen med det danserne gjør i Anaïs Tourets koreografi. Ikke som i «og så blir det fint med noe ballett», som klistret utenpå.
– Den opplevelsen er helt fantastisk! Jeg tenker alltid over at jeg ikke får gåsehud av å gå på konsert. Men får det ofte av å se dans! Det er en egen ting, kanskje et slags savn i meg.

GI MEG TID: Nils Bech og rapper/sanger Emir. (Foto: Desiree Mattsson)

Elsker eller hater du det Nils Bech gjør?
Tilbake til lappen: «Heldig». Etter over 20 år i skjæringspunktet kunst og popmusikk, er det noe med å ha peilet seg ut kursen sin, og holdt på den. Han foreslår at dét er hovedgrunn for at han nå er i posisjon til å nettopp få velge dansere på øverste nivå, sette rammer som ingen andre har gjort før. Gi ut sangene på Universal, det er folk som jobber for at drømmene hans skal virkeliggjøres:
– Jeg er veldig takknemlig for å være der at jeg kan få sette opp noe som dette. I en verden som popmusikk er, med så mange om beinet, er det eneste alternativet å ikke prøve å være noen andre enn deg sjøl. Da trives man med det man gjør, og du skiller deg ut fra hopen.
Han beskriver det med å «heller ta sats og lande på kulen, enn å safe».
– Jeg har vel aldri safet noe særlig! Enten liker de det jeg gjør, eller så er de veldig tydelige på at de ikke liker det, hehehehe. Det er ingen som mener det er midt i mellom.
[Ler faktisk veldig lenge av å sjøl tenke ut og si høyt den umulige linja «Nils Bech? Joa, han er helt grei. Helt OK …»]

– Det var viktig for meg å skrive den delen av den norske sangboka.

En av de mest catchy låtene til albumet er duetten med Emir; en norsk rapper, en twostep klubblåt som i mye av Emirs musikk ellers. På videoavspillinga er det mye hud, Nils sitter bakerst i badekaret. Og i teksten «gir Emir alt» til en elsker som gir ingenting tilbake.
– For å ta eksempelet med Emir; bildene av oss to. De skulle vise den maktbalansen, den veien, med meg som sitter bak, han mellom beina mine, i motsetning til med meg som svak, bedende; «se på meg, elsk meg, heteromann».

– Hva tenkte du da du fikk med deg rapperne som har operert i en ganske streng macho-etikk tidligere?
– Veldig stas! For det første fordi Emir og Dutty Dior er så innmari flinke på sine greier. Men det handler også om mine fordommer om at jeg så for meg at hiphopen var veldig homofob. Har ikke merka noe til det! Da jeg spurte dem, og presenterte premissene, var det sånn «jaja, alt er greit. Whatevs!» Så. Kanskje det er like mye jeg som får tilbakevist fordommene mine om hvor de kommer fra?

– Hvor mange av dem som synger med deg – både de som er gitt ut og de som kommer – er åpent homofile sjøl?
– Det har i alle fall vært viktig for meg at de veit at dette går inn i dette prosjektet om å synge skeiv kjærlighet. At det er skeive, mannlige kjærlighetsduetter. Men hvem blant dem som er med som er skeive eller ikke har ikke jeg noen oversikt over.

Til nå har duettpartnerne vært yngre enn Nils – den neste er med en artist som er en del eldre enn ham. Jeg får ikke vite hvem, nå mailer de frem og tilbake på sangteksten før de går i studio. Til slutt samles alle sangene på et album.
Og, red. anm.; det er altså Bjørn Eidsvåg som er den erfarne duettpartneren på «Vi to».

Bare åpent skeive på scenen: Danserne Mathias Stoltenberg Aas, Simon McNally og Silas Kjølmoen Henriksen på prøve på nyåret 2023. Bech bakerst. (Foto: privat)

Bech har fortalt i flere intervjuer om hvordan han ville bevare det direkte, og valgte å ikke utdanne seg innen musikk.
– Jeg har bare livets skole, jeg! Hahahaha! Men nå, før Operaen, trener jeg med sanglærer. Muskelen må trenes, for å holde.

En a-ha-opplevelse med Nora Brockstedts «normale stemme» ga ham sterkere følelser enn operasangerne, opplevde han som ung. Så da stoppa det etter folkehøgskole. I kontrast kan det føles som at Bech har en del teknikker inne som gjør at lytteren tror han er skolert sanger.
– Sang, det er så sterkt, det er så personlig. Det er det eneste instrumentet som forteller en historie, og det vil alltid være de viktigste for meg: formidlinga.

Og han har jo noe på hjertet som skal ut, helt til bakerste rad:
– Det var viktig for meg å skrive denne delen av den norske sangboka.

TO FYRER: Kristian Kristensen med Nils Bech som stola. (Foto: Universal Music)