Renè M. Hamel – mannen som elsker monstre
René Hamel har blitt kalt «monstermannen fra Furuset». Han er født og oppvokst i Kaiserslauten i Tyskland, der nattlig titting på skrekkfilmer på fjernsynet antagelig satte spor i et sart barnesinn. Noe må det i hvert fall være — for de siste årene har denne innvandreren vakt adskillig oppsikt i kunst- og mediakretser i Norge.
Ikke bare har René M. Hamel vært gjenstand for sterkt rosende omtale i riksdekkende medier som Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten, men han har også fått alt fra ecstacy-knaskende house-ungdom til tunge, multinasjonale kleskjeder i tale.
Det skyldes ikke minst at Hamel treffer en tidsånd. Hans skulpturer og andre arbeider er som skreddersydd for begynnelsen på et nytt århundre og et nyttt årtusen. Det er en følelse av aggresjon og fremmedgjorthet over mange av hans verker, men også en dyp fascinasjon for hva fremtiden kan bringe. René Hamel opererer innenfor den randsonen som den sveitsiske kunsteren H.R. Giger en gang definerte som «bio-mekaniske landskap» — dvs. det punkt der mennesket og maskinen går opp i en ny enhet. Det er lett å ty til samtidige begreper som «horror», «tegneserier» og «science fiction» når man skal beskrive hva Hamel gjør, men det betyr ikke at han er uten sine forgjengere i tidligere tider. Flere av skulpturene hans uttrykker mye av den samme marverdenen som Hieronymus Bosch en gang malte, men i Hamels versjon finner vi grunntemaet i vår redsel for hva mennesket er i ferd med å gjøre seg selv til — ikke i noen straffende guddom. Hamels Frankenstein-monstre hører definitivt til i denne verden, og rammer oss derfor som et skrekk-varsko fra en utvikling som i verste fall bare ligger noen få skritt unna.
Det tyvende århundre har fremfor alt vært fragmenteringens århundre. Slik atomet ble splittet, ble også menneskets kollektive oppfatninger splittet. I en verden som mer og mer antar form av en knust speilsal, ligger kanskje arbeidene til Spacebrain Productions oss nærmere enn vi liker å tro. Det er nettopp i tråd med disse speilende egenskapene at Hamel velger å ta kunsten sin ut av trygge gallerier og sterile museumsområder, og i stedet lar sine cyber-monstre gå løs blant feststemte konsumenter og house party-deltagere.
Og nettopp derfor skal man heller ikke se bort fra den humoristiske siden av Hamels arbeider. Det er riktignok en humor som kan være både besk og svart, men den er lett nok gjenkjennelig for alle som har vokst opp med EC Comics, «Aliens» og «Terminator». Bytt ut ordet «frukt» med ordet «frykt» — og se om ikke Hamels collage-aktige robothoder med ett minner oss om de sammensatte ansiktene til 1500-tallsmaleren Giuseppe Arcimboldo!
Og når vi først er inne på mulige historiske paralleller — den tyskfødte maleren Kurt Schwitters lagde sine kunstverk av kastede trikkebilletter og utdaterte tidstabeller. Hans såkalte Merzbau var et forsøk på å konstruere en alternativ, men like fullt kommenterende verden til vår egen, der nettopp det forkastede og det kasserte ble byggstenene han benyttet seg av. Dét minner ikke så lite om Hamels container-estetikk.
Kurt Schwitters bodde i Norge fra 1935, og måtte flykte fra landet fem år senere. Hans eneste oppførte Merzbau ble en tid senere ødelagt av barn som lekte med fyrstikker.
René Hamels cyber-skulpturer kommer ikke til å ta fyr like lett.
