Ketil Stokkan fremfører "Romeo" (Foto: eurovision-fr.net)

Ketil Stokkan: En ANNEN historie – om Norsk Musikk Byrå

Ketil Stokkan presenterer her andre del av sitt åpne brev om 80-tallet, og hvordan han følte at han ble skjøvet ut i kulden av artistkolleger og bransjen. Han forteller her historien om Norsk Musikk Byrå, som ble lansert som et popmusikalsk alternativ til TONO, med profilerte medlemmer som Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Ole Paus. Dette artistopprøret rant snart ut i sanden, hvorpå Stokkan ble sittende igjen med svarteper, og et øknomisk krav på godt over en million kroner. – Aldri i verden om jeg noen gang kommer til å rekke ut en hand for å delta i noe som inviterer til å «stå sammen», eller gjøre noe som er «forent», sier Stokkan i dag.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Ketil Stokkan, musiker

Etter flere år med ubehagelige kreditormøter, som jeg skjønte veldig lite av, ble jeg klar over at jeg var kastet ut i kulden – igjen.

Sommeren 1985 samlet den norske underholdningsbransjen seg om nok en edel sak: «Egne inntekter i egne lommer», og det ble behov for en- eller flere ildsjeler som var villige til å jobbe for at norske komponister og tekstforfattere fikk en mer rettferdig andel av inntektene for radio- og fjernsynsspilling i NRK.

Norske artister hadde lenge sett seg lei av den skjeve fordelingen av inntekter for spilling av populærmusikk kontra samtidsmusikk. 80% av lisensinntektene for radiospilling ble generert fra populærmusikk, mens bare 20% av inntektene kom komponistene i sjangeren for populærmusikk til gode.

Et nyetablert Norsk Musikkbyrå (NMB) skulle fungere som et inkassobyrå for misfornøyde utbrytere fra TONO, deriblant Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Ole Paus og flere store, norskeide plateselskaper. På et artistmøte i Roger Arnhoff Studio (Oslo) møtte det opp et stort antall opphavsmenn- og kvinner som uttrykte sin misnøye. Ole Sørlie (den gang manager for Dollie) ledet møtet sammen med Sæmund Fiskvik (IFPI), og ettersom jeg hadde sterke meninger om så vel åndsverkloven og den uretteferdige fordelingen av lisensinntekter som TONO forvaltet, ble jeg klappet fram som formann av et styre som skulle dra i gang Norsk Musikk Byrå, et alternativ til Tono.

Jeg takket for tilliten, men ga samtidig uttrykk for at jeg ikke hadde nok kunnskaper om hvordan dette kunne gjennomføres i praksis. Dermed ble det valgt et styre, et støtteapparat bestående av Ottar Johansen, Trond Ingebrigtsen (Bjølsen Valsemølle) og Ingrid Bjørnov (Dollie).

Deretter tok Sæmund Fiskvik meg med til sine lokaler i Nedre gt. 5, hvor New York Studio og plateselskapet Mai´s hadde sin bastion. Etter en mengde intervjuer og et antall styremøter klarte styret endelig å ansette en daglig leder av NMB. Sæmund Fiskvik fungerte som en var en ivrig pådriver, og forsikret meg om at undertegnede kun ville fungere som «front» inntil plateselskapene Slagerfabrikken i Oslo (Audun Tylden og Jan Paulsen) og Norsk Plateselskap i Trondheim (Gunnar Hordvik), samt Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Ole Paus var på plass med sine ansikter og økonomiske garantier. Som turnerende musiker slo jeg meg til ro med at tingene ville rulle langsomt mot en bedre framtid for norske populærkomponister og tekstforfattere.

Tidlig en morgen kom det en liten budbil til Skårer utenfor Oslo. Det ringte på døra, og der sto en mann i uniform og ville ha en underskrift. Jeg ringte til kontoret for NMB og fikk vite at man hadde behov for en underskrift fra meg for å hente ut en del datautstyr. Dette var kun en formalitet inntil plateselskapene kom på bane som støttespillere og kausjonister. Klokka 08:00 den morgenen skrev jeg navnet min på et lite stykke papir som noen år senere skulle ende med et krav om tilbakebetaling av et gjeldsbrev, stort kr. 1.100.000.

Hva skjedde? Vel, allting gikk vel egentlig for fort til at jeg verken lærte noe om lisensrett eller alvoret i min egen situasjon. Dessuten ble jeg opptatt i forbindelse med Melodi Grand Prix 1986. Nok en gang fikk jeg hjelp av min gode venn Rolf Løvland med demoinnspilling og arrangement av en ny låt; «Romeo». Med pressejuryen som motstandere, egne bandmedlemmer og plateselskapet som tvilere vant undertegnede allikevel finalen i Stavanger. Da jeg gikk ned av scenen sent den kvelden, sto der en enslig person rett nedfor trappen og så på meg med et lurt smil. Det var Yan Friis fra ukebladet Det Nye. – «Syng for Afrika, Ketil», sa han med stoisk ro. Jeg så på han. Ja, hva tenkte vi egentlig?

Jeg hadde vunnet en prestisjetung komponist- og artistkonkurranse i Norge, og kunne kanskje endelig regnes som en artist med «kredibilitet». Få dager etter at jeg hadde vunnet MGP, ringte Sæmund Fiskvik meg og gjorde oppmerksom på at dette representerte en gylden mulighet til å utrette noe for norske populærautorer (norske komponister og tekstforfattere). Åge Aleksandersen hadde nemlig forlatt TONO, og Sæmund Fiskvik hadde fått i oppdrag å ta dette opp som et forhandlingsgrunnlag med ledelsen i NRK. Han hentet meg og ledet meg opp og inn i det store sigarrommet i NRK. Som talsmann for NMB og opphavsmann til årets vinnermelodi i MGP kunne Sæmund Fiskvik informere ledelsen om at man ikke ville få tillatelse til å spille den norske vinnermelodien «Romeo» en eneste gang før Åge Aleksandersen hadde mottatt en sjekk, stor kr. 100.000 for spilling av dennes åndsverk i NRK gjennom årets første seks måneder. Det ble en kort diskusjon om det etiske innholdet av utspillet, men det ble i alle fall tvunget gjennom en avtale der og da. Jeg var uerfaren og usikker på hele opptrinnet, men klarte å være tilskuer lenge nok til at Sæmund Fiskvik hadde inngått en formell avtale med NRK´s ledelse. Jeg husker samtidig et møte med TONO´s direktør Gorm Bækkelud og komponist Arne Nordheim i lokalene til TONO. Til tross for mine gode hensikter på vegne av norske populærautorer, er jeg redd de gjorde kraftig narr av meg der også.

Vel,- da NMB ikke klarte å få til de «innlysende avtalene», og da plateselskapene med sine ildsjeler glimret med sitt fravær, fikk jeg beskjed fra daglig leder om at driften ikke kunne beregnes å gå med overskudd. Dessuten hadde vår daglige leder vært så opptatt med et engasjement for FIVH (Framtiden I Våre Hender) og produksjonen av «Sammen For Livet», så… Ja vel, så var han involvert i det prosjektet, han også. Det var da det begynte å komme krav om å løse inn garantibeløpet for et stort dataanlegg. Jeg ringte til Sæmund Fiskvik. Han mente at jeg bare kunne fnyse til hele greia, og dessuten kunne jeg bare ringe til Ole Paus, som hadde god greie på denne typen problematikk. Jeg ringte til Ole Paus, som ikke skjønte noe som helst av henvendelsen. Med en høflig, ironisk tone kunne han dele med meg at han faktisk «hatet» Sæmund Fiskvik og alt han sto for. Jeg forsøkte dernest å nå Åge Aleksandersen for å spørre hvorfor all støtte plutselig var borte, men måtte slå meg til ro med at Åge hadde nok bry sin kommende turne og en «anti-rus-sponsor».

Etter flere år med ubehagelige kreditormøter, som jeg skjønte veldig lite av, ble jeg klar over at jeg var kastet ut i kulden – igjen. Ettersom daglig leder av NMB hadde tilbrakt flere måneder i et noe uklart arbeidsforhold for Forente Artister, og selv mente at dette nok var pinlig, etterga han en del lønn og innrømmet samtidig et personlig ansvar for i alt kr. 80.000, Restkravet ble dernest dyttet i fanget mitt. Det siste kravet jeg husker, lød på kr. 1.100.000.

Det skulle gå 6-7 år med konkursvarsler og innbetaling av løpende renter før jeg klarte å kjøpe hele kravet med lånte kontanter. 70.000 kostet det meg å gå i bresjen for den gode sak, og jeg bestemte meg en gang for alle: – Aldri i verden om jeg noen gang kommer til å rekke ut en hand for å delta i noe som inviterer til å «stå sammen» eller gjøre noe som er «forent». Så mye er ikke «kredibilitet» verdt.

— – – – –

Redaksjonell note:

Ballade snakket i dag med Sæmund Fiskvik, som uttrykte en hel del sympati med den situasjonen som oppsto for Ketil Stokkan etter at Norsk Musikk Byrå gikk under.

— Det er jo snart tyve år siden dette, så jeg husker vel ikke alle detaljer i farten. Jeg synes uansett at det som skjedde med Stokkan var leit, uten at det betyr at han ble forrådt av noen. Vi var voksne mennesker alt den gangen, så jeg tror ikke vi kan snakke om verken «ofre» eller «instruktører» her. Det hele endte opp i en stituasjon som var regulert av norsk lov, der Stokkan altså ble sittende igjen med en kjedelig rolle.

— Kanskje skulle flere ha gått sammen den gangen og hjulpet Stokkan økonomisk, men her får vel en hver snakke for seg selv. Jeg vet ellers ikke hva som er grunnen til at Stokkan velger å trekke frem disse tyve år gamle historiene, men kanskje han har en bok i magen? undrer Fiskvik.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.