Litt kunstner og litt underholder

Har stor sans for Audun Molde. Hans “WOW! Populærmusikkens historie” synes jeg er noe av det beste som er skrevet om temaet her til lands, liker å bare plukke den opp og bl.a. og lese om hva som helst. Han leverer noen av de sharpeste musikkdebatt-kronikkene på steder som Ballade, og er fast tilstede på alle bransje og kulturpolitikk arrangement, alltid på twitter, med et godt spørsmål i ermet.

Uansett, denne gangen (i innlegget Synger om samlivsbrudd, red. anm) er jeg ikke helt med på notene. Artister må slutte å være personlige i media, og få være kunstnere i stedet. Men for de fleste handler pop-rock musikk om universelle følelser. Man hører noe i musikken som bekrefter hvordan man føler seg selv #‎styggenpåryggen.

Musikk springer som regel ut i fra en inspirasjon. Det var noe som fikk deg til å lage denne fantastiske musikken i utgangspunktet. For vanlige folk er det selvsagt interessant å høre om dette “noe” – særlig hvis det er et personlig forhold, fordi man gjerne vil tro at den som synger det, virkelig føler, mener og tror på det; ja, rett og slett, har levd det hen synger.

Bør være tilgjengelig
Mainstream media handler dessuten om gode historier/narrativ. Disse artistene blir intervjuet i Dagbladet og VG fordi de er pop-rock musikere med publikumsappell, ikke kunstnere. Det er naivt å tro at norges største aviser ville gjort helsides oppslag på artist, der kun musikk og kunstnerisk analyse var saken. Til det har man spesialpresse.
“Å snakke om musikken” er noe artister gjerne vil i mediasammenheng. Men få artister evner å snakke om musikken på en måte som er tilgjengelig, underholdene og interessant for vanlige lesere. I vår tid er det også sjeldent at artister snakker engasjert om politikk eller tar stilling til debatter i sitt eget felt eller kan snakke generelt på vegne av en musikerstand. De snakker som regel om seg selv, og inspirasjonen for musikken. Og hvor kommer den fra? Jo, fra deres indre. Og det er helt kult. Men så lenge man har denne romantiske tilnærmingen fra artistene, så vil også avisene gjengi denne måten å snakke om musikken på.

Hvorfor jeg valgte en maj7 i akkurat DEN overgangen, fordelene med å spille inn på 16 spors framfor 24 spors, hvorfor jeg elsker Fender Rhodes piano, eller når på dagen stemmen låter best – det er ting vi kan lese om i ENO (eller Klassekampens musikkmagasin). Men selv der har artister hang til å peile inn på de mer personlig biografiske narrativene rundt sin musikalske produksjon, sjekk bare det høyst personlige og musikkteknisk-frie intervjuet med Ane Brun og Ida Maria i ENO nr 3 fra 2012.

Si det sitatvennlig
Sondre Lerche og “skilsmisse”-plata: Det var ikke bare media som tok tak i dette – det var en del av fortellingen rundt skiva fra dag 1, kommunisert fra både artisten og apparatet rundt, blant annet gjennom markedsføringsmatriell.

Pop-rock artister er litt kunstnere og litt underholdere. Men skal du unngå – hvis det er det du vil – å få en personlig “story” rundt lanseringen, så tror jeg du bare må ha noe annet å melde. Si det tydelig og høyt og sitatvennlig. Media liker det og vil gjengi det. To timer med kaffe og nølende snakk om “hvordan du har det” samme med Thomas Talseth, vil neppe resultere i en ren musikksak. Det er ikke sånn kommersielle medier funker. Men de vil til gjengjeld fortelle noe som den jevne leser kan forstå og relatere seg til, og antakeligvis like å lese. Og artister, dere vil vel nå ut til flest mulig? Hvorfor ellers gjør dere promo?