© Tarjei Krogh

Nullsensurprinsippet

Musikksnakk #3 – Da jeg var liten likte jeg å leke knappefabrikk. Noe av det morsomste var å flytte knappene fra den ene siden til den andre, jevnest mulig, så det kom en rytme i det at jeg satt og sorterte, sier Linn Nystadnes i Deathcrush.

Kalender

New York? New York?! Here we go again

25/05/2024 Kl. 17:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

25/05/2024 Kl. 19:00

Oslo

Roger Arve Vigulf og strykere

26/05/2024 Kl. 19

Vestfold og Telemark

Ensemble Ernst på Ridehuset

26/05/2024 Kl. 18.00

Oslo

I Musikksnakk #3 blir det mye snakk om det primale i gitarer, om å være redd for å ha for mye kontroll, om knapper og popstjerner og om hvorfor norske artister aldri kommer til å få spille på festivalen til Linn. Og så skal du få hva som skjer når intervjueren plutselig blir intervjuet. Men aller mest handler det om nullsensurprinsippet. Du får snart vite hva det er.

— Hva er musikk, Linn Nystadnes?

— Oi, så fint, da kan jeg jo filosofere litt da! Jeg tror at musikk er forskjellig for forskjellige mennesker. Jenny Hval snakket i forrige Musikksnakk om at hun hører musikk i lydene rundt seg på trikken. Akkurat sånn tror jeg mange, i hvert fall musikere, har det. Da jeg var liten likte jeg å leke knappefabrikk. Noe av det morsomste var å flytte knappene fra den ene siden til den andre, jevnest mulig, så det kom en rytme i det at jeg satt og sorterte. Musikk kan være hva som helst. Selv om jeg at mener musikk er én ting, så kan du mene at det er noe annet, og begge har rett. Folk har studert musikk i mange år og det er mange konklusjoner og mye teori. Jeg har studert lyd, har sittet og regnet på lydbølger og akustiske forhold i rommet. Alle disse tingene har noe å si for hvordan det blir, men musikk er bare i ørene på den som hører.

— For deg begynte musikken altså med knapper?

— Det begynte vel ikke helt der da, men jeg hørte musikk der også. Jeg begynte å danse veldig tidlig, før jeg var ett år gammel. Hvis du hadde spurt meg da jeg var bitteliten hva jeg skulle gjøre når jeg ble stor, så hadde jeg svart at jeg skulle bli rockestjerne. Jeg hadde jo en rockestjerne til pappa! (Geir Danielsen i Sunwheels, red. anm). Vi hørte på Van Halen og Thin Lizzy og slike ting. Jeg begynte å lage tekster og melodier da jeg var ganske liten, jeg sang mye på tulleengelsk. Men jeg er litt den typen som ikke liker å være dårligst på noe, så når pappa og mamma kunne spille trommer, de møttes i trommerekka i korpset, så lærte jo ikke jeg å spille trommer, for det kunne de allerede. Så ville bestefar bidra, og det er jeg veldig glad for. Han ga meg en kassegitar, men den laget ikke den lyden jeg ville i det hele tatt. Jeg tørket mye støv av gitaren, så det skulle se ut som om jeg spilte på den. Men jeg kunne ingenting, virkelig. Det ble ikke riktig. Så jeg begynte å skru lyd før jeg spilte ordentlig gitar, før jeg prøvde en el-gitar. Jeg tror det har mye å si for hvorfor jeg begynte å lage musikk, og plutselig skjønte det. Jeg hører mere enn jeg kan musikk, egentlig. Jeg kan ingen teori og må fortsatt tenke meg om noen ganger, hvis jeg for eksempel står på scenen, og må stemme gitaren, så tenker jeg, hva heter den strengen? Første gang jeg prøvde en el-gitar med masse effektbokser da var jeg frelst. Da kunne jeg skru på dem til det hørtes riktig ut, og da satt det. Jeg kjøpte en el-gitar med en gang. Når gitaren endelig hørtes riktig ut for meg, så kom det masse låter og musikk med en gang. Uansett hvordan du vrir på det, er musikk først og fremst lyd. Lyd som stemmer for deg.

Les også: Lyden av teksten kommer som musikken Musikksnakk #2

— Etter at du hadde funnet lyden så var vel kanskje akkorder det neste? Man må jo selvfølgelig ikke spille akkorder men det er jo ofte at det hjelper deg litt videre i musikken?

— Joo, men ikke helt… Jeg jobbet som samspillinstruktør på Fyrhuset Musikkverksted, med blant annet Oslo Faenskap, som også spilte på Øya i år, og da ble jeg så oppgitt av alle kidsa som måtte lære bluesskalaen for å kunne lage en låt. Så jeg sa til dem, ok, bare ta tre steder på gitaren da. Så tok de tre steder og så var det åpningsriffet deres. Og så lagde vi musikk på den måten. Det var ingen sensur, der var bare å lage noe og så ta et steg tilbake og se om du likte det du lagde. De fleste av de ungdommene jeg lærte å lage musikk på den måten, de spiller fortsatt. Det er gøy.

— Lager du fortsatt musikk på den måten?

— Ja, til dels. Det er kanskje ikke så tilfeldig nå som det var en stund. Før måtte jeg jo alltid lære meg det jeg ville spille. Jeg hørte det, inne i meg, men så hadde ikke hendene mine språket ennå, så jeg måtte lære fingrene mine hva de skulle gjøre for å kunne spille det live. Men nå går det fint, jeg kan jo spille gitar. Da jeg skjønte at jeg kunne spille gitar, fikk jeg nok litt angst for at ting kom til å gå inn i et spor. Det var samme grunn til at jeg fikk litt panikk av de barna som kunne bluesskalaen, og som sa at «nei, da må du gå dit». Jeg har aldri skjønt hvorfor du må gå dit, kan du ikke gå en annen vei? Jeg føler det mest som en styrke at jeg ikke vet helt hva jeg driver med. Etter at jeg har spilt en stund, så finner jeg automatisk mere og mere ut av det. Nå hører jeg noe i hodet, og trenger ikke bruke to timer på å finne ut hvordan jeg skal få til akkurat det på gitaren. Å lære å spille har satt opp tempoet på det å lage musikk.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

— Var du redd for å bli for skolert?

— Ikke egentlig. Men jeg har aldri vært en 12 år gammel gutt som sitter på rommet åtte timer om dagen og øver skalaer og prøver å kopiere andre. Jeg er ikke interessert i den delen av det å lage musikk. Jeg liker å lage låter og at vi øver, omorganiserer og arrangerer musikken sammen. Jeg liker å lage låter instinktivt. Vi tar opp mye på øving, så hører vi på det etterpå og gjør det om igjen, litt forandret. Det er fritt. Man lager noe og så ta tar man steget unna og hører om det fortsatt stemmer. Nullsensur er veldig viktig. Jeg liker musikk fordi det er primalt og instinktivt. Jeg tenker for mye i resten av livet mitt, da er det deilig å ikke være bevisst akkurat i musikken. Men jeg vet jo at hjernen min egentlig jobber på.

— Og hjernen din vil gjerne gå til neste akkord, til en kvint?

— Hadde jeg bare visst hva en kvint var så.

— Det er…

— Ja, det er jo en powerchord! Det tok meg et kvarter på Google å finne ut at, var det en kvint du kalte det, akkurat det var en powerchord!

— Jeg kommer jo fra det samme selv, jeg har lært meg musikkteori nå, så hvorfor tror du…

— Hvorfor ville du lære deg det da? Fordi det er lettere å snakke med folk, for det er det jo?

— Jeg lager jo mest støy og eksperimentell elektronisk musikk så jeg vet jo nesten aldri hvor jeg skal gå, men ja, det er litt lettere å snakke med folk. Og noen ganger er det greit å vite at noen av stedene jeg kan gå til er kanskje litt bedre å gå til enn andre. Og så har det å lære teori gitt meg lyst og ikke minst mulighet til å spille mere strukturert musikk, som punk og metal, først og fremst på gitar. Fordi jeg har lært meg hva en kvint er så vet jeg kanskje også at akkurat der høres det veldig mye fetere ut å ta en halvtone før kvinten enn å bare ta en helt tilfeldig tone.

— Det skjønner jeg, og det er jeg enig i. Men jeg tror ikke at man tar helt tilfeldige valg uten det teoretiske. Når du sier til folk at de skal ta tre forskjellige steder på gitaren, så tar de jo tre steder hvor de er komfortable allerede, om man vil eller ikke. Hodet ditt er stappfullt av referansepunkter. Når jeg begynte med bandet, hadde jeg ingen anelse om hva slags band det skulle være, og det aner jeg fortsatt ikke. Det er ingen begrensninger på hva slags type låt vi skal lage. Du går den veien du vil og når du spiller rundt på halsen, så lander du jo på det stedet som føles riktig. Hvis ikke så kunne du bare kastet gitaren på scenen og tråkket på den! Hvilket jeg jo for så vidt også gjør… Men det kommer jo fra hodet mitt uansett.

— Du sa noe fint i sted, at du tenker mye ellers i livet ditt, men ikke når du spiller gitar. Er musikken et fristed for deg?

— Helt klart. Musikk trigger mye i deg. Men det kan bli for mye også. Bestevennen min døde, og da greide jeg ikke å høre på andres musikk. Det trigget så mye i meg og det fikk meg til å tenke for mye, det var på en måte andre som styrte tankene mine. Men jeg laget musikk, og gikk på øving. Live er musikk et fristed. Live er for meg et elsk-og-hat-sted. Hvis jeg tenker når jeg er på scenen, da går det galt. Jeg er vant til at noe går galt teknisk, jeg har altfor mange pedaler til at det ikke skal gjøre det. Men hvis jeg har tatt meg selv i å evaluere musikken underveis, da hater jeg konserten når jeg går av scenen. Det handler jo om å få lov til å slippe og tenke en stund. Den samme følelsen kan komme på en god øving, da kan man få den samme følelsen av at ja, nå bare sitter det. Det er en instinktiv greie. Det er jo basisen i all rock, da, det primale. Mennesker er for stive i virkeligheten, det er bare å slippe seg løs!

— Deathcrush er nå et band alle snakker om, med masse bookinger og konserter, det er intervjuer og prat om dere. Kommer det litt i veien for musikken noen ganger?

— Hehe, som det sto i D2 her om dagen, så er vi Norges mest bortskjemte band. Vi brukte to år på å komme oss i studio. Helt fra vi begynte å spille live har vi fått masse oppmerksomhet, og mange jobber. Det var en del her i Norge som lurte på hvor vi ble av, vi spilte så mange konserter i utlandet. Når vi skulle gi ut førstesingelen, lurte vi på om folk hadde glemt oss litt. Men det gikk jo bra. Vi fikk bookingagent fort, og nå har vi management også, det letter trykket på kontordelen av det å være et band. Jeg synes det er altfor mange musikere som sitter i øverommet og lager musikk som de føler er genial. Og så tenker de at fordi dette er så genialt, kommer verden til å oppdage meg her hvor jeg sitter. Og så føler de at de fortjener at noen andre skal gjøre all møkkajobben for dem. Jeg har aldri skjønt det der.

Les også: Grunnfestet og i strekk. Musikksnakk # 1

— Hvis du virkelig tror på det du driver på med, må du jo jobbe. Masse! Det er ikke noen som kommer til å ordne alt for deg. Jeg får ofte spørsmål om hva jeg synes om publikum på den og den konserten. Men det synes jeg er irrelevant. Det er jo opp til oss om publikum har det bra eller ikke! Det kan være distraherende å ha mye administrasjon, men samtidig er det en viktig del av det å spille i band. Og hvis du ikke skjønner det, så fortjener du ikke at folk hjelper deg heller. Jeg har hørt band kreve så mye, jeg har jo jobbet mye i kulissene selv. Det var en festival jeg jobbet på, jeg skal ikke si navnet, men da tenkte jeg at hvis jeg noen gang skal arrangere en festival så skal ingen norske band få lov til å spille. Det er den mest bortskjemte gjengen med idioter jeg har møtt i hele mitt liv. Tenk på alle de utenlandske bandene som har vært og spilt på forferdelige steder, rundt i England, for eksempel. Jeg har jobbet på Reading-festivalen, og det du får der som artist er 10 % av hva du får som artist på norske festivaler. Her blir du dullet skikkelig med. Og så kommer det noen norske artister og bare forventer at alt i verden skal ordne seg rundt dem, fordi de lager så ”genial musikk”. Man må skjønne at det er mer enn det. Du er nødt til å gjøre alt det andre også, hvis du har tenkt å få lov til å fortsette med det en stund, hvis du vil spille mer live.

— Lager du akkurat den musikken du vil nå?

— Jeg vet ikke helt… Vi snakket så vidt om det i sted. Jeg kom til et sted hvor jeg skjønte mer hva jeg selv drev på med. Og plutselig visste jeg om mange band som har samme attitude som meg, som jeg kunne se til. Så ser du kanskje deg selv i et større bilde, mens før visste jeg ikke om det større bildet. Nå når jeg vet om det, begynte jeg å tenke at nei, nå skjønner jeg litt for mye her. Da fikk jeg litt panikk i sjelen og tenkte at nå må vi tilbake til nullsensurprinsippet. Det var samtidig som vi spilte så mye live at vi nesten aldri var i øverommet, det handlet bare om å gå inn og bygge nye sett og sånne ting, vi rakk aldri noe annet. Og så plutselig hadde jeg laget nye låter, helt alene. Det er bra jeg spiller i et band hvor alle godtar at alle blander seg oppi alt. For jeg hadde laget grunnidé til trommer og bass og gitar og 2-3 vokaler, og det kunne jo ikke vært helt kosher, for vi hadde alltid laget all musikk sammen. Men der sto jeg, med en demo, og sa til de andre, dette skal dere gjøre. Det var rart, men siden alle spiller alt i bandet allikevel, så gikk det helt greit. Jeg har kanskje laget litt mer musikk enn de andre i bandet, totalt sett, men da tenkte jeg, går dette? Kan jeg sitte alene og gjøre dette? Jeg synes det var litt skummelt å føle at jeg hadde så god oversikt. Så jeg bestemte at nå må jeg tilbake til nullsensur. Selv om du er nødt til å gå mye på gata eller sitte i en bil på vei mellom byer og tenke på musikk, jeg spiller gjerne inn på telefonen og synger alle instrumentene, så må du fortsatt kjøre nullsensur. Du må ikke tenke for mye.

Linn Nystadnes (29) er komponist, vokalist og gitarist i Deathcrush. Hun er utdannet lydtekniker ved LIPA (Liverpool Institute of Performing Arts). Deathcrush har spilt på Roskilde, på Way Out West og på Øya. I begynnelsen av oktober skal de på turné til Storbritannia, Belgia, Tyskland, Danmark og Sverige. De har nylig gitt ut sin andre single.
Guttorm Andreasen finner du her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.