Hillari tør å synge for både Gud og for egne følelser

Hennes distinkte vokal og følsomme liveopptredener overbeviser: 18 år gamle Hillari er en artist som allerede møter store forventninger. Hun følger opp et gjestevers på lydsporet til TV-serien Flus, med rapperne Madcon, Isah og Jonas Benyoub, med en singel der hun fusjonerer R&B og soul, og i mars kommer også henens første EP.

Sist fredag kom debutsingelen «Desperate Soul» ut, en pianoballade med følsomme vokallinjer, på grensa til smerte av lengsel. Stemninga settes fra andre linje, der Hillaris vokal krever ditt fokus: «I only find myself broken/I don’t know who I was before». Artisten, med røtter fra Filippinene, møter Ballade i lobbyen på Norges Musikkhøgskole en frisk marskveld. Som et såpass ubeskrevet blad utenfor kjennerkretser er det kanskje få som har registrert riktig enda hvor åndelig fusjonen hennes er. Det skal vise seg at tro og kirkemusikk spiller en stor rolle for henne.

– Hvordan har du det?
– Akkurat nå føles det som at … jeg kan ikke tro at jeg gjør et intervju! Dette er noe som er gøy og er noe jeg alltid har lengtet etter å gjøre. Jeg føler meg velsignet, og jo nærmere release vi kommer, jo mer innser jeg at dette faktisk er noe som er ekte, dette skjer! I det siste har jeg følt meg velsignet, nervøs og spent – men mest velsignet! Det er ikke bare jeg som jobber hardt med dette, jeg ser også at teamet mitt jobber hardt også. Det er go mode!

– Man går fra å eie låtene selv til å dele den begeistringen … du er vel kanskje den som er mest begeistret for musikken din antar jeg. Men plutselig har man et team som deler den samme begeistringen. Hvordan føles det å ha folk rundt seg; produsenter, låtskriver, management, fotograf – som deler begeistringa for din musikk?
– For det første føler jeg bare at det er en slags motivasjon for meg. At de føler noe selv om man ikke føler det helt selv. Det er bare motivasjonen, det er faktisk folk som fortsatt har troen på meg selv om jeg ikke har troen på meg selv. Det er et stort fundament i min motivasjon og drivkraft.

Den indre hagen må vannes
Med låta «Desperate Soul» og påfølgende EP ønsker hun nettopp å utforske menneskets indre – for henne handler dét om en høyere makt:
– Hva er ditt budskap? Hva er det du ønsker å formidle via musikk som et redskap, eller som en måte å nå inn til folk?
– Jeg har en setning som jeg pleier å si: «there is a garden within you, waiting to be watered». Det jeg prøver å formidle med det er at vi ikke bare er mennesker som har en sjel men vi er selve sjelen. Vi bare opplever livet, og det er mye mer dypere enn kun det fysiske. Det er noe høyere og større enn oss, og det er det jeg prøver å si eller formidle i låtene mine. Vi må ta vare på oss selv fordi vi har en hage inni oss, og fordi vi er her for å oppleve vekst.

– Vi lever i en verden der vi er veldig vant til å se alt fysisk og konkret. Du føler kanskje at vi er noe mer enn det ..?
– Det er mye mer enn det, er det jeg prøver å si. Takk for det! [ler]. Det er krefter som er mye større enn oss, og det er egentlig det singelen Desperate Soul er om. Jeg snakker egentlig til meg selv i låta. «Where are you …?» Mange tror jeg kanskje snakker til noen andre med de linjene, men det er til meg selv.

Hillari (i midten) med band. (Foto: Eugene Eben-Ezer)

– For alt handler om vekst, som du sa? Og at vekst ikke nødvendigvis handler om at vi blir fysisk større, sterkere eller annerledes, men også at vi kjenner på ting på en annen måte?
– Ofte er det mye åndelig vekst, emosjonelt, mentalt involvert i det, og det er det jeg prøver å tap into når det gjelder sangtekster.

Hillari har skrevet låttekster – som hun kan huske – siden hun var 12.
– Det var vers – førrefreng – refreng, veldig streng struktur. Jeg husker linja «fight my battles»; jeg var en 12-åring som ikke hadde gått gjennom livet, og sang om at noen måtte kjempe mine kamper. Jeg ble bare inspirert av andre artister jeg, og jeg skrev om knuste hjerter men jeg hadde ingen erfaring med dette. Hun ler.

– «Desperat sjel», hva betyr det for deg?
– En «desperate soul» omhandler å akseptere sesongen man er i, og å akseptere versjonen av seg selv som man er nå. Vi som mennesker av kjøtt og blod opplever ofte at vi ønsker å ta kontrollen over hva som skjer, og vi er så opptatte av den tidligere versjonen av oss selv – fordi vi tror at den versjonen er den beste. Vi tror at vi vet hva som er best for oss, og en desperat sjel lengter etter det som var før, men det Gud prøver å lære oss er at man må gi slipp på den kontrollen, gi slipp på det egoet, på alt vi tror vi vet – for å bli den nye versjonen av seg selv. Så det handler om vekst, å blomstre til den nye versjonen; og hvis mennesker er så redde for å transformere pga. usikkerhet, fordi det er en ubehagelig situasjon …

Let go and let God!
– Det er vekst i det ukjente. Du er desperat etter den følelsen av trygghet, av det man vet. Man prøver alltid, men man må bare gi slipp og stole på Gud. Let go, and let God! sier Hillari.

Med en gang man viser gjennomsiktighet og ærlighet overfor seg selv, vil det reflekteres tilbake til kunsten sin.
– Hillari Alison Conlu

– Hvis man ser på det fra en kulturramme. Hvilke elementer av din kultur og din bakgrunn blir en del av din musikk og ditt budskap?
– Jeg ble født her i Norge, men jeg er oppvokst på Filippinene. I den filippinske kulturen er det veldig mye musikk, mye av det er kirkebasert. Når det gjelder budskapet, så er jeg veldig inspirert og drevet av det åndelige som jeg har fått fra kirken og fra familien min. Det er grunnlaget i familien vår, å ha forholdet med noe som er større en oss selv.

Hun lærte å spille gitar og piano hjemme.
– Familie og kultur blir fundamentet for det musikktekniske for deg? Og jeg forstår det slik at du også har sunget i kirka? Fra en kirkeoppvekst selv, likte jeg godt at musikken blir transcendent og et slags bånd mellom deg og noe høyere opp eller større enn deg. Hvis man skal lage popmusikk basert på dette båndet, hvordan ønsker du å gå frem med dette?
Hun tenker. En stund.
– Godt spørsmål. Jeg blir faktisk veldig inspirert av Stormzy. Jeg så et intervju med han og Rick Rubin, der han sa at «before I go into my sessions, I pray that God uses me as a vessel». Dette inspirerte meg til å be før jeg har en studioøkt eller i låtskrivingsprosessen fordi man bare er et fartøy for Gud. Jeg lar Ham lede meg, og tenker over hva det er jeg føler at Gud vil via meg, eller hva jeg skal formidle som folk trenger i dag. Det jeg har lært fra kirka er å ikke bare synge låta, men faktisk føle det fra sjela si også. Jeg tror det er det som skiller meg bittelitt ut fra andre, spesielt når jeg spiller konserter. Jeg lukker øynene og snakker ikke bare til meg selv eller til andre, men det er også mitt brev til Gud, til en høyere makt.

– For det er kanskje dét, at det ikke er vanlig?
– Ja det er akkurat det, jeg spør bare Gud om å bruke meg som Hans fartøy, og det går derfra. Jeg har fått meldinger fra folk som har hørt musikken og sagt at de gråt til det, og at det rørte ved dem på et dypere nivå. Også i møter med plateselskaper og bransjeaktører har de ikke helt klart å putte fingeren på hva det er med musikken som gir de en spesifikk følelse – and I take no credit for that. Derfor er jeg selvsikker på at låtene vil gjøre det bra – det er ikke bare meg inn der, men også en høyere makt som ligger der.

Hillari foran bandet; Mads Josef Rolid Kristoffersen, Divine Piinuka Laar Sillim, Håkon Bjerknes og Nicolay Hansen. (Foto: Lydia Tefera)

Å finne sin plass – hjemme og borte
Slippet før helga er ikke Hillaris første møte med musikkbransjen – enda det først er nå debutsingelen når ørene til lytterne. Med tre låter syncet til TV 2 Play-seriesatsingen Blodsbrødre og en 2022 som bød på liveopptredender på Vill Vill Vest, Feminalen og andre bransjefestivaler er hun ikke ukjent for bransjeaktører.
– Når du kommer inn og ser deg rundt i norsk musikkbransje, er det noe du føler at du kan lære av det som er rundt deg?
– Det er så mye … jeg føler at her i Norge så er plassen min R&B/Soul. Det er så få her i Norge som driver med akkurat dette, og spesielt når det er kirkebasert så er det veldig sjeldent.
Internasjonalt er hun gira på nettverking: – Jeg blir inspirert av hvor langt nettverksbygging kan ta deg – og i bransjen finner man fort ut hvem som er for deg, og hvem som ikke er det. Genuine forhold man kan ta med videre i teamet sitt er nok det jeg setter mest pris på.

Desperate Soul-snutten hennes på TikTok fikk på kort tid en halv million visninger. Singelen er produsert av en vi kan kalle «hotshot» i ny, norsk pop; Morten Gillebo, kjent som Mogilla. Hillari beskriver stedet hjernene deres er på, sammen, når de lager noe sammen. Det var en periode hun selv opplevde overganger fra én del av livet til en annen:
– Shout out Morten! Måten vi ofte jobber på er jam sessions. Det er det jeg elsker med slike produsenter, de som klarer å la musikken lede. At man ikke nødvendigvis trenger å tvinge gjennom noe spesifikk stemning eller ramme rundt det. Vi har ikke som mål å lage en hit, vi skal bare la musikken lede oss. Han satt ved pianoet, jeg spilte inn med mobilen og vi bare sang melodier og toplines. Mens han spilte det tenkte jeg «her var det noe jeg følte», og det er der jeg begynte låtskrivingen. Jeg husker at det bare kom naturlig ut, og jeg spilte inn ordene «When I try …» på mobilen i lydopptak. Jeg tenkte bare … «bare overgi deg», ikke prøv å få tak i så mye kontroll.

Alle mennesker har vært i denne delen av livet hun synger om, mener hun.
– Der man ikke helt vet hva man skal gjøre, man prøver å finne svaret men det handler om å godta og omfavne denne perioden, og slippe behovet for kontroll.

Seal, Sade og selvinnsikt
– Da jeg hørte pianoet i låta tenkte jeg umiddelbart på britiske Seal, akkordene har en slags jazzete disharmoni – og stemmemessig hørte jeg litt Sade i det også, faktisk! Som i den emosjonelle sårheten i vokalen; hvor bevisst er du på hva du vil formidle av følelser via stemmen?
– Når jeg ber til Gud om å bruke meg, så bruker Han meg. Når man lar musikken lede vei, så vil den lede deg til steder man ikke engang vet om. Jeg tror ikke jeg bevisst gikk etter en følelse i denne låta. Jeg tror det som spiller den største rollen er å bare være reflektert og å være ærlig om hva man føler akkurat nå. Med en gang man viser den gjennomsiktigheten og ærligheten overfor seg selv, vil det reflekteres tilbake til kunsten sin. Jeg liker ikke å overtenke det, det setter meg i en skrivesperre.

– Er det skummelt, å være gjennomsiktig og ærlig overfor seg selv?
– Det kommer an på hvilket tema man må være det for, selvfølgelig – men takk til mamma, hun lærte meg i en ung alder viktigheten av å føre journaler. Det har lært meg å ha selvinnsikt hver dag – og å være tro mot meg selv. Dette hjelper i musikken også. Det tar tid, men man må bare være tålmodig med å formidle og formulere akkurat det man føler på.

Etter «Desperate Soul» blir det altså mer av Hillari, men ikke hele historien, sier hun, snarere hint om hvem hun er:
– Jeg har ikke drevet med musikk så lenge, så EPen er en kort introduksjon av meg. Det kommer mer om temaet om at vi opplever noe større enn oss selv. Det kommer rett og slett mye mer fra meg – dette er bare starten!