Ola Prestgaard, Øyafestivalen

Om Øyafestivalen og internasjonal oppmerksomhet

– Det er med en viss forundring vi leser Marit Karlsens innlegg hvor hun går til angrep på Øyafestivalens research i forkant av våre invitasjoner som gikk ut til internasjonale bransje- og pressefolk, skriver Ola Prestgard i Øyafestivalen i dette svaret på innlegget som sto på trykk i Ballade i går. – Ingen må tro at Øyafestivalen bedriver u-hjelp overfor internasjonal media, skriver han blant annet, og viser til at BBC gjorde en egen feature på Nils Petter Molvær, at Sleaze Nation vier to helsider i sitt kommende nummer til festivalen, og at både NME og tyske Intro Magazine vil dekke festivalen i tiden fremover.

Kalender

Cantango på Gamle Raadhus Scene

02/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Av Ola Prestgard, Øyafestivalen

Det er med en viss forundring vi leser Marit Karlsens innlegg hvor hun går til angrep på Øyafestivalens research i forkant av våre invitasjoner som gikk ut til internasjonale bransje- og pressefolk. Samtidig setter vi stor pris på at folk engasjerer seg, og ikke minst at man vil være med på å gjøre festivalen enda bedre. Vi tar gjerne i mot gode og velmenende råd fra Karlsen og andre, gjerne i forkant av neste års arrangement.

U-hjelp?
Og så til saken. Vi vil svare på påstanden om at «Sannheten er at de tilreisende «journalistene» befant seg på en festival som de off the record beskrev som fullstendig fjernt fra deres felt innen musikken». Det fortsettes prosaisk med å stille spørsmålet «Hvilken blakk britisk musikkjournalist sier vel nei til gratis fly og hotell og sommer og sol i Oslo…?».

For å ta det siste først – ingen må tro at Øyafestivalen bedriver u-hjelp overfor internasjonal media. Vi – mer enn noen andre – er opptatt av at giver skal ha noe igjen for pengene. Med giver mener vi her dette i en bred definisjon som ikke bare omfatter festivalen i seg selv, men også Utenriksdepartementet som har støttet prosjektet med 35.000 kroner. I siste instans vil vi også inkludere de norske artistene selv i definisjonen av giver, ettersom det til syvende og sist alltid har vært og alltid vil være utøverne selv vi jobber for å profilere. For å slå dette fast – vi lokker ingen med en ferie i Oslo – vi gjør vårt beste med de ressursene vi har til rådighet for å fly inn de menneskene som vi klarer å identifisere som de mest relevante i forhold til norsk musikk.

Generaliseringer
Dette leder oss over til den første påstanden som går på at journalistene har blitt lokket til det vi over har kalt en ferie og at de samme personene ikke er interesserte i den musikken som Øyafestivalen presenterer på sine scener. Øyafestivalen beskyldes for å ha gjort «daff research». Her må Karlsen ha fått solstikk. Vi mener påstanden er urimelig, ikke minst med tanke på at Karlsen kun har hatt kontakt med et fåtall (britiske) av de 25-30 internasjonale representantene som var til stede.

Vi skulle ønske man var mindre spissformulert i ens påstander og påpasselig med å unngå generaliseringer uten belegg fra virkeligheten. At enkelte journalister ikke har interesse av å se både Turboneger og Supersilent er vi de første til å innse. Dette betyr imidlertid ikke at man kan generalisere dette til å gjelde alle besøkende, noe som ordlyden «de tilreisende journalistene» henspeiler til. Faktumet er nemlig at blant de internasjonale representantene som var tilstede, så var det overveiende flertall uhyre nysgjerrige, kunnskapsrike og oppsøkende hva angår de norske artistene som opptrådte. I tillegg føler vi oss sikre på at blant festivalens ca. 70 band, så vil det være noe for enhver uavhengig av interesse eller kompetanseområde.

Resultater
Det konkrete resultatet av dette er blant annet at BBC gjorde en egen feature på Nils Petter Molvær, Sleaze Nation vier to helsider i sitt kommende nummer til festivalen, NME har varslet omtale i neste utgave og Intro Magazine – som er at av de viktigste og største i Tyskland, vil dekke festivalen. I tillegg trakk Tysklands viktige radiokanal Einz Live, foran et fulltallig pressekorps, frem Øyafestivalen som en foregangsfestival for lokale band ved to anledninger under en debatt på Popkomm sist helg. Dette er hva vi har klart å finne ut i løpet av morgentimene i dag. I tillegg forventer vi en lang rekke omtaler utover dette, men dette får tiden vise. Vi vet selvsagt ikke hvordan disse omtalene vil vinkles, men selv om eksempelvis Sleaze Nation hypotetisk sett skulle bruke to sider på norsk mote eller bilder av pene jenter, så er dette uvurdelig Norges-profilering – reklame som er uhyre vanskelig å få til på andre måter. Og man får i hvert fall ingen helsides annonse i et trendsettende blad for 35.000,-.

Det som ikke er like synlig for menigheten, men som er minst minst like viktig som presseomtale, er inntrykket bransjefolk utenfor mediene sitter igjen med. Representanter for blant annet arrangører og bookingbyråer i land som Storbritannia, Tyskland, Estland, Sverige og Danmark fikk en enestående mulighet til å se og oppleve norske artister i sitt rette element. Dette skal man ikke kimse av. Vi kan også nevne at flere har lurt på hva i all verden bookingagenter fra Estland har å gjøre på Øyafestivalen. Tilbakemeldingen fra disse, som har store deler av Øst Europa som nedslagsfelt, har vært udelt positive. Dersom dette resulter i eksempelvis spillejobber for norske artister i Estland, Litauen, Latvia eller lignende, ja da er vår hensikt oppnådd.

Norsk media og internasjonale journalister
Noe som også vi i likhet med Karlsen har merket oss er antall spaltemillimetere og sendetid som ble brukt i nasjonal media på disse internasjonale representanene. Dette er ikke nytt, det er nok å nevne at en liten plateanmeldelse av en norsk artist i en stor britisk avis eller blad er nok til at dette over natten forvandles til det mangedobbelte i norske aviser. Men dette er heller ikke noe problem utover at norske journalister på vegne av nasjonal musikk bør ha opparbeidet seg tilstrekkelig stolthet og selvsikkerhet til at man ikke trenger å hoppe i stolen hver gang det skrives noe der ute i den store verden. Samtidig vil vi benytte anledningen til å nevne at vi ikke trenger å se lenger enn til Sverige før vi kan lære en hel del. Et interessant funn er i så måte noe undertegnede oppdaget i sine undersøkelser i forbindelse med en siviloppgave med problemstillingen «Hva kan den norske musikkbransjen lære av Sveriges eksportsuksess?». Forskningen viser at man har ikke mindre feider i Sverige enn i Norge innad i bransjen, men at meningsutvekslinger skjer på et langt mer saklig og seriøst nivå. Javisst kan satire, ironi og humor være underholdende, men det kommer sjelden noe godt eller konstruktivt ut av det. Derfor synes vi det er unødvendig å beskrive vårt pilotprosjekt som «ustyrlig komisk» når vi faktisk prøver å høste av de erfaringene som søta bror har gjort. Vi trenger vel ikke å forklare nærmere at Sverige er det land i verden som vi har mest å lære av på denne fronten.

Øyafestivalens selvkritikk
Vi vil ikke utbrodere dette videre i detalj, men ønsker å møte innvendingene med en porsjon selvkritikk. Prosessen med å hente inn internasjonale representanter kom i gang for sent til at vi fikk gjort jobben 100% tilfredsstillende. I utgangspunktet hadde vi heller ikke ressurser til å gjøre dette. I tillegg gjorde det jobben vanskelig at store deler av Europa har ferieavvikling i august. Etter tildeling av støtte fra Utenriksdepartmentet, og med velvillig hjelp fra ambassadene i blant annet London, Berlin, Paris og Danmark fikk vi allikevel til et prosjekt som vi er veldig godt fornøyd med. Det sier seg selv at vi er prisgitt rammevilkårene for å videreutvikle vår grunnidé med å profilere norske artister nasjonalt og internasjonalt. Som et eksempel tillater vi å nevne at undertegnede har jobbet med dette prosjektet uten én krone i lønn – dette skulle vise at man får til mye ut av lite, men at man vil kunne få utrettet en hel del mer dersom ressursene var på plass.

I de tilfellene hvor disse ressursene er offentlige, vil vi heller ikke nøle med å hevde at dette er vel anvendte penger. En rapport forfattet av britiske konsulenter på oppdrag fra Utenriksdepartmentet konkluderte i våre med at Norge bør profilere seg med ferskvarer som Röyksopp og lignende fremfor utdaterte kunstnere som Munch, Hamsun, Ibsen osv. Vi skal ikke trekke dette for langt og man kan si hva man vil om dette – vi er uansett ikke blant dem som mener sistnevnte skal forkastes. Poenget er likevel at man må lære seg å segmentere når man skal markedsføre, og da er det ingen tvil om at artister som Röyksopp, Turboneger, Supersilent, Jaga Jazzist osv. er langt mer relevant for en hel del målgrupper. Nok en gang; vel investerte penger.

Evaluering og tiltak
Vi i Øyafestivalen har ennå ikke rukket å evaluere arrangementet i detalj, og dette er også i visse henseende for tidlig. Vi vil selvsagt gå gjennom prøveprosjektet med å invitere internasjonale bransjerepresentater og analysere hva som fungerte godt og hva som kan gjøres bedre. Årets arrangement gjorde uansett at vi er langt bedre rustet til å få de rette vedkommende til å besøke festivalen ved neste korsvei. Og noen av de samme personene som var i Middelalderparken og på klubbene i Oslo vil garantert bli invitert tilbake, nettopp fordi de gjør en viktig jobb.

Når det er sagt, så er det på sin plass å nevne at Øyafestivalen ennå er ung og har mye å lære. I så måte vil vi betegne årets forsøk med å invitere utenlandske delegater som ekstremt vellykket, og noe vi vil jobbe mye med fremover nettopp fordi vi har de samme målsettinger for norsk musikk

Stillinger

Dirigent – hovedkorps

Hosle og Bekkestua skolekorps i Bærum

Direktør for komponisthjemmene

KODE Kunstmuseer og komponisthjem

Kantor

Haugesund Kirkelige Fellesråd

Festivalsjef

Kongsberg Jazzfestival

Assistentdirigent

Arktisk Filharmoni AS

Daglig leder

Høstscena

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev