Marianne Antonsen2 2002

Norsk Kulturråd: – Hvorfor vil Gramo ha Strømsæther-samlingen?

Etter at GramArt og Sør-Trøndelag Fylkeskommune klaget på at stiftelsen Institutt for Norsk Populærmusikk fikk tildelt 600 000 fra Kulturrådet for å kjøpe Arve Strømsæthers store populærmusikksamling fra 50- til og med 70-tallet, står to interessenter igjen med bud: Norsk kulturråd og Gramo. Kulturrådet sier de vil få samlingen ut av privat eie og gjøre den tilgjengelig for offentligheten igjennom et fremtidig populærmusikkinstitutt, uansett hvor i landet dette skulle havne: – Når Gramo fortsetter å by på denne samlingen, må de ha en annen dagsorden enn oss – men hva den går ut på aner jeg ikke, sier direktør for Norsk Kulturråd, Ole Jakob Bull. Gramos styreleder Marianne Antonsen ønsker ikke å si noe om de vil la samlingen tilfalle et nasjonalt populærmusikkinstitutt, men bekrefter overfor Ballade at også Gramo ønsker å gjøre samlingen tilgjengelig for offentligheten.

Kalender

Av Knut Steen

At man bør ha en institusjon som tar vare på norges populærmusikalske historie er alle enige om. Slik status er i dag forsvinner svært mange norske pop-rock utgivelser hvert år, og det er ingen offentlig institusjon som tar vare på dette historisk viktige materiellet på linje med det som gjøres i andre genre.

Diskusjonen har i det siste gått varmt om hvor man skulle plassere et såkalt populærmusikkinstitutt, med Oslo, Trondheim/Namsos og Kristiansand som de klareste kandidatene. I onssdagens Ballade lanserte musikkarkeolog Willy B. også Fredrikstad som et mulig alternativ.

Viktig samling
For at et slikt institutt skal ha nødvendig historisk tyngde og betydning, må det også sørge for å sikre seg så mye som mulig av tilgjengelige private musikksamlinger, som vil kunne komme offentligheten til nytte i årene fremover. I den sammenheng søkte stiftelsen Institutt for Norsk Populærmusikk (INP) Norsk Kulturråd om penger til å kjøpe en av norges viktigste samlinger i så henseende, nemlig Arve Strømsæthers samling, som omfatter 1000 singler, 300 LP-er og 76 EP-plater, fra 50 til og med 70-tallet, samt en rekke plakater, fotografier, musikkblader, konsertbilletter og annet musikkrelatert materiale.

— Til tross for at INP fikk langt færre penger enn vi søkte om, ble forhandlinger med Strømsæthers enke iverksatt, og det kunne se ut som om samlingen på sikt skulle kunne kjøpes ut av privat eie i ett stykke, i stedet for å spres til en rekke private eiere som kanskje ville være mindre interesserte i å dele denne kulturskatten med offentligheten. Hensikten var å la samlingen komme den eller de institusjonene som har det statlige nasjonale ansvaret for innsamling, bevaring og formidling av populærmusikk til gode, uansett hvor det måtte ende opp med å bli lokalisert, forteller INPs Svein Bjørge.

Forfordeling?
Men dette arbeidet møtte motbør på flere fronter. Kort tid etter at kulturrådet kunngjorde at det hadde blitt bevilget 600.000 kroner til kjøp av Strømsæters samling, mottok kulturrådet to klager – fra Sørtrøndelag Fylkeskommune og kanskje mer oppsiktsvekkende – fra artistorganisasjonen GramArt. Begge klagde på at det Oslo-lokaliserte INP forsøkte å sikre seg samlingen før det var klart hvor et eventuelt populærmusikkinstitutt skulle legges til.

— For oss var det viktig å sikre oss samlingen før den havnet i privat eie, derfor syntes vi det var litt rart at noen ville klage på at vi prøvde å kjøpe den. Vår hensikt var jo at samlingen skulle følge et statlig, nasjonalt populærmusikkinstitutt uansett lokalisering. Vi hadde et møte med GramArt om dette etter at deres klage hadde kommet inn, og ble forsikret om at de hadde handlet på eget initiativ, og at de heller ikke kjente til noen andre interessenter til samlingen, sier Bjørge.

Mens klagen fra GramArt ble forkastet av kulturrådet fordi «GramArt ikke var en part i saken», ble klagen fra Sørtrøndelag Fylkeskommune tatt inn til videre vurdering, og INPs arbeid med å sikre seg samlingen ble trukket ut i påvente av klagebehandlingen.

Habilitetsproblemer
Samtidig fikk INP vite at en annen seriøs privat interessent til samlingen hadde meldt inn et høyt bud. Denne interessenten skal etter det Ballade har fått vite meldt sin interesse noenlunde samtidig som GramArts klage på INP-arbeidet mot Strømsæters samling falt.

Som en reaksjon på dette la Kulturrådet selv inn et eget bud på samlingen, for å hindre at den kom på private hender. INP var dermed ute av saken.

Etter en tids uklarhet kom det frem at denne nye private interessenten var rettighetsorganisasjonen Gramo. Artisten Marianne Antonsen er for tiden styreleder for både GramArt (som klagde) og Gramo (som vil kjøpe) på hver sin kant. Ingen Ballade har snakket med forstår helt hvorfor en organisasjon som etter eget sigende jobber med «å oppkreve og fordele vederlag til utøvende kunstnere og produsenter når deres innspillinger blir kringkastet eller offentlig fremført i Norge» ønsker å kjøpe en slik musikksamling.

Det siste som har skjedd i saken, er at Gramo har klaget inn Kulturrådets bud på 800 000 – til Kirke- og Kulfordepartementet, fordi Vigdis Moe Skarstein er leder i Norsk kulturråd og samtidig nasjonalbibliotekar. I Kulturrådets bud kommer det frem at de ser Nasjonalbiblioteket som den mest egnede fremtidige ivaretaker av Arve Strømsæthers samling. «Denne dobbeltrollen skaper inhabilitet i vedkommende sak», skrev Gramo i klagebrevet til Kirke og Kulturdepartementet.

— Dette skurrer i mine ører, sa avdelingsdirektør Alf Modvar i KKD da NTB gjorde ham kjent med Kulturrådets dobbeltrolle, sto det også å lese i forrige mandags utgave av Adresseavisa.no.

Direktør for Norsk Kulturråd, Ole Jakob Bull, fortalte Adresseavisen at Vigdis Moe Skarstein verken har vært orientert om eller en del av saksbehandlingen: – Det var maktpåliggende å sikre oss samlingen. Vi måtte handle raskt, sa Bull.

Vigdis Moe Skarstein har erklært seg inhabil i saken.

Offentligheten til gode
Ballade kontaktet Kulturråd-direktøren, med spørsmål om hvilke føringer Kulturrådet ville legge på å plassere samlingen noe spesielt sted, om de skulle få anledning til å kjøpe den.

Bull benekter på det sterkeste at Kulturrådet har noen mening angående hvor et statlig, nasjonalt populærmusikkinstitutt eller kompetansesenter bør ligge, eller at dette budet på noen måte er et innlegg i den svært opphetede lokaliseringsdebatten. Men han innrømmer allikevel at Nasjonalbiblioteket ble trukket frem som den mest fornuftige institusjonen å legge samlingen til. Denne tilsynelatende uoverensstemmelsen forklarer Bull slik:

— Grunnen til at vårt tilbud ble ledsaget av en anbefaling i retning Nasjonalbiblioteket, var at de er en nasjonal, statlig institusjon som sitter på solid kompetanse som er nødvendig for å registrere, katalogisere og ikke minst digitalisere dette viktige materialet. Vårt eneste mål er at denne samlingen må komme offentligheten til gode på best mulig måte.

At kulturrådet blander seg inn lokaliseringsstriden ved å tildele penger til INP og senere legge inn egne bud, avviser Bull.

— Det er politikerne som må avgjøre hvor et slikt kompetansesenter for populærmusikk skal ligge, det har Norsk kulturråd verken behov eller ønske om å mene noe om. Vi handler på vegne av staten og offentligheten, som vi alltid gjør. En ting er hvor bredt denne samlingen kan gjøres tilgjengelig for folk, en annen ting er hvor de fysiske plakatene, billettene og musikken skal plasseres. Om politikerne mener at denne samlingen skal lokaliseres til Namsos, Oslo, Trondheim, Kristiansand eller et annet sted, bøyer vi oss selvfølgelig for det.

Bull stusser også over hvorfor Gramo har lagt inn bud på samlingen.

— Vårt mål er å sikre denne samlingen for offentligheten, utover det har vi ingen agenda i det hele tatt. Når Gramo samtidig fortsetter å by på denne samlingen, må de ha en annen dagsorden enn oss – men hva den går ut på aner jeg ikke, sier Bull, som planlegger å sette opp et møte med rettighetsorganisasjonen for å få klarhet i saken.

Gramo-styreleder Marianne Antonsen er overrasket over hvordan Bull ordlegger seg.

— For det første er det rart at Bull henvender seg til Gramo igjennom Ballade. Slike spørsmål bør rettes til Gramo direkte, og jeg har ikke hørt noe som helst fra Bull. For det andre er det positivt feil at Gramo «fortsetter å legge inn bud» – vi har lagt inn ett bud, deretter har Kulturrådet lagt inn et bud på 800 000. I dag har altså kulturrådet høyeste bud, og slik står saken.

Antonsen reagerer også på at Bull anser det å overby Gramo som et sikringsvedtak.

— Først gir kulturrådet 600 000 til en privat stiftelse. Når Gramo blir aktuell som kjøper, finner kulturrådet det på sin plass å kalle sitt bud for et «sikringsvedtak» – hvorfor det skulle være nødvendig, bør Bull være i stand til å svare på.

Men Både INP og kulturrådet sier at de ønsker å la samlingen følge et statlig popmusikkarkiv uansett hvor politikerne ønsker å lokalisere det – når det i begynnelsen var uklarhet rundt hvem denne private byderen var – er det ikke da forståelig at kulturrådet handlet som de gjorde?

— Det var hele tiden kjent at budet kom fra en ledende musikkorganisasjon som allerede hadde en stor musikksamling, så det skulle ikke være veldig vanskelig å forstå hvem det var hvis man hadde noe kjennskap til bransjen, mener Antonsen.

Ingen «strid»
Gramo-styrelederen mener også at det er upassende å snakke om noen «lokaliseringsstrid» , selv om det har kommet frem sterke meninger fra ulike parter som mener at et slikt senter bør plasseres i enten Oslo, Kristiansand, Stavanger eller Trondheim/Namsos.

APs stortingsrepresentant Trond Giske er vel den som har gått lengst da han sa at «det ville være for tyveri å regne hvis ikke et slikt kompetansesenter ble lagt til noe annet sted enn Trondheim/Namsos».

Antonsen velger å forholde seg til saken som en utredning under behandling, og sier at Gramo ikke har noen preferanser til lokalisering så langt.

— Gramo har ikke noe kjærlighetsforhold til noen av alternativene, vi ønsker bare å få klarhet i hvilket alternativ som kan presentere det mest seriøse opplegget. Vi må ha mer grunnlag før vi kan gjøre en slik vurdering, sier Antonsen.

Men vil Gramo, på linje med Kulturrådet, ønske å la Strømsæthers samling følge et statlig, nasjonalt populærmusikkinstitutt uansett hvor politikerne vedtar å lokalisere det?

— Gramos motivasjon for å kjøpe opp strømsetersamlingen er å komplettere vår egen musikksamling, og vi er definitivt interesserte i å gjøre den tilgjengelig for offentligheten.

Men nok en gang – vil Gramo ønske å la Strømsæthers samling følge et statlig, nasjonalt populærmusikkinstitutt, uansett hvor politikerne vedtar å lokalisere det?

— Jeg synes det svaret jeg allerede har gitt får holde, er Antonsens knappe svar.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo