Klubbmarkedets sorti

Publikum, dvs. markedet, bestemmer selv hva det ønsker av tilbud. Det er nytteløst å piske et publikum til å tro at de vil ha noe de ikke ønsker. Det er nytteløst å svare en publikummer som klager på at Bjørn Eidsvåg ikke kommer til sin by fordi de ikke gadd å komme på Egil Olsen i forrige uke. Dagens publikummer vil ha akkurat det han/hun vil ha, og ikke noe annet. Dagens publikum vil knapt ha akkurat den artisten, de vil ha akkurat den låta! «Hva sa du artisten het??» Konkurransen i skoleklassene i dag handler ikke om å oppdage den nye kule artisten, men den nye hippe låta. Og nå har til og med Knut Schreiner dømt albumet dødt, så da var vi ferdige med det.

Festivalene er på mange måter «medisinen». Hit trekker publikum for å få sin favorittmusikk, men står også i fare for å bli eksponert for annen musikk og andre artister som de ikke visste de kanskje kunne like. Selv om festivalene også begynner å merke dette låt-fenomenet. På festivalen-over-alle-festivaler; Roskilde festivalen, så opplevde man på Lykke Li sin konsert at stemningen var sånn passe middelmådig frem til ‘I Follow Rivers’. Da eksploderte teltet. Umiddelbart etterpå gikk 30% av publikum, de under 25. De hadde fått låta si, og startet jakten på neste. Uansett så er festivalene en arena der publikum bevisst eller ubevisst ramler borti å oppleve nye låter eller artister. En bonusopplevelse er alltid sterkere enn den forventede opplevelsen.

Overlever kun i storbyen
For klubbmarkedet er dette en gigantisk utfordring. Før var klubbkonsertene stedet man gikk for å oppleve og bli kjent med nye artister. I dag får man inntrykk og tilbud pøst inn over deg hver gang du åpner laptop’en, og om venninna di sier «Har du hørt den låta, den boundser æss, assa!» så har du sjekka opp den låta på Sportify eller Wimp på 5 sec. Trenger ikke en klubbkonsert for det.

Om det har vært tungt før, så banker nok fanden (les: kemneren) på stadig flere klubbdører i dag. Ting tyder på at klubbmarkedet slik det har eksistert i mange år rett og slett står i fare for å forsvinne. Ikke i storbyene, for der vil det fortsatt finnes et stort nok publikum av unge studenter som er sulten på å oppdage ny musikk, og som opplever å gå på konsert som en viktig og hyggelig sosial aktivitet. Brorparten av dette publikummet er studenter som trekker inn til storbyene. Utover i landet er imidlertid resultatet dramatisk.

Publikum taper
På kort sikt så er selvsagt klubbene og publikum de umiddelbare taperne. Uten publikum, ingen klubb. Men hva da med artistene? Ingen klubb, ingen steder å møte sitt publikum. Ingen steder å møte fansen. Grunnmuren i en artistkarriere; den dedikerte fan. I forlengelsen har snart ikke agentene lenger klubber å sette klubbkonserter på. Og agentene er i stor grad selv med på å grave den graven, på vegne av artistene.

Undertegnedes siste erfaring som eksempel (men bare et siste av mange!) var tilbud om Eva & The Heartmaker. Garanti på 30 000,-  pluss flyreiser, overnatting, teknikk, mat/drikke, + % etter break even, på en klubb som tar 150 pers. I sum en kostnad på nærmere 50 000,-. Det vil si kr 330,- per billett, på utsolgt hus. Før klubbens faste utgifter til leie, dørvakt, annonsering, administrasjon. Ingen betaler heller 330,- selv for en klubbkonsert med fantastiske Eva & The Heartmaker. Svaret fra agenten på realitetsopplysningene; intet svar. Jeg skjønner også agenten, som er nødt til å oppfylle en lovnad til artisten, og agenten selv tjener sin lønn via provisjon per honorar. Høyere honorarsnitt, høyere lønn. Veldig menneskelig å tenke kortsiktig, særlig når lønningsposen henger i tråd foran deg.

Derfor blir det dessverre heller ingen klubbkonsert med Eva & The Heartmaker på Steinkjer. Og i et klubbmarked der stadig flere sliter, så ender man opp med en klubbrute som for artistene blir stadig kortere. Eller har endringene i markedet gjort at klubbkonseptet slik vi kjenner det, utspilt sin rolle? Publikum tilnærmer seg musikken, og finner sin favorittmusikk, via helt andre kanaler. Så holder det å dra til Oslo eller Trondheim en gang i blant i vinterhalvåret for favorittartisten (eller favorittlåta), og så kan man ha en ellevill festivalsommer med gjengen om sommeren.

Spør Turboneger og Motorpshycho
Ønsker man imidlertid å opprettholde et aktivt og levende klubbsegment i Norge, så må både artistene og agentene innse realitetene, samt at Klubbstøtten må økes. De små og mellomstore artistene må nok dessverre innse at klubbmarkedet er et promotionmiddel der du må ut å spille, for å vinne markedet. I landene vi liker å sammenligne oss med har det alltid vært slik. Det er ikke få norske band som har mistet gnisten på utenlandsturne, når enerom på Grand hotel i Ålesund blir byttet ut med å sove på golvet til arrangøren i Køln eller Seattle. De som er dedikerte nok, er også de som blir værende og prege musikkmarkedet i mange år. Spør Turboneger, spør Motorpsycho,…

Artistene og agentene må se kanten i horisonten og akseptere at skal klubbmarkedet og lønna finnes der også i fremtida, så må de i mye større grad forstå klubbarrangørens hverdag og realitet. Noen har så absolutt gjort det, men mange nekter å innse at du får ikke kr 30 000 i garanti + + +, når arrangøren er dømt til å tape penger på det. Eller må vi akseptere at klubbmarkedet slik vi kjenner det nærmer seg slutten?

Og i denne virkeligheten fant altså MFO ut at nå bør alle musikere kreve minst 4100,- + reise, mat og kost. Var det matematikken eller kunnskapen om markedet det skortet på?

Svein Bjørge er arrangør, blant annet som festivalsjef for Steinkjerfestivalen og for Tons of Rock i Halden. 

Bjørge deltar i en paneldebatt om liveøkonomi under Arrangørkonferansen i Alta, 23-25 oktober.

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Pr i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.