Norske Alan Walker (bak svart maske) og kasakhstanske Imanbek laget låt sammen og ble malt for låtomslaget. Narsissus lente seg for langt ned mot eget speilbilde og ble malt av Caravaggio. (Foto: Sony Music / Michelangelo Merisi da Caravaggio, CC/falt i det fri)

Hva kom først i popen: maska eller speilbildet?

Døden i blitzlyset – frihet i en liten maske? Popmusikken er full av paradokser, og akkurat nå er det største av dem masker og overeksponerte selvbilder.

Kalender

Rockeklubben i Porsgrunn 30+2 år 20. august!

20/08/2022 Kl. 17:00

Vestfold og Telemark

VårFEST 2022 – «Nye konstellasjoner»

23/08/2022 Kl. 18:45-21:00

Oslo

VårFEST 2022 – «Nye konstellasjoner»

24/08/2022 Kl. 19:30-21:00

Oslo

Norges største hitmakere akkurat nå – med skreddersydde festlåter både for de over og de under 18 år – tviholder på maska. Så plutselig slipper en av dem den, på scenen på Norway Cup. Kanskje slipper han den. Og fjorårets største norske låt handler om å tørre å ta av seg maska.
Skribent Kim Klev sammenfatter:

Kritiker Kim Klev (Foto: privat)

På TV, han er på TV
Vi har sett han på TV
Det er klart vi syns at han er bra
Han er bra
– Jan Eggum, «På TV» 1999

Det er umulig å ikke bli rørt av Chris Holsten. Å se artisten sveve over byen under fjorårets P3 Gull. Gospelflørten «Smilet i ditt eget speil» –  Årets låt 2021 både hos Spellemann og P3 Gull – treffer enda hardere når Holsten spiller som han henger fast i en livline.

Det er ikke rart singelen er så godt likt av så mange. Med den har Holsten, og en liten armé av låtskrivere og produsenter, perfeksjonert en slags P1-pop: Norsk på norsk, umiddelbart refreng og et positivt budskap om å akseptere seg selv slik man er, som snakker rett til lytterens eget liv. «Smilet i ditt eget speil» er den oppløftende tvillingen til «Styggen på ryggen».

Holstens appell ligger kanskje også i at han fremstår som en skikkelig everyman – ikke bare en helt vanlig fyr, men attpåtil vennlig og omsorgsfull. I et parallelt univers jobber Chris som sosionom, sykepleier eller prest. Men i vår verden jobber han som popmusiker, i praksis synonymt med «kjendis».

Det øyeblikket som river meg ut av stemningen i nevnte P3 Gull-video er når vi ser et nærbilde av en gjeng tenåringer som står i vinduet og måper, med iPhone-kameraer mot Holsten og stuntet hans. Det føles som et bilde tatt rett ut av en Disney-film eller en Coca-Cola-reklame – selskaper som tjener fett på å selge opplevelser av “Real Magic” til et åndelig uthult samfunn. Det minner om at Chris Holsten™, på tross av all sin karisma, også er et produkt. Vi har sett han på TV, så det er klart vi syns at han er bra.

Britneys nye look
Som de fleste andre i dette samfunnet, så bruker jeg en vesentlig del av tiden min til å tenke på kjendiser. Hvordan de ser ut, hvordan de oppfører seg, hvordan de måtte være «på privaten». For noen dager siden satt jeg og leste om den skotske hitmakeren Calvin Harris og tenkte på hvor kjekk han var, og at han må jo være en sånn kul kjendis, fordi han bor på en biodynamisk gård på Ibiza – før jeg klarte å snappe ut av det og innse at jeg vet jo egentlig ingenting om Calvin Harris, fordi vi kjenner hverandre ikke.

Sikkert fordi jeg har jobbet så lenge som kritiker, så tenker jeg nok litt mer enn andre på hvorfor det finnes kjendiser og hva fenomenet sier om oss mennesker. Kjendiskulturen er delvis et produkt av informasjonsteknologi. Ikoner som Elvis Presley og The Beatles ble populære – came to fame, som det heter – i etterkrigsårene, da forbrukersamfunnet virkelig vokste og fjernsynet begynte å å bli allemannseie.

Caravaggios bilde av Narcissus, malt helt på slutten av 1500-tallet, henger i et av Italias nasjonalgallerier. (Foto: Galleria Nazionale d'Arte Antica)

Studier innen psykologien har vist at vi liker andre folk bedre om vi har sett dem før og kjenner dem igjen – selv om vi aldri har hatt noe med dem å gjøre. Så enkle og rare er vi mennesker. Kanskje betyr det å være kjendis bare at nok mennesker har sett trynet ditt nok ganger. Noe som i prinsippet skulle bli enklere og enklere å få til jo mer utbredt og allestedsnærværende informasjonsteknologi er. Nå om dagen, i influencernes tid, er det tross alt ikke stort mer enn en telefon som skal til for å kunne gå fra en nobody til en kjendis.

Åpenbart er det også et stort mørke ved det å være kjent. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at det skulle være spesielt sunt for psyken. Hadde Kanye West – som angivelig har bipolar lidelse – vært like stormannsgal uten å hele tiden feedes (sic) oppmerksomhet? I Britney’s New Look, en episode av South Park, ofres Britney Spears til gudene ved å fotograferes i hjel.

Maskorama-rama
Det virker som Norge får flere kjendiser å rutte med for hver dag som går – og stadig nye tv-konsepter til å sysselsette dem. Jeg gleder meg til framtidas Farmen Farmen-Kjendis, hvor alle som har blitt kjendiser ved å delta på Farmen igjen får møte jordbrukssamfunnets harde hverdag.

Enn så lenge får jeg ta til takke med seerfavoritten Maskorama, hvor kjente fjes som ikke nødvendigvis kan synge dekker seg til i påkostede kostymer og gjør karaoke. Konseptet er opprinnelig fra Sør-Korea – originalen, «The King of Mask Singer», er betydelig mer low-budget enn NRKs more-is-more utgave. Den maskerte vinneren, Ulrikke Brandstorp, har fullt hus med norsk musikk-reality: Idol, The Voice, Stjernekamp og Melodi Grand Prix.

Beathoven, en partypopgruppe som kappes med Ballinciaga om listetoppen. Og hverdagsmystikken. (Foto: United Stage, promobilde)

Hver sending av den seneste sesongen av Maskorama ble glodd på av over en million nordmenn. Dermed utkonkurrerte den med god margin TV2s nyskapning Norges nye megahit, hvor heispitchen er som følger: «Seks kjendiser skal sammen med noen av landets beste artister og produsenter prøve å skrive og produsere en landeplage.» Flere av låtene kom imidlertid langt inn på hitlistene – inkludert en nummer én-hit med den sentimentale julelåta «Når julefreden senker seg», frontet av komikeren Truls Svendsen.

I skrivende stund er det to ganske bisarre artister som ligger på toppen av Spotifys hitliste “Top 50 Norway”. Ballinciaga og Beathoven er for det utrente øyet kliss like: Begge er maskerte trioer ikledd balaklava/skimasker, og begge lager partyrap som oser av klam guttastemning. Naturligvis livnærer de seg av millionindustrien som er å lage låter på bestilling fra russen. Det som skiller dem er fargene på maskene. Som Beathoven sier til 730.no: – All ære til Ballinciaga for å gi oss maske-idéen, men rosa balaclava? C’mon, sykt ukeegt.

Når det er sagt, virker Beathoven forbausende vettuge når de snakker om motivasjonen til å bruke maske: – Vi vil lage musikk, uten å bli kjente. Det er utrolig behagelig å ha et privatliv utenfor musikken. Det må sies at det funker veldig bra også.

Kanskje er det fordi jeg selv ikke er 20 år lenger. Men musikken til Ballinciaga og Beathoven mangler liksom det kreative overskuddet som gjorde Yoguttene – «Norges første gutteband med Prada-bag og maske på» – så helsikes forfriskende for et snaut tiår siden.

Novelty-rapperne Ballinciaga og Beathoven er blant en rekke norske popartister som gjør maskorama til en del av sitt varemerke. En del av appellen ved å følge dem er å drive med en gjettelek: Hvem gjemmer seg bak masken? Det ble ståhei under Norway Cup da, tilsynelatende, ett medlem i Beathoven tok av seg maska. Det samme kan sies om Subwoolfer, Norges NRK Super-bidrag til årets Eurovision. Nå virker det imidlertid å være en dårlig skjult hemmelighet at Idol-Gaute og A1-Ben sitter inni de signalgule ulvedraktene.

Akkurat hva Alan Walker har ønsket å skjule, med sin mystifistiske gamer-estetikk, er uklart. Fødenavnet hans er tross alt Alan Olav Walker, sånn at EDM-produsenten fra Bergen umulig kan hatt et veldig sterkt ønske om å holde hemmelig hvem han er. Hans anonymisering – et svart munnbind – må forstås som et rent estetisk valg.

Artist Chris Holsten og Spellemannprisen han fikk for «Årets låt». Prisen inkluderte et portrett av ham, malt i løpet av prisutdelinga. (Foto: Selma Haaland)

Pop-persona
På sett og vis er det noe subversivt med at popartister maskerer seg. All musikkutøvelse, uansett hvor personlig man tilstreber å være, er en form for performance. Alle artister bærer en maske, hva man gjerne kaller en persona. Kanskje hadde Chris Holsten vært enda mer genuin om han hadde på seg en 3D-printet kopi av sitt eget fjes – en slags Face/Off uten trynebytte.

Da Holsten vant Spellemann for «Smilet i ditt eget speil», fikk han et svært portrettmaleri av seg selv i følsom og deilig positur. – For et bilde, det skal rett opp på stueveggen, det skal jeg love deg, sa han til kunstneren, Espen Eiborg. Sånn har det altså blitt: Artistene skriver om byrden av å forvente det perfekte, før de gjør som 1600-tallets kongelige, og pynter stuene med malerier av seg selv.

Omslaget til Sigrids «Mirror». I videoen leker artist, fotografene Alex Sarda og Pol Rabaque og regissør Femke Huurdeman med flere speilflater. (Foto: Island Records)

Speilbildet spiller en sentral rolle i en annen stor norsk hit – Sigrids «Mirror». Den radikale dokumentarfilmskaperen Adam Curtis mener bestemt at vi lever i individualismens tidsalder, og man trenger ikke se stort lenger enn til hooket her for å finne bevis på det:
Just fell in love with the person in the mirror / But I love who I see lookin’ at me / In the mirror, in the mirror / Nothing compares to the feeling right there / In the mirror, in the mirror.

På coveret til singelen står den jordnære småbyjenta Sigrid i en flagrende kjole og speiler seg i et svømmebasseng, som Caravaggios Narcissus for det 21. århundre. «Mirror» har blitt beskrevet som en self-love anthem, men får det å føle omsorg og aksept for seg selv til å høres ut som en besettelse. Sigrid synger tross alt om å bli forelsket i seg selv.

At en så rar tekst opptrer i en helt normal popsang, som den mest naturlige ting, vitner om at vi lever i en veldig, veldig rar tid. For hva i alle dager skal man med andre mennesker, når alt man egentlig ønsker seg er smilet i sitt eget speil.

I løpet av 2020-2022 publiserer Ballade et utvalg artikler som kobler musikksjangre til samfunnstrender.

Les om menneskets lengsler og frigjøring i klubbmusikken her: Det var redsel å spore inne på Munchmuseet sist helg.
I serien ser Ballade også på sammenhengen mellom country og lengselen til bygda – og om naturvernets plass i norske, moderne viser.

Artikkelserien som kobler musikksjangre med samfunnsforhold 2021-22 er støttet av Fritt Ord.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Produksjonsteknisk leder

Norges musikkhøgskole (NMH)

Produksjon og plansjef

Carte Blanche

Kulturskolelærer, fiolin

Drammen kulturskole

Kulturskolelærer, klarinett

Drammen kulturskole

Organist

Kvinesdal kirkelige fellesråd

Akkompagnatør ved Unge Talenter

Barratt Due musikkinstitutt

Direktør

Teater Ibsen

Markeds- og kommunikasjonsansvarlig

Stiftelsen Oslo Jazzfestival

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev