Hvordan spille konsert i laptopens tidsalder?

Det har alltid vært en utfordring å gå opp på scenen og fremføre musikk på en måte som treffer alle som er tilstede. På 2000-tallet har imidlertid denne utfordringen vokst i takt med bruken av ny digital teknologi for å lage musikk. Hvordan bruker norske artister nye teknologiske muligheter på scenen og hvilke faremomenter kan teknologibruken innebære for utøvende musikere?
Dette er ett av spørsmålene vi har tatt for oss i forskningsprosjektet Sky og scene: Mediering og mobilitet i samtidens musikkultur ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. For å besvare det har vi intervjuet ti artister som alle aktivt tar i bruk ny teknologi, både i sine studioproduksjoner og sine sceneopptredener.

Vi ble tidlig oppmerksomme på et relatert fellestrekk blant disse artistene, nemlig at de ofte brukte samme teknologi i studio som på scenen. De tok med andre ord mange verktøy som tidligere hørte hjemme i platestudio med seg til konsertscenen. Dermed kunne de også der gjøre opptak, redigere og prosessere lyd. Dette henger sammen med flere ting: Studiorelatert teknologi har blitt mer mobil (og rimelig), prosesseringen kan skje i sanntid fordi datamaskinene har fått mer prosesseringskraft og det har blitt utviklet programvare som er designet for både studio og scene, deriblant Ableton Live.
I forskningsprosjektet forfulgte vi også en grunnleggende forskjell i hva våre artister brukte disse teknologiene til. Halvparten av artistene lagde låter i studio som de også ønsket å spille live. Den andre halvparten var improvisatører som ville lage noe unikt på scenen.
Fra studio til scenen
Den første halvdelen av artistene arbeidet med ulike former for elektronika og brukte forskjellige musikkteknologier til å komponere komplekse lydlandskap i studio. Siden de utnyttet teknologien på denne måten ble det å spille konsert en særegen utfordring. De ferdige låtene rommet ofte så mange lydelementer at det ville trengtes mange musikere til å spille dem på scenen, mange flere enn de som var med i studio. En av artistene beskriver derfor forberedelsene til konsert slik:
«Jeg dekonstruerer det jeg har komponert og bryter det ned i elementer som kan trigges live. Musikken forberedes for å bli manipulert og omarbeidet, jeg sjekker at loopene er riktige og kan bli strukket i tid på ulike måter.»

Det gjøres altså en de-konstruksjon av studioarbeidet som så re-konstrueres for et live publikum

Det gjøres altså en de-konstruksjon av studioarbeidet som så re-konstrueres for et live publikum. Dette er en kompleks prosess som innebærer vurdering av hva som skal spilles av fra maskin, hvilke lyder som skal lages elektronisk, og hvilke akustiske lydkilder som eventuelt skal spilles live. I praksis nedskaleres og oppskaleres elementer fra studioarbeidet hele tiden ut fra en forestilling om hva som vil fungere live. Det første møtet med denne oppgaven kan være brutal:
«Jeg hadde arbeidet med materialet i studio lenge og tenkte at ”dette kan jeg ut og inn”. Men når konserten nærmet seg så slo det meg: ”Hva har jeg gjort! Hvordan skal jeg spille dette live?” Det var veldig tidkrevende å gjøre små forandringer i låtene, men som måtte gjøres for at det skulle fungere live. Det ble mye tenkning og ikke så gøy til å begynne med.»

Denne utfordringen er stor for artister som på ulike måter vil gjenskape den kreative prosessen fra studio. Andre artister prioriterer elementer som bygger opp under publikums aktivitet på konserten, for eksempel i form av dansing:
«Vi vil pumpe opp stemningen og få folk til å danse. Det gir mer energi når du ser musikere jobbe på scenen. Vi har merket oss at andre band spiller mer fra maskin enn oss, mens vi tar med live trommer, keyboard og vokal. Når alt blir elektronisk så tror jeg det er viktig å kompensere, også med elementer som dansere og visuelle effekter.»
Live improvisasjon med studioteknologi
De andre artistene vi snakket med brukte studiorelatert teknologi til å videreutvikle sin form for live improvisasjon. Flere av dem brukte egen stemme som primær lydkilde, som de tok opp, manipulerte og prosesserte med økende grad av kompleksitet. I tiden fram mot konsert var det derfor viktig å finne ut hva akkurat slags teknologier som skulle brukes, noe som ble omtalt som deres ”set-up” (deres arsenal av verktøy for å ta opp, redigere og prosessere lyd). Noen ønsket å bli så fortrolig med sitt teknologiske set-up at det oppleves som en naturlig forlengelse av dem selv:

Noen ønsket å bli så fortrolig med sitt teknologiske set-up at det oppleves som en naturlig forlengelse av dem selv

«Dagene før en konsert forsøker jeg å komme i kontakt med teknologien og øve på hvor jeg finner ulike lyder og effekter, så jeg har en følelse av vokabular og kan kjenne idéene komme.»
Andre tar med overlegg nye, ukjente og uforutsigbare verktøy inn i sitt set-up før en live-opptreden for å utfordre og utvikle seg som musiker. Dette har også en pris, noe en av våre artister vedkjenner:
«Jeg tenker ofte på den fysiske, intuitive enheten som en akustisk instrumentalist utvikler med et instrument som er konstant, år etter år. Selv har jeg rett og slett for mange moduler og plug-ins som jeg kontinuerlig redefinerer. Jeg må prioritere mellom å utvikle ”mitt instrument” og å utvikle et internalisert forhold til det. For mitt musikervirke er det essensielt stadig å flytte grensene for dette instrumentet – dette er min form for musikalsk utvikling.»
Kanskje ser vi her konturene av et skille mellom musikere som bruker studioteknologi til å utforske improvisatoriske forlengelser av sin egen stemme og artister som er mer opptatt av det nye musikalske potensialet i teknologien.

Teknologi og kreativitet
Felles for alle musikerne vi snakket med er at bruk av nye teknologiske muligheter fremstår som en helt sentral kreativ ressurs, både i studio og på scenen. Samtidig fremstår det å ta med seg musikken sin til live-scenen som en voksende utfordring, artistisk såvel som praktisk. Nedskalering og oppskalering av elementer fra studioarbeidet har også en økonomisk dimensjon i en tid da inntekter fra konserter har blitt viktigere for mange artister: Jo flere som skal spille, desto dyrere blir det å dra på turné. Valgene som tas i vandringen mellom studio og scene preges også av en høy selvrefleksivitet rundt hvordan koblingen mellom artistene og artistenes musikk skapes og i hvilken grad denne oppfattes, eventuelt ikke oppfattes, av publikum. Dette reflekteres bl.a. i ”evige diskusjoner om hva som er greit å bare spille av fra maskin og hvilke elementer vi selv skal spille”, i følge en av artistene.
Det må understrekes at vår studie antyder store forskjeller både mellom sjangre og mellom individuelle musikere, noe som forhåpentlig inspirerer til enda mer inngående undersøkelser av hvordan musikk nå bringes mellom studio og scene, hvordan den omformes i denne prosessen og hva teknologiens rolle er.
Yngvar Kjus har vært postdoktor i forskningsprosjektet Sky og Scene ved Institutt for musikkvitenskap, UiO.
Kronikken baserer seg på forskning som Yngvar Kjus og Anne Danielsen presenterer mer utførlig i artikkelen “Live mediation: Performing concerts using studio technology” som utgis i tidsskriftet Popular Music senere i år.