Det er varm junikveld i Berlin. Jeg sitter på kjøkkenet til Kyrre Bjørkås og blir servert sterk kaffe. Mellom oss, på kjøkkenbordet, står en skulptur, visstnok en bryllupsgave, modellert av noen av hans kunstvenner. Det er en miniatyrseilbåt, en krysning mellom en Heyerdahlsk flåte og et orientalsk lysthus. Seilet er et avantgardistisk maleri. Og jeg tenker, kanskje dette er et bilde på Bjørkås´ liv og virke: friheten omkring, lysten i sentrum, kunsten som fanger inn vinden og gir livet retning og bevegelse. Samtidig, skuta er utenfor allfarvei. Den står på et kjøkken i Neukölln.
Kyrre Bjørkås er for meg en kuriositet i norsk musikkliv, der han, på tvers av sjangre, skaper overraskende uttrykk i grenselandet mellom fengende, mørk popmusikk og performancekunst. I et forsøk på å plassere Bjørkås i en tradisjon og et landskap, så kan jeg se visse slektsbånd til fenomener som Blixa Bargeld, David Bowie og David Byrne. For hos Bjørkås kan man spore en lightversjon av Bargelds og Einstürzende Neubautens anarkisme, Bowies forfengelighet og sceniske eksperimenter, og et forsøk på en refleksiv pop som springer ut av punken, i tråd med Byrnes og Talking Heads.
I likhet med meg selv, har Bjørkås bakgrunn fra kunstfeltet. Han har unnsluppet en velkjent felle i konseptkunsten: at man lett ender opp med å vie all tid til å administrere ideer. Istedenfor har han tatt utgangspunkt i sin lyst og sin stemme til livsbejaende og lekende musikkprosjekter.
Navnet på hans nyeste soloprosjekt New World Vulture, er både vanskelig å uttale og å dekode. New World Vulture er en kategori gribber som holder til i den nye verden. Det finnes visstnok også Old World Vulture, gamle gribber, som døde ut for rundt 20 millioner år siden. Med andre ord: de nye gribbene er ikke særlig nye. Tittelen peker på den gamle kombinasjonen mellom åtseleter og livskraft, på død og oppstandelse, ja, kanskje også grådighet og kapitalisme.
Den nye verdens gribber. Det er som et lite dikt. Og hvordan kom ideene til?
– Dette er et soloprosjekt jeg har gått svanger med i mange år, forteller Bjørkås.
– Nå har jeg akkurat blitt pappa, og det konsentrerte, kontemplative arbeidet er vanskeligere med et barn på armen. Det er viktig for meg at fremdriften i prosjektet ikke er avhengig av en utside som fungerer. Jeg ønsker å jobbe i mitt eget tempo. Slik kan prosjektet gli inn og ut av offentligheten. New World Vulture er et band, men også noe som kan romme performative arbeider, tekstarbeider, samarbeider – prosjektet er ikke nødvendigvis bundet opp til en syklus der man produserer plater og drar på turné.
Begynnelsen
Bjørkås startet sitt musikalske løp på musikkskolen i Sandefjord, der han begynte med fiolin da han var seks år gammel.
– Fiolin er jo veldig moro når man først får til å spille, men det er en dyrekjøpt erfaring, det tar så lang tid før det låter noenlunde bra. Av mine foreldre ble jeg lovet en elektrisk fiolin om jeg holdt ut med øvingen til jeg var tolv år. Det løftet var min motivasjon.
Da tiden var inne, forhandlet han med foreldrene om en elektrisk gitar istedenfor, siden han allerede hadde startet eget band, Sexy legs, som holdt debutkonsert på barneskolen for livssynsklassen. I hans såkalte naivpoetiske, eksistensielle tenår, utviklet han et soloprosjekt som visesanger. Han varmet opp for blant andre DeLillos og Seigmen.
Det var noe 70-tallsaktig over hele opplegget. Jeg satt liksom hjemme og snekret viser i Sandefjord mens alle andre ville på rave i Oslo.
– Viseprosjektet gjorde at jeg fikk fotfeste i meg selv. Jeg følte jeg hadde en stemme, og jeg lærte meg å ha et publikum. Det var streite viser, på norsk. Det var noe 70-tallsaktig over hele opplegget. Jeg satt liksom hjemme og snekret viser i Sandefjord mens alle andre ville på rave i Oslo. Og det er faktisk en forbindelse mellom der jeg begynte og der jeg er i dag. Jeg mener ikke å lage holistiske anekdoter av livet mitt. Men med New World Vulture har jeg på en måte vendt tilbake til der jeg begynte, som en slags lokal visehumorist.
Veien inn i kunsten
Bjørkås gikk på Gloppe videregående skole i Vestfold. Parallelt med kunstlinja på Gloppe, spilte han i bandet Bogus Blimp, et avantgardistisk, kabaretinspirert rockeband fra Sandefjord, som han turnerte med rundt om i landet.
– De jeg spilte sammen med var litt eldre enn meg, og jeg lærte så enormt mye av dem. Det plasserte en slags grunntone i meg: Tverr, og ikke sjangertro. Det var en altoppslukende kombo – å spille med de rare, fantastiske folka og samtidig oppdage billedkunstfeltet.
Da Bjørkås et par år senere begynte på Kunstakademiet i Oslo, var han allerede i gang med dette parallelle løpet mellom musikken og billedkunsten. Han begynte å interessere seg for støymusikk, for punken, for ny programvare, og forsøkte å finne stilige innganger til den mørke popen.
– Jeg husker jeg hadde atelieret på Torshov der jeg festet kontaktmikrofoner til et jernrør jeg hadde funnet i Akerselva, som jeg drev og slo på. Det var både naivt og romantisk — og utrolig gøy.
På akademiet utviklet han et språk for billedkunsten, men ikke på samme måte for musikken. Han vet selv ikke om han er så glad for sin egen holdning til egen musikk. På mange måter har han et bevisst naivt forhold til musikk, om enn mot bedre vitende.
– Til en viss grad føler jeg at en forutsetning for at jeg kan utfolde meg i musikken er at jeg ikke har noe presist språk om hva jeg holder på med. Den konseptuelle overstyringen, som ofte finnes i billedkunsten, når ikke helt inn dit, der hvor musikken bor, der inni granskauen. Jeg vil ikke dyrke dette som prinsipp. Men likevel, i praksis, har det vært veldig fint for meg, å ha et begrepsapparat som ikke passer helt på det jeg holder på med, for da blir analysene alltid poetiske.
Tilbake til musikken
Etter at Bjørkås var ferdig på akademiet jobbet han en del med ulike galleriprosjekter. Blant annet samarbeidet han tett med Rune Andreassen som hadde vært en medstudent på Kunstakademiet. De skapte eksperimentelle video- og lydinstallasjoner. Men Bjørkås fant seg ikke helt til rette i galleriverdenen, og graviterte naturlig inn mot performance og teaterfeltet. Blant annet jobbet han i flere år med Tore Vagn Lid i Transiteateret som scenograf. Bjørkås forteller at samarbeidet med Vagn Lid har vært en stor inspirasjonskilde i hans liv.
Mitt første møte med Bjørkås er nettopp fra scenekunsten og Vagn Lids oppsetninger. I tillegg til det tverrkunstneriske deler vi et felles utforskningsfelt: hvordan man kan bringe verden inn i teaterrommet. Som scenograf jobber Bjørkås sjangeroverskridende og multimedialt i gestaltningen av grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Jeg spør han hvordan hans kunstneriske og scenekunstneriske virke har smittet over på hans musikk?
– Jeg har utviklet en rar form, i krysningen mellom konsert og performance. Det som tiltrekker meg ved både galleriet og teateret, er den konsentrasjonen og tilliten til verket som kan finne sted der. Ser for deg dette: Et menneske tømmer en sprayboks på en vegg på en scene eller i et galleri, og de 25 tilskuerne ser oppslukt på hendelsen. En slik oppvisning av oppmerksomhet, er for meg en manifestasjon av tillit, tillit til kunsten og til kunstneren.
– Det er som et magisk hull i virkeligheten. Jeg blir forbløffet over det enorme fokuset som kan finnes i teateret – det kan få små støvfnugg av denne verden til å levitere. Det blikket, som er en blanding av romantikk, analyse og livskåthet, kan få det som er tilsynelatende unnselig, de minste ting og de minste fnugg, til å skinne. Det er et nesten psykedelisk blikk, et spirituelt blikk. Kanskje den viktigste erfaringen fra teater- og kunstverden er at de rare brillene der, kan jeg ta opp av lomma når som helst, og se verden på nytt.
Jeg, som selv kommer fra den klassiske musikken og kirkemusikken, undrer meg over hvorfor er det nettopp popmusikken Bjørkås velger? Hvor kommer hans store tro på sjangeren fra?
– Det er et godt spørsmål. Det skyldes nok mine personlige erfaringer. Popmusikken kan være en vanvittig frigjørende kraft. Den har en umiddelbarhet, og en barnslighet i uttrykket. Men den har et stort potensial. Popen er som en motor. Som en stor, pumpende muskel! Den er så tiltrekkende, med lyset, røyken, kraften. For meg er ønsket å samtidig lage disse hullene, de magiske hullene, i popmusikken, og slik gjøre plass til de andre konsentrerte flatene.
Formidlingsgleden
Heftig sjangerblanding er ikke i seg selv noe interessant for Bjørkås. Men det er noe i mellomrommene, muligheten for det enkle og uteatrale på den ene siden og lilla strobelys og røyk på den andre. Det er der han søker. I dette handlingsrommet mellom et hemmelig blikk på verden og behovet for å rope. Han ønsker å nå ut til folk. Møtet med publikum kan skape en så enorm stor glede. For Bjørkås er det ingenting tiltrekkende med den modernistiske publikumsavskyen eller undergrunnens idealer om å være mest mulig hemmelighetsfull.
– Jeg har alltid tatt popen altfor seriøst. Jeg har en så stor forventning til hva den kan utrette. Det skyldes kanskje at den statusen som kunsten har, som noe elevert, selvsagt, opphøyd, har bredt seg ut som et lag på min verden. Som en stor brille.
– Jeg har alltid tatt popen altfor seriøst. Jeg har en så stor forventning til hva den kan utrette.
Jeg forstår hva Bjørkås mener. Hvordan kunsten kan forvandle det aller minste, det vi ikke vil vite av, til skjønnhet, til mening. Men det er samtidig noe her jeg kjenner en viss ambivalens ovenfor. Til lanseringen av New World Vulture samarbeider Bjørkås blant annet med stjernefotografen Esra Rotthoff og kunstneren Anders Holen, som har designet plata som en slags skulptur. Jeg spør Bjørkås hvordan han skiller mellom kunst og branding i formidling av sine prosjekter?
– Jeg har sittet i undergrunnens kjellerbod lenge nok i livet. Nå har jeg bare lyst til at mange skal få høre det jeg gjør. I dette prosjektet har jeg ikke lyst til å sette begrensninger, det kan ta den formen det har lyst til å få. Og, jeg skal innrømme at jeg synes det er gøy å jobbe med kunstfiendtlige ting satt inn i en kunstsammenheng. Det er for øvrig ikke så viktig at det jeg lager blir voldsomt populært, så lenge jeg har mulighet til å holde på med det jeg ønsker. En slik luksusholdning kan jeg ha fordi jeg har vokst opp i et land hvor man kan holde på med ganske upoplære prosjekter, som er lite bærekraftige, i tradisjonell forstand.
Ja, en slik bevissthet, i form av takknemlighet, kan være viktig. Men hvordan får han det egentlig til å gå rundt, økonomisk sett, i denne produksjons- og kapitalorienterte verden?
– Jeg overlever gjennom å utvikle et lappeteppe av ulike prosjekter. Blant annet holder jeg på med en produksjon, Verdenskysset, som er et fabulerende, performativt foredrag for ungdomsskoleelever, skrevet for Den Kulturelle Skolesekken. Dette er skrevet i samme ånd som mine andre prosjekter, men justert etter format og pedagogiske hensyn. Det er en del av businessen å gjøre slikt type arbeid også. Og faktisk, det er noe av det mest meningsfulle jeg gjør: å reise rundt på skoler og møte alle de unge. Den Kulturelle skolesekken er etter min mening det beste som har skjedd i norsk kulturliv.
Bjørkås nøler et sekund.
Å lære seg å ikke ha for mye penger, kan også være en viktig mestringsfølelse for nordmenn.
– Og selvsagt handler det også om å leve litt billig, men jeg lider ingen materialistisk nød. Å lære seg å ikke ha for mye penger, kan også være en viktig mestringsfølelse for nordmenn.
Så til Berlin, byen vi deler. Hva har stedet, miljøet betydd for virket?
– Jeg har alltid vært forelsket i Berlin. Det skyldes den enormt liberale grunntonen og takhøyden som finnes her. Personlig synes jeg at Norge er et fantastisk, karrig, vakkert og rart land, som er så lite at det til tider fungerer litt som en landsby. Konsekvensen med å bo i et lite land er at man kan få et strengt regime for hvordan man skal leve og ikke leve. En av de fantastiske tingene ved å ta u-bahnen her i byen er å kunne møte en bestefar med tre bikkjer, fire barnebarn og hanekam. Her er det mulig å bli gammel i sin egen subkultur. Her kan man bli gammel i sitt eget prosjekt.
Liv Kristin Holmberg (f. 1980) er performancekunstner og musiker, bor og virker i Oslo og Berlin.
Utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, Norges Musikkhøgskole, Musikhögskolan i Göteborg, Musikkonservatoriet i Kristiansand og Sibelius Akademiet i Helsinki. Akademiske studier innen filosofi, psykologi, idéhistorie, musikkevitenskap fra UiO og Humboldt Universität (Berlin).)
Frilanskribent for bl a : Kunstforum, Klassekampen, Ballade.no, Ny Tid, Nutida Musik,Tidningen Kulturen, scenekunst.no m.m.
Ballade video: Fristeder og intergalaktisk dans
Vi deler et romskip med Vegar Vårdal, Rebekka Karijord, Ora The Molecule, Don Juan Dracula, Gunerius & Verdensveven, Rimmslimm, Simon Moholt, Chris Eriksen, De Press og Statsmenn.
Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer
KI-innblanding i musikkproduksjon? Spotifys fordelingsmodell? Spellemannprisen? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
– For meg er det sikreste tegnet på at jeg har mestret låta, at jeg klarer å skru av hjernen
Brede Sørum anses for å være en av de virkelig store favorittene i det norske jazzmiljøet. Men musikken han formidler er alt annet enn den 'den nordiske jazzen'.
Elna skal jobbe for likestilling i nordisk kunstmusikk
Databasen ELNA – Equality Library for Nordic Art Music skal bidra til likestilling i kunstmusikken i Norden.
– Det er ikke algoritmene, men håndverket som til syvende og sist gir resultater
Gitarist Magnus Berg gav nylig ut albumet «Electric Sugar» til strålende kritikker. Ballade har fått innblikk i prosessen bak verket.
Bylarm lanserer «Bransjeprisen»
Musikk-Norges største bransjekonferanse og -festival presenterer Bransjeprisen: Til menneskene som sjelden får applausen, men som alltid fortjener litt mer av den.
