Om myter og sampling
– Når man kommenterer problematikken omkring sampling og opphavsrett er det lett å dele inn verden i «good guys» og «bad guys». Meningsytringer om sampling fremstår defor gjerne som to forskjellige fortellinger: På den ene siden fortellingen om den nyskapende og samplende David som tvinges av banen av kulturindustriens Goliath. På den andre siden samplingsmusikeren som den hensynsløse «piraten» som utnytter ny teknologi til å stjele det som ærlige mennesker har invistert svette og kreativitet i. Begge disse fortellingene har det til felles at de gjør den ene parten til kunstens apostel og den andre til en hensynsløs profittjeger.
Av Eystein Sandvik, programleder i «Popfront» på NRK P2:
Om ikke annet antyder dette at samplingsproblematikken består av en temmelig innfløkt sammensausing av estetikk, penger og makt. Samplingsdebatten handler ikke bare om uærlige motiver og ønske om profitt og markedskontroll, men er også en maktkamp på estetikkens område mellom konkurrerende oppfatninger om hva som kjennetegner et ”autentisk” musikalsk uttrykk. Når platebransjen hyler i kor at ”sampling er tyveri”, er dette derfor neppe utelukkende del av en kalkulert strategi for å ”stjele spenn”, slik Lars ”Lasarus” Mørch Finborud hevdet på Ballades nettsider 07.01.03. Det er heller ingen grunn til å tvile på at TONOs utrettelige kamp mot ”plagiat” og ”piratvirksomhet” er ført ut fra de beste intensjoner.
Men at moderne opphavsrett faktisk hindrer kreativitet og nyskapning, og det ikke bare når det gjelder sampling, er det stor enighet om blant kulturteoretikere som har behandlet emnet. Simon Frith, en av grunnleggerne av moderne populærmusikkforskning, observerte allerede i 1993 at utformingen av skillelinjene mellom lovlig og ulovlig sampling skjedde mer på grunnlag av hva som passet industrien enn ut fra tanken om å fremme kreativitet (Music and Copyright, s. 12). De mest radikale problematiseringene av moderne opphavsrett har imidlertid kommet fra Kembrew McLeod (Owning Culture: Authorship, Ownership and Intellectual Property Law), Rosemary J. Coombe (The Cultural Life of Intellectual Properties: Authorship, Appropriation and the Law) og Siva Vaidhyanathan (Copyrights and Copywrongs: The Rise of Intellectual Property and How in Threatens Creativity).
Alle disse forskerne peker på at moderne opphavsrett er basert på et kulturteoretisk fundament som for lengst er forlatt innenfor kulturvitenskapene. Sentralt i dette fundamentet står den romantiske myten om den originale kunstner og det unike kunstverk. Når dette idealet overføres på populær- og folkemusikalske praksiser som opererer med helt andre idealer om hva det vil si å videreføre en musikalsk tradisjon, får dette absurde konsekvenser, for eksempel at hele sjangere blir mer eller mindre kriminalisert.
Både McLeod og Vaidhyanathan argumenterer kompromissløst for at sampling slik dette stort sett praktiseres innenfor hip hop burde falle inn under det man innenfor sitatretten kaller ”god skikk” (”fair use”), og dermed være opphavsrettslig uproblematisk. Argumentene er for det første at de estetiske aspektene ved sampling ligger mer i hvordan et sample er bearbeidet enn i hva som er samplet, og for det andre at den resirkulering av fortiden som dette innebærer ikke er vesensforskjellig fra alle de andre formene for musikalsk ”tyveri” som har kjennetegnet all folke- og populærmusikk fra tidenes morgen.
Romatikkens kunstnermyte lever i dag paradoksalt nok videre først og fremst innenfor rockens estetikk, som fremdeles utgjør hegemoniet både blant musikere, musikkjournalister og bransjefolk. Så lenge dette er tilfelle er det ingen grunn til å tro at holdningen til sampling vil bli mer liberal på en god stund.
Eystein Sandvik
Artikkelen har tidligere vært trykket i Dagsavisen
