Juni Habel ga ut Carvings 13. januar. (Foto: Koke Plate)

– Blir litt sur når jeg tenker på han svensken med alle milliardene

2023, HVA BLIR DET? – Etter dette slippet har det gått opp for meg hvor mye jeg har promotert for Spotify indirekte ved å dele lyttinger, stories og så videre. Juni Habel lager hjemmelaget musikk som er viktig for henne, uten full oversikt over musikkstrømmebransjen hun forer.

Kalender

Islandsk utbrot i Bergen

24/02/2024 Kl. 18.00

Vestland

Lørdagsopera i Posthallen

24/02/2024 Kl. 16:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

24/02/2024 Kl. 19:00

Oslo

DUESUND

28/02/2024 Kl. 20:00

Vestland

– Jeg hørte et intervju med Hilma Nikolaisen, hvor hun sa noe veldig bra; hvor absurd det egentlig er, vi gir ut musikken gratis, og trygler folk om å lytte til den. Og hvilken verdi tillegges musikken da? Når den nærmest blir kastet etter folk? Jeg tenker at jeg vil gi ut musikk på Spotify så lenge det er nyttig for musikken. Jeg er egentlig usikker på hvor nyttig den er akkurat nå.

Juni Habel er ikke det største navnet i antall lyttere (ennå?), men hun har nå sluppet sitt andre album i en mektig populær «sjanger». Det er en slags visepop, befolket med sangere som også er låtskrivere, og egentlig kom det godt beskrevet i informasjonen som fulgte plata Carvings: «Henter inspirasjon fra andre som får mye ut av lite, som Vashti Bunyan, Jessica Pratt og Joanna Newsom, for å nevne noen. Med få virkemidler tar Juni med seg lytteren inn i et nedstrippet og poetisk, og på samme tid komplisert og underfundig univers». Enig! Og stemningsmessig, ikke produksjonsmessig, kanskje opptaksmessig, tenkte jeg på Beth Gibbons, da jeg først hørte Juni.

Juni Habel med føttene på det gamle gulvet. (Foto: Koke Plate)

– Det har vel aldri vært lett å leve av musikk, og det er nok av ting å klage på hvis man begynner å tenke på det. Selv om det er viktig å ta tak i problemene, er ikke jeg på et sted hvor jeg kan det gi det så mye fokus akkurat nå. Jeg må prøve å holde fokuset på gleden ved å skape musikken, jeg kan ikke kontrollere noe annet.fortsetter Juni Habel.
– Jeg jobber som lærer, og trenger ikke tjene penger på musikken min – nettopp for å slippe disse problemene, skriver hun i epostintervju med ballade.no.

Både The Observer, Folk Radio UK og The Guardian har rost den nye plata. Debutalbumet hennes All Ears fikk gode anmeldelser i medier som DN, Dagsavisen, MOJO og Uncut Magazine. I år kommer noen festivalopptredener, og dessuten slippkonsert i Oslo denne uka. Og … kanskje flere?

– Hva håper du at 2023 bringer for deg?
Jeg håper at 2023 bringer meg noen gode konsertopplevelser. Jeg gleder meg til i sommer, da skal jeg spille på Træna og Green Man i Wales. Det er to store ting. Jeg håper selvfølgelig at jeg får masse spillejobber. Jeg håper at jeg kan få noen gode fjellturer, og mange timer i kjøkkenhagen. Jeg håper at jeg kan bruke året på å lytte til mye god musikk og lese – jeg trenger litt innpust nå etter å ha vært i prosess med å lage album i nesten fire år i strekk.

– Hvordan ser du på ståa i musikkbransjen, som fortsatt relativt nykommer, og med en andreplate du skal prøve å få lyttere til? Noen åpenbare forhold som bør fikses, slik det ser ut fra ditt ståsted?
– Jeg vet egentlig ikke så mye om musikkbransjen. Da jeg startet med musikk for 4–5 år siden, bestemte jeg meg egentlig for å gjøre musikk mest mulig for gledens skyld, minst for å tjene penger på det eller gjøre det til en karriere. Det var kanskje naivt å se det slik, men jeg prøver å holde fast i det så godt jeg kan. Jeg kjenner at jeg blir litt sur når jeg tenker på Spotify, og han svensken med alle milliardene. Jeg har jo skjønt at de sitter med mye av makten over hvilken musikk som lyttes til. Etter dette slippet har det også gått opp for meg hvor vanvittig mye jeg har promotert for Spotify indirekte ved å dele lyttinger, stories og så videre, beskriver låtskaperen.

Les også: Bugge bygger med Boine i 2023

– Men kanskje en vakker dag kan vi alle musikere bli enige om å bygge vår egen musikkplattform og forlate Spotify sammen!

– Hvordan bør 2023 se ut når vi ser tilbake på det? Tenker du for eksempel at vi trenger mer ærlighet, slik vi kan kalle lydbildet ditt?
– Det var veldig hyggelig at du beskrev det som ærlig. Jeg tror nok man kan lage ærlig musikk på veldig mange måter. Jeg liker å gjøre ting hjemmelaget. Mitt prosjekt har vel kanskje handlet om å viske ut skillet mellom livet og musikken. Jeg ønsket å lage mer menneskelig musikk, ikke så veldig «flink» musikk. Det handler om å spille inn hjemme, spille inn med det jeg har av bra og mindre bra utstyr, om u-lyder, knirking og sus i vannrør. Og å spille inn hele takes, mest mulig samtidig. Det er en holistisk tilgang til å skape musikk – det må være kjærlighet i alle ledd, i rommet jeg spiller i, hvem jeg spiller med.

På albumomslaget ses det gule, gamle skolehuset der hun bor og spiller inn (sammen med ektemann) Emil Nøjgaard Petersen på gitar, Sofie Mortvedt, Ellen-Martine Gismervik og Håkon Brunborg på strykere, Thea Hernæs på trommer og onkel Sverre Thorstensen på bass.

Hun «snakker» med Ballade på epost, og beskriver at hun har villet bekjempe perfeksjonisten i seg, og sagt «jeg kan ingenting, jeg har ingenting, men nå går jeg i gang».
– Jeg har følt meg som en rebell, i opposisjon til det profesjonelle. Og dét er jo fint med hvordan ting er i dag, at hvem som helst kan lage musikk. Så fantastisk at mange får blomstre og brukt stemmen sin. Det er jo livets aller største glede, hvertfall for meg.

Her spiller hun førstesporet fra den nye plata live på Gjølstad – et gammelt skolehus hennes mormor innredet i sin tid. Passende for en lærer som også er musiker, med sanger som lyder som gamle hus:

 

«Ærligheten» som jeg som lytter hører, eller det hjemmesnekra, er noe Juni etterstreber:
– Jeg elsker jo lo-fi og dårlig lyd. Til mitt neste prosjekt kunne jeg tenke meg å gi ut en plate med bare mobilopptak.

– Har du fått med deg noen gode råd eller lært noe i forbindelse med å møte publikum, apparat, musikkritikere, andre som musikken treffer, etter ditt første album?–
– Jeg har lært at det ikke er mulig for meg å lage musikk utelukkende for min egen del, uten andres anerkjennelse. Det har jeg gitt opp for lengst. For meg blir musikken levende på en ny og rikere og mer flerdimensjonal måte når den deles, som når jeg gir ut plater eller spiller konserter. Det samme gjelder kritikere, som jo også er mennesker. Men samtidig stoler jeg mye mer på min egen dømmekraft nå – samt et par nøye utvalgte – enn andres, beskriver hun.

Torsdag står hun på scenen på Salt, og i sommer på John Dee i samme by.

– Hva får man egentlig ut av negativ kritikk, av et ferdig prosjekt? For meg, i min skapelsesprosess, er det helt meningsløst. «God eller dårlig», det er på en måte en altfor snever måte å lytte til musikken på. Kanskje det er nyttig for lytterne, vet ikke. Jeg tror uansett det er veldig viktig å legge prosjektene sine bak seg. Man lager det man kan lage på et visst tidspunkt i livet, etterpå lager man noe annet. Det er ganske begrenset hvor mye vi kan kontrollere resultatet – mye tilhører det mystiske. Derfor er det så viktig å dele musikken med sjenerøsitet og letthet, synes jeg. Hva var det Jack White sa; mens de andre snakker i vei om hvor god og dårlig musikken ble, fortsett å lage musikk.


Ballade.no fortsetter å spørre spillere og utgivere, musikkskapere og -formidlere i morra; 2023 – hva blir det?

 

Red. anm.: Spotifys pressekontakter på kontoret i Sverige er forelagt kritikken artist Juni Habel kommer med her. Ballade følger opp dersom de svarer.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.