Kenneth Ishak, frontfigur i Beezewax og velkjent produsent – i begynnelsen av november slipper han sitt første soloalbum på 11 år. Her forteller han om sin beundring for Jenny Hval som – kanskje – noe overraskende er hans fremste norske inspirasjonskilde.
I serien Inspirasjoner inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Kenneth Ishak, som velger seg Jenny Hval.
Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
• Kenneth Ishak, sanger og låtskriver, gitarist, pianist og dessuten produsent. 
Startet Beezewax som 15-16-åring, og bandets debutalbum A Dozen Summits ble utgitt i 1997. Beezewax ga ut sitt foreløpig siste album Peace Jazz i 2019. Ishak er også del av duoen Universet sammen med poeten Bård Torgersen, og har en parallell solokarriere. Native Tongue, hans femte album under eget navn, slippes i november. Han er også en profilert produsent, med blant annet Kaja Gunnufsen, Signe Marie Rustad, Hasse Farmen, Verdensrommet, Sweetheart og Roger Græsberg & Foreningen på klientlista. Født 26. mai 1978, Moss.
• Jenny Hval, sanger, komponist, tekstforfatter, multiinstrumentalist og performancekunstner. Hun ga ut sine to første plater under navnet Rockettothesky i 2006 og 2008 og debuterte under eget navn med Viscera i 2011. 
Hun vant Spellemannprisen sammen med Susanna i Åpen klasse i 2014 for albumet Meshes Of Voice, og har de senere årene oppnådd stadig større internasjonal anerkjennelse med album som Blood Bitch og The Practice Of Love. Hennes siste album Menneskekollektivet kom tidligere i år under artistnavnet Lost Girls, som er Hval og Håvard Volden. Hun har også gitt ut romanen Perlebryggeriet (2009). Født 11. juli 1980, Oslo.
– Hvorfor Jenny Hval?
– Fordi hun hele tiden har vært en mystisk skikkelse, helt siden Rockettothesky da vi var på samme plateselskap, forteller Kenneth Ishak og har følgende innrømmelse:
– Den gangen likte jeg det ikke så godt, men jeg tror jeg hadde altfor mange fordommer. Eller, jeg hadde spesifikke ting jeg skulle like, og alt utenfor det var på en måte ikke min stil. Jeg tror kanskje det var noe med vokalen hennes som ikke traff meg, men jeg skjønte at hun var veldig bra. Og nå synes jeg bare hun er veldig inspirerende. Hun er veldig mystisk for meg. Jeg har aldri snakket med henne, og jeg tror kanskje mystikken er nøkkelen her.
– Det er et veldig overraskende valg. Da tenker jeg på dere begge som musikere og ikke minst som artister. Dere er utrolig forskjellige?
– Ja. Jeg skriver jo veldig mye musikk som er basert på det tradisjonelle låtskriverhåndverket, men jeg hører nok mer på musikk som faller utenfor der igjen, altså ting som har en viss tekstur, eller rytmer. Det går ikke så mye i bangers hjemme hos meg. Jeg liker å høre på musikk som man må sette seg inn i. Grunnen til at jeg hører mye på denne musikken hjemme er nok at jeg driver med såpass mye strukturell musikk selv, og sammen med andre, men mye av produksjonsideene mine får jeg fra Jenny Hval eller Four Tet eller Burial eller … ja …
– Mindre opplagte ting, rett og slett?
– Ja, kanskje ting som er mer søkende enn ferdige på et vis. At det nesten er umulig å tyde et eller annet slags budskap der. Du lager det selv. Jeg har jobbet litt sånn med Bård Torgersen i Universet, med litt mer «fri» musikk og elsker det, men der hadde jeg Bård som tillot meg å faktisk gå den veien.
At Kenneth Ishak og Jenny Hval er ulike artister, er det liten tvil om, men ser han at de har noen likheter også?
– Jeg kan kanskje tenke meg at det er noen likheter der. Det jeg virkelig liker med musikken hennes er estetikken. Jeg liker lydene, jeg liker lyden av stemmene hun velger som har disse monologene. Jeg tror kanskje jeg kjenner et par stykker som kjenner henne, men jeg vet ikke hvordan hun jobber i det hele tatt, og jeg har aldri spurt noen om det heller. Det kan være at alt er veldig tilfeldig, at det låter som det gjør, at hun bare leker seg og så blir det sånn, eller kanskje er hun veldig spesifikk? At når hun får noen til å snakke i en mikrofon, så bruker hun akkurat den mikrofonen for å få akkurat den lyden. Sånt sitter jeg og tenker på når jeg hører musikken hennes. Kanskje vi liker noen av de samme tingene, har samme smak i lydteksturer og sånt, men det kan godt være at hun synes det jeg driver med er skikkelig uinteressant. Og det er egentlig bare kult om hun gjør det, sier Kenneth og ler.
Jenny Hval framførte verket «The Practice of Love» under bokmessa i Frankfurt (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Det foregår mye både i Jenny Hvals musikk og i Kenneth Ishaks musikk. For Kenneths vedkommende er det spesielt hørbart i enkelte av produksjonsjobbene hans der han tilfører mye dynamikk og overrasker med forskjellige lydeffekter og kreativ bruk av studioets muligheter. Prøv for eksempel å høre litt på hva som skjer i bakgrunnen på de seneste platene til Signe Marie Rustad og Kaja Gunnufsen, og du kan ane konturene av et slags ishaksk bumerke. Det er som han bruker studioet som et gigantisk instrument i seg selv.
– Jeg tenker at det kanskje er der vi er litt like, eller at vi har noe til felles, disse lydene vi kommer frem til, sier han.
– Selv om mye av det jeg driver med er popmusikk, så er mye av det inspirert av musikk som bare baserer seg på lydteksturer. Jeg er også kjempeinspirert av Christian Fennesz, og hvordan han bruker studio og de forskjellige tingene. Absolutt. Men det er kanskje en forskjell at jeg setter meg ned og skriver en låt ferdig på en gitar eller på piano, og at Jenny bare hopper i det. Samtidig kommer hun med sånne låtperler som er vanvittig fine og som kunne vært en klassiker fra en eller annen superkul artist fra 70- eller 80-tallet.
Det blir sånn «faen, jeg må uppe gamet mitt».
– Du har utallige ganger bevist at du kjenner igjen en god melodi når den kommer slentrende, men i mine ører har også Jenny Hval en tydelig melodiøs identitet. Er du enig?
– Ja, det er et veldig godt poeng. Selv om det kan være veldig monotont og dronete, så er det melodier der som jeg bare faller for. Det er også utrolig mye informasjon i tekstene. Hun er utrolig god til å skrive. Jeg er egentlig ikke så opptatt av tekster. For meg er tekster nok et instrument, altså hvordan ordene låter er det som fenger meg, så jeg hører fortsatt på musikk sånn som barn gjør, spesielt barn som ikke kan engelsk, men som synger med. Det er litt sånn jeg er, men så er det jo noen linjer her og der som jeg synes er veldig fine, som er veldig catchy, men det er nok ikke de mest heftige linjene sånn informasjonsmessig som jeg faller for. Det er mer hvordan det låter.
– Det er i spennet mellom melodi og teksturer …
– Ja, at det skjer noe der. Både tekst, melodi og hva som er bak, når det treffer – uansett hva det er, om det er en panfløyte … «baby, baby» … det spiller ingen rolle. Hvis det treffer meg, så er det … bra.
– Det du sier er at du har en veldig umiddelbar opplevelse av musikken, at det er instinktivt, at du bare reagerer?
– Absolutt. Som den første låta på den siste plata med Lost Girls, tittelkuttet som er «Menneskekollektivet». Tittelen? Ja, OK. Coveret? OK. Og så den første lyden som kommer inn som er en eller annen synth, jeg aner ikke hva det er, men det er bare sånn «ja, det her er dritbra». Nå har de gjort et eller annet. Det bildet, den dronen, og den tittelen. Da er det en inspirasjon. Det blir sånn at «faen, jeg må uppe gamet mitt». På en bra måte.
Inspirasjon er én ting, men Kenneth har for lengst sluttet å sammenligne seg med andre artister.
– Jeg gjør ikke det lenger, for jeg veit hva jeg driver med, eller jeg har funnet min egen greie som jeg driver med på godt og vondt. Jeg prøver ikke å etterligne noen lenger. Det gjør man jo en stund, i fem år, ti år, men etter hvert slutter man med det, og det er kjempebefriende. Og med musikken til Jenny blir jeg inspirert til å lage ting og til å prøve litt hardere.
– Har musikken hennes den effekten på deg at du får lyst til å bryte noen barrierer, gå steder der ingen har vært før?
– Ja, det er absolutt sånn det er, og det er den beste inspirasjonen du kan få. Når jeg hører på henne eller tenker på henne så er det ikke sånn at jeg føler at det jeg gjør ikke er bra nok, jeg får bare lyst til å gjøre mer. Artister som Jenny Hval viser at det er mer der. Det er masse å gå på. Det er mange retninger å gå i.
– Selv om musikken hennes tidvis kan høres utilgjengelig ut virker det samtidig som hun er veldig bevisst på å skulle nå et publikum med den. Føler du det sånn selv også, når du for eksempel jobber med Universet? At dette er så langt unna det du vanligvis driver med, men at du likevel tror det kan nå noen?
– Jeg klarer ikke unngå å ha med melodier som jeg selv føler er fengende eller rytmer som jeg selv føler er melodiske og fengende, sier han.
– I Universet snakker vi ofte om at det skal være rituelt, at man skal gå inn i en slags … ikke transe, det er et ord med litt for mye negativitet ved seg kanskje, men en bra loop som bare går og går. Du vil bare være i den loopen. Det kan være nokså komplekse ting som skjer inne i loopen, men det er det at det gjentar seg, om og om igjen. Det er noe helt annet enn den popmusikken jeg beundrer, som for eksempel Burt Bacharach eller Brian Wilson hvor det er omtrent en ny akkord for hvert ord. Det er så vakkert og et håndverk og et kunstverk og alt det der, men i den loopen er det noe som bare gjentar seg, og så dukker det opp noe nytt.
Dette henger tydelig sammen med alder, erfaring og all musikk man har hørt, forstår vi Kenneth Ishak rett.
– Før kunne jeg føle at for eksempel techno var litt vanskelig å like, men etter hvert har jeg hørt ting hvor jeg tenker at her er det noe som treffer meg, det er interessant. Men det er klart at når man ikke har hørt kjempemye på det, så kan alt høres likt ut. Jeg aner ikke om Jenny faktisk tenker så mye på den tilgjengeligheten eller om ting vil nå fram. Om hun gjør det, så er hun jo veldig modig egentlig. Universet er også et veldig sært konsept, og det forstår vi jo, men for oss er det kjempefengende. Så det kan jo hende at det for henne også er sånn at dette er den beste popsangen hun har laget, mens for andre er det noe helt nytt og veldig spesielt.
Jenny Hval begynte som mer av en popartist under artistnavnet Rockettothesky der hun på debutalbumet hadde en minihit med «Barrie For Billy Mackenzie», en hyllest til den avdøde The Associates-sangeren, og en langt større suksess med «Grizzly Man» fra andrealbumet Medea, en sang som er strømmet mer enn tre millioner ganger. Hun forlot tidsnok popmusikken på søken etter nye horisonter, og har klart å opparbeide seg et betydelig publikum under eget navn, til tross for at musikken kanskje er noe mindre tilgjengelig.
Har også Kenneth Ishak i seg å gjøre noe virkelig annerledes, eller er Universet så langt han vil pushe ting?
– Nei, jeg tror at om jeg får tid til det, så har jeg lyst til å lage rene instrumentale ting. Og jeg kunne også tenke meg å lage ting som er nesten bare vokalt. Jeg er blitt veldig glad i å synge igjen. Det er på mange måter førsteinstrumentet mitt, så det kunne jeg også gjort. Jeg kunne tenke meg å gjøre norske ting, jeg kunne gjort Prøysen. Alle veier er interessante. Man må bare finne de rette assosiasjonene, sier han.
– For Jenny som har fått seg et publikum som følger henne, må det være veldig spennende å ta noen krumspring. De som følger meg, er jo glad i popmusikken min. Og de som følger Beezewax spesielt er veldig innenfor en viss sjanger, der det må være en viss energi. Det må bare bli sånn, så får heller jeg bestemme om jeg har lyst til å gjøre det eller ikke. Det er ikke noe poeng å gjøre noe annet med det. Men jeg har jobbet en del med filmmusikk i det siste og synes det er helt fantastisk, så jeg er nok hakket mer interessert i en sånn type musikk enn man kanskje skulle tro.
– Har du sett Jenny live?
– For lenge siden. Jeg tror vel det er de tre siste skivene nå som har truffet meg veldig, og jeg har bare sett noen klipp på YouTube.
– I motsetning til deg er hun også performancekunstner. Er det en side ved henne som du også lar deg inspirere av?
– Ja, absolutt. Du hører det i musikken hennes, de ulike monologene som går, noen ganger oppå hverandre. Jeg har hatt lyst til å gjøre mer sånt. Vi snakket om det på den siste Universet-plata der vi hadde med Kaja Gunnufsen. Jeg synes det er superinspirerende. Og at hun går inn i karakterer. Jeg aner ikke om det som blir sagt er fra karakterer som ikke har noe å gjøre med henne i det hele tatt, om det er helt fiktive personer, men det gjør jo bare at hun fortsetter å være veldig mystisk. Så jeg vil ikke vite det heller.
– Hva er det fineste Jenny Hval har gjort, synes du?
– Da vil jeg bare si Menneskekollektivet. Den elsker jeg. Det gikk noen sekunder og … jeg vet ikke, den er ikke sånn kjempekomplisert. Hun har sikkert gjort ting som er mer komplekst, men den er bare noe av det beste jeg har hørt på kjempelenge.
– Hvilken posisjon oppfatter du at hun har i norsk musikkliv?
– Jeg tror veldig mange er klar over henne og beundrer henne for det hun gjør, og at det kanskje ikke er alt som treffer, men uansett så følger man med. I disse tider med Instagram og Spotify og det å lage musikk som ligner på så mye annet som kommer, er hun et sykt bra forbilde for yngre artister – og for meg. Hun er uhyre viktig, og nok en gang så ser man, når man lager noe veldig spesielt og spesifikt, som er kanskje det viktigste ordet for meg når det gjelder musikk, at det faktisk finner et publikum til slutt. Jenny har et stort publikum, men det gjelder å ha troen på det man gjør, og kanskje man må holde på en god stund før det skjer. Kanskje ikke det skjer heller, men man må dyrke det spesifikke. Jeg tror hun har en veldig viktig rolle, sier Kenneth Ishak.
Jenny Hval og Håvard Voldens musikalske samarbeid Lost Girls ga ut Menneskekollektivet i 2021 (Foto: Lasse Marhaug)
