Nå må vi i hvert fall la være å tegne et entydig negativt bilde av den norske konsertscenen! At det er store utfordringer der ute er en ting, men at det produseres mye aktivitet basert på stor grad av frivillighet og svært effektiv bruk av støttemidler, er samtidig en annen del av virkeligheten. Imidlertid er det en kjensgjerning at kostnader øker, og ting profesjonaliseres i større grad. Kan man klare å henge med dette løpet?
Det har kommet et par svært interessante utspill den siste uken. Det er svært hyggelig at flere ledd i næringskjeden nå er med å synliggjøre viktigheten av levende konsertscener. Agentene og managerne vil naturlig nok ha spillesteder som de kan selge artister til, og artister vil ha scener hvor de kan møte sitt publikum og tjene litt penger. Og jeg er sikker på at også plateselskapene mener vel om saken: Dette er basisen for fremtiden, at man sammen kan fokusere på løsninger som er fremtidsrettede og dynamiske, og som klarer å ta vare på det beste i de strukturene vi har i dag.
Økte kostnader rundt seg kan man ikke alltid gjøre så mye med. Flypriser som går til himmels er oppriktig en stor fare for fremtidens konsert-Norge. Men det arrangørene og resten av musikkbransjen må passe seg for er at kostnader forbundet med utstyr, produksjon og generell avvikling tar alt av inntektene. Artister og arrangører må også overleve. Balansen mellom nye økte krav fra publikum og artister, og dermed behov for en ny organisatorisk virkelighet, er både vanskelig og tar tid å finne. De hertil tilhørende økte kostnadene er vanskelig å dekke inn. Slik er ståa nå.
Våre politiske holdninger har vært at spillestedene og arrangørene i hovedsak skal vært basert rundt en markedstilpasset filosofi. Spillestedene skal i størst mulig grad finansiere driften selv; en krone du har tjent er som kjent en krone du er glad i. Jeg verken håper eller tror at vi har kommet så langt at det er på tide å snu fokuset mot store statlige tilskudd, med den avhengighet og markedsvridning det medfører. Vi for vår del i Norsk Rockforbund har publikumutvikling og PR-arbeid som prioritert opplæringsområde, og driver omfattende kursing på dette. Det er på nettopp dette området samtlige spillesteder i Norge har størst uutnyttede muligheter. At vi vil videreutvikle fokuset på egeninntjening / kompetanseutvikling ble ikke backet av Ellen Horn i høstens budsjettforslag.
Dynamikken i markedet er større enn noen gang. Dette gjelder flere forhold. Publikums lojalitet og nærhet til artister synes mindre, og gjør bookinger mer usikre. Man har også fått et stort tilfang av forskjellige nye sjangere og underholdningstyper, som gjør at den rene konserten ikke råder alene på scenen. Konsekvensen av dette er at det kreves enda mer kulturell kompetanse, for at kodene overfor publikum skal bli rette. Dette er både en marginalisering og et profesjonaliseringskrav på samme tid, som krever ressurser. Vender man dette om til muligheter, så finnes det mange vellykkede eksempler også.
Og da sitter vi her med et mer spennende musikalsk landskap enn noen gang, og så klarer vi ikke helt å få delt det med publikum. Måtte den gode selvtilliten som er på vei inn i norsk musikk bre seg over på et mer nysgjerrig publikum, for potensialet må man jo tro er der. Som andre har nevnt i den siste tiden, så er det kanskje media som er lengst unna et fornuftig bidrag her. Og la meg føye meg inn i rekken; NRK-TVs ikke-dekning er en skam!
Til slutt to solskinnshistorier. Bluesbevegelsen har eksplodert de siste åra, fra 20 til 70 klubber. Et sterkt indre samhold, god informasjonsflyt, og stolthet over både klubber og artister har gjort dette mulig. Og live-scenen i Oslo da; muligens den beste i Europa, i hvert fall den desidert beste i Norden. Mange kan nok si at i Oslo er publikum og media, men også dette resultatet er mest å betrakte som «på tross av». Den samme energien finner man mange så mange andre steder også.
Vi ser fram mot Kulturrådets varslede utredning på rock- og popfeltet for å få mer fakta, og for ytterligere å få synliggjort at det er på høy tid å tenke helhet i den norske musikkbransjen.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
