Pål Hetland med datter

Hetland om Quart: «En hardcore-versjon av Hotell Cæsar»

I tredje og siste del av Ballades intervju med Pål Hetland forteller den tidligere pressetalsmannen om hvordan han ble «psykoanalysert» av daværende daglig leder hos Quart – og hvordan disse opplysningene havnet hos det store PR-byrået Geelmuyyden.Kiese. Han beskriver også hvordan det samme konsulentselskapet gikk frem, da de ønsket seg en større bit av Quart-kaka for to år siden. Han omtaler ellers sin tid i Quart-festivalen som «en usunn, speisa og hardcore versjon av Hotell Cæsar», men mener også at festivalen har gjort mye godt for Sørlandet. – Egentlig har jeg har jobbet med veldedighet siden ’94, sier Hetland. – Vi har gitt vår landsdel en kulturell nødhjelp i en tid da byen ellers kunne dødd ut.

Kalender

Kampenjazz: Braid

20/09/2020 Kl. 20:00

Oslo

Crashkurs i Symfonisk Lytting

21/09/2020 Kl. 18.00

Vestland

Chansons Internationales

22/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Romantikk og Revolusjon

22/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Av Arvid Skancke-Knutsen

Quartfestivalen har gjennom årene bidratt betraktelig til å slite ut ”skandale”-begrepet i de sommerlige tabloidavisene. Det har vært forbønn, protester og underskriftskampanjer fra kristenfolket, dyrevernere, politikere og det lokale næringslivet – inntil det hele toppet seg med opptredenen til The Cumshots i sommer. Ballade lurer på om det noensinne en bevisst politikk fra Hetland som pressesjef å fremdyrke salgbare skandaler, og samtidig vise fingeren til det mer konservative Sørlandet?

— Jeg tror rollen min ble litt skapt av alle de skandalene vi har måttet forholde oss til. For en ting er sikkert, det som har skjedd av utenomvanlige hendelser på Quart har aldri vært planlagt fra vår side. Vi har fått det i fanget gang etter gang. Sist nå med The Cumshots og Fuck For Forest-stuntet. Men jeg har blitt dreven til å ta ting på sparket – og til å krisemaksimere ting, for å si det sånn. Hvordan speisa småting kan vris om til å bli noen tabloide, litt større ting. Hver eneste skandale og hver eneste finger vi fikk gitt pietistene var kun en bonus, aldri en intensjon. Vi har vært oss selv så langt det har vært mulig i de fleste saker, men det har nok tydeligvis vært mer enn nok for hele den rigide delen av Sørlandet. Jeg tror skjebnen beriket oss med skandaler i fleng som en slags klaps på skulderen for ”godt jobba”, ler Hetland.

Quartfestivalen har nylig politianmeldt de tallrike lekkasjene som har kommet ut i Dagbladet, og har samtidig brukt store pengesummer for å finne frem til de utro tjenerne. Tror du det kan være flere kilder til lekkasjene, og hvor i Quart-systemet tror du de fleste av de interne opplysningene eventuelt kommer fra?

— At Quart bruker penger på kildejakt i stedet for å ordne opp i bedriften, er underlig å forholde seg til. Det er sikkert ikke så kult for gjengen med oppsagte å vite at Quart i fjor brukte en god årslønn på sin egen paranoia. Jeg er overbevist om at Dagbladet og Fevennen har en rekke kilder. Men jeg synes en eventuell lekkasje er av underordnet betydning. For innholdet i Dagbladets og Fevennens reportasjer de siste to årene har vært hårreisende lesning. Opplysningene kan komme fra hvor som helst, for Quart-kontorene har alltid vært transparente, med full gjennomtrekk. Men både de oppsagte, tidligere styremedlemmer og jeg er innstilt på at folk sikkert tror det er noen av oss som står bak – selv om jeg tror Toffen vet bedre. For han vet hva vi vet, for å si det sånn.

Da du måtte gå av som pressesjef etter svartebørsaffæren i 2002, ble det hevdet at Geelmuyden.Kiese hadde lagd en slags ”dirt pack” på deg, som levnet deg liten ære. Kan du bekrefte at et slikt dokument foreligger, og i så fall røpe litt av innholdet?

— Ja, det var en sær greie. Dette var faktisk noe jeg fikk rede på av Dagbladet i forbindelse med deres gransking av Quart sommeren og høsten 2003. De var på nippet til å legge ut hele driten på dagbladet.no, men jeg ba pent om de kunne la være – noe de respekterte. Men saken var av offentlig interesse grunnet G.K.s involvering, og jeg kunne ikke forhindre at Dagbladet trykket en relativt dramatisk artikkel med overskriften ”Dolket i ryggen”. Det positive var at det førte til at Toffen måtte vise meg noe som jeg ikke visste eksisterte; nemlig ”mappa mi”. Og den var overraskende tykk. Jeg fikk lov å ta kopier av det jeg ønsket.

— Da høsten 2002 startet med Cathrine Jacobsen som ny daglig leder, sto ikke overraskende jeg først på hennes agenda. Hun var sterkt imot vår måte å håndtere media på, noe som selvsagt kunne vært et spennende utgangspunkt. Men hennes behov for å være så vanvittig politisk korrekt gjorde det vrient å finne frem til kompromisser. Konfliktene ble tydeligere, og jeg var ganske ute av meg – ikke minst pga det som skjedde på hjemmefronten. I stedet for å bli møtt med en dose kollegial omsorg, ble jeg heller kalt ”en løs kanon på dekk” og ”en udetonert torpedo ute av kontroll” – to ordrette sitater fra et brev Cathrine Jacobsen av en eller annen grunn fant det nødvendig å sende til en ansatt i Geelmuyden.Kiese. Jeg husker jeg kommenterte det siste utsagnet ved å si: ”Nei, Cathrine, jeg er en udetonert torpedo hvis du vil – og det er noe helt annet.” Det ble selvsagt ikke tatt på alvor, og jeg fikk munnkurv overfor media, ble tilbudt en redusert stilling som konsulent, og til slutt sparket. Jeg fikk heldigvis med meg 200.000,-, en sum som for øvrig Geelmuyden.Kiese. i sin rapport mente var lav og ikke ”gikk i Hetlands favør”.

— Da jeg leste mappa mi fant jeg mye rart. Ikke minst dette brevet fra Cathrine Jacobsen, som nærmest er en fire siders ”psyko-analyse” av meg og min oppførsel i de 2-3 månedene vi hadde kjent hverandre. Her heter det blant annet at “det er her den misfornøyde Pål begynner å boble og bruse i tomanns-møtene våre, mens han utenfor blant kolleger er tilbake i sin gamle, litt stakkarslige nyseparerte stil”. Hun hevdet videre at jeg hadde ”en avskrekkende, støyete ordbruk” og at jeg ”misbrukte quart.no for å fremme egen side i ”svartebørssaken”. Hun var heller ikke videre begeistret for min holdning til styret, som på den tiden besto av Toffen, Eftestøl og Buli, og refset meg for å ”stille kritiske spørsmål til det sittende styret” – og for at jeg viste ”liten tillit til økonomiske sammenhenger i festivalens drift”.

— Samtidig med dette brevet, bestilte Cathrine Jacobsen en medieanalyse av Geelmuyden.Kiese rundt ”de negative konsekvensene” svartebørs-saken hadde påført Quart. Denne analysen ble levert til Quart 7. januar 2003 – dagen før de ga meg sparken. Fem dager senere – den 13. januar – leverte G.K. så et anbud til Quart om å utarbeide ”et forslag til en kommunikasjonsstrategi”. Anbudets størrelsesorden lå mellom 230.000 – 300.000 kr, så vidt jeg kan skjønne.

— Om medieanalysen fra G.K ble preget av Cathrine Jacobsens noe syrepregede karakteristika om meg eller ikke, vet jeg ikke. Men det er i denne forbindelsen begrepet ”drittpakke” har mest relevans – det at arbeidsgiver tilsynelatende ”bestiller” en faglig analyse av en ansatt for å få fordelaktige argumenter mot denne i en pågående arbeidskonflikt. Om det at G.K. leverte sitt anbud til Quart under en uke etter at jeg fikk sparken, kan jo bare være en utrolig bra ”timet” tilfeldighet. Like tilfeldig som at Jacobsens kone, Beate Nossum, i dag har gått fra å være styremedlem for Quart, til å jobbe i nettopp G.K.

Det bør likevel være lov å stille noen spørsmålstegn rundt noen av analysens konklusjoner, mener Hetland.

— Dette kan kanskje ikke kalles for annet enn indisier – men jeg vil likevel ikke kalle meg utpreget paranoid ved å antyde at det her kan ha bodd noen ugler i mosen. ”Mediene frydet seg over saken i lang tid”, heter det i rapporten fra Geelmuyden.Kiese, men verken VG, TV2, NRK, Dagens Næringsliv eller noen andre av de store avisene gjorde annet enn snaut å nevne det. Den såkalte svartebørsaffæren avfødte i alt 17 artikler i perioden 01.07.02 – 01.01.03, hvorav 7 var hentet fra riksmedia. Fevennen sto for ti av artiklene. NTB hadde 3, Aftenposten 2, mens Dagbladet og Dagsavisen skrev en artikkel hver. Med andre ord burde rapporten ha sagt ”Fevennen frydet seg over saken i lang tid”. I samme periode fikk Quart rundt 440 omtaler i norske medier. Min sak – som Per Edgar Kokkvold i PFU for øvrig mente var en av vanskeligste de hadde hatt på lenge – utgjorde med andre ord under 4 prosent av den totale dekningen. Konklusjonene passet nok likevel Quart godt, med tanke på at de ønsket å kvitte seg med meg.

Var det etter din mening bare Geelmuyden.Kiese som på denne måten ønsket seg en bit av Quart-kaka, eller var det andre personer, interessenter og miljøer som gjerne så at du – med ditt talent for provokasjoner og kontroverser – forsvant?

— Man kan lett bli oppfattet som paranoid ved å svare på dette, men for å si det sånn: Asbjørn Uppstad fortalte meg i fjor sommer at KrF-ordfører Oddvar Skisland personlig hadde ringt og kjeftet på han da de hadde leid inn meg igjen. Nåværende styreformann i Quart og andre av byens sentrale kulturpersoner har også medgitt at jeg har ”falt uheldig ut” i noen miljøer, med referanse til politiske miljøer, næringslivet og en noe udefinerbar gjeng med kulturmennesker fra hovedstaden. Jeg har faktisk til stadighet hørt at politikerne her i byen er så innmari redde for meg. Senest fra Toffen nå under By:larm i Stavanger. Jøss, tenker jeg da – og blir litt stolt og enda mer forundret. Men jeg har heldigvis lært meg å gi faen. Det viktigste er å ikke være redd for seg selv.

Du og Toffen kan for utenforstående synes å ha et hat/kjærlighetsforhold. Selv når du har vært med å fronte angrep mot Toffens personalpolitikk, har han omtalt deg som ”Norges beste pressetalsmann”. Har dere i dag renset luften mellom dere, eller er uoverensstemmelsene fremdeles for nærme i tid?

— Han kalte meg faktisk for ”Norges beste og mest intelligente presserådgiver” – kult at noe har tikka inn, ler Hetland. – Når det gjelder vårt forhold er nok både de positive og negative elementene ganske overdrevet. Han er jo ingen fiende, men har vel heller aldri vært en kompis. Jeg tror Toffen er den eneste jeg kjenner som aldri har hørt meg prate fem minutter i ett strekk, for å si det sånn.

Under rettssaken i Kristiansand tingsrett i høst forkynte du at du hadde tatt på deg jobben som manager for The Cumshots. Hvordan jobber man videre med et band som til de grader forbindes med ett enkelt stunt – prøver man å toppe det, eller blir det viktig å fokusere på andre sider ved showet og musikken?

— Man kan egentlig gjøre hva man vil – så lenge det er ekte. Skaper det friksjon som gir spennende energier, så er det kun en bonus. Folk spør: ”Hvordan skal dere overgå dette?” Det er ikke det som er poenget. Da kunne vi bare stilt opp på et Rock Mot Rus-arrangement, og la Kristopher sette seg en smell med anabole steroider – i begge armene på likt. Poenget er at The Cumshots egentlig bare skal lage veldig bra og veldig, veldig tung rockemusikk. Men av og til så skjer ting, lissom.

Hva er de beste minnene du har fra din tid i Quartfestivalen? Er det noen enkeltepisoder og mennesker som skiller seg spesielt ut?

— Når jeg tenker meg om, så har jeg liksom ikke brukt så mye tid på minnene. For det har jo skjedd ting fortløpende – som en usunn, speisa og hardcore versjon av Hotell Cæsar, med nye episoder hver dag. Men hver eneste gang Idrettsplassen og Bendiksbukta var stappfull av happy folk, så fikk jeg gåsehud over hele kroppen. Og jeg glemmer aldri mine 15 minutter med Lee Scratch Perry. Men det er så mye – så ufattelig mye å minnes. Jeg har forhåpentligvis tida foran meg til å bruke på den slags.

Du har i løpet av et hektisk år vært involvert i en rekke begivenheter som på forskjellig vis har fått fokus i media. Du ble av mange mistenkt for å ha hatt en finger med i spillet når det gjaldt Cumshots-skandalen på Quartfestivalen sommeren 2004, du publiserte et intervju på Stimuli der Kristopher Schau for første gang sa rett ut at han mistenkte John G. Bernander for å stå bak nedleggelsen av ”Et Norge I Krig” på Petre, og ble også pressetalsmann for den største veldedighetssatsingen siden ”Rock on the docks” – Dugnad.net. Hvordan passer veldedighets-glorien for en som mange mistenker for å nyte rollen som provokatør og bråkmaker?

— Egentlig er det kult at du spør om det på tampen av dette intervjuet, for jeg begynner å bli lei det stigmaet jeg har hatt hengende ved meg i lang tid. Jeg er ingen bråkebøtte av natur. Ei heller en provokatør, selv om jeg av strategiske grunner av og til har inntatt den rollen. Jeg er sønn og sønnesønn av kloke jurister, og kommer fra et møblert hjem hvor diplomati, manerer, rasjonalitet og humor har vært høyt verdsatt. Jeg har alltid vært en problemløser internt på Quart – selv om det sikkert høres fjernt ut for noen. Men jeg fungerte som et slags et bindeledd mellom de ulike personlighetene på kontoret, og fikk dem til å forstå hverandre så langt det var mulig.

— Utad har jeg kun vært lojal mot Quart, hevder Hetland. – Jeg så aldri på media som ”min” arena, media var et sted hvor jeg frontet omgivelsene med de uttrykkene vi hadde blitt enige om i forkant. Jeg pratet inngående med alle de nærmeste – ikke minst med Toffen – og hentet argumenter og impulser til potensielle debatter. Etter hvert ble det til at jeg ofte bare konfronterte Toffen med problemstillingene, og for eksempel spurte: ”Skal vi kjøre hardcore, politikervennlig, humoristisk eller lo-fi?” Etter å ha fått konstatert hvor Toffen ville, så drodlet jeg med de andre om hvordan vi kunne komme dit. Det lå en sunn samstemmighet i bunnen av så å si alle våre utspill i media.

— Når det gjelder The Cumshots, så visste jeg ikke om pulinga før det skjedde. Bare nok et eksempel på min egenskap som drama-magnet. Intervjuet med Kristopher var spennende, det var jo det intervjuet halve presse-Norge hadde håpet de kunne få etter sommerens skandale. Og som manageren hans, i turné-kjerra til Ollis, så hadde han fankern meg ingen mulighet til å komme unna. Jeg synes det var en flipp å gjøre et intervju hvor min inhabilitet i utgangspunktet var så utpreget, særlig når resultatet var så til de grader habilt. Det gjorde selvsagt ingenting at Kristopher ga uttrykk for sine mistanker mot Johnny Bad. Konsekvensene av det hele ble riktig så interessante.

I forhold til Dugnad.net, som endte opp med å samle inn over 1.5 millioner kroner til veldedige formål i løpet av et par hektiske uker i januar, mener Hetland at det var ”helt naturlig” å takke ja til gratisarbeidet.

— Jeg visste jeg hadde noe å bidra med, og at Dugnad kunne ha bruk for min erfaring og kompetanse. For jeg føler egentlig at jeg har jobbet med veldedighet siden ’94 – vi har gitt vår landsdel en kulturell nødhjelp i en tid da byen ellers kunne dødd ut.

— Når alt kommer til alt kan jeg ikke bry meg om folks eventuelle forvirring over mine ulike roller, selv om jeg ser det schizofrene momentet. Men jeg har relativt god kontroll på hvilken hatt jeg bruker til hvilken tid, og det er jo tross alt det viktigste. Og kampen mot forutinntatthet har jeg for lengst lagt i dvale.

Helt til slutt: Hva hører du selv på av norsk musikk i dag? Og hva kan du tenke deg å jobbe videre med, utover management-rollen for The Cumshots?

— Jeg synes sånne spørsmål er så vriene. Men jeg hører på norsk musikk også, ja. Jim Stärk, for eksempel. Og Svisj. Jeg håper også på å få noen flere jobber. Jeg har jo startet mitt eget firma PHC, og prøver å leie meg ut som presserådgiver. For i en alder av 36 har jeg til slutt skjønt at man ofte må tjene penger for å ha penger. Men jeg suger på å selge meg selv.

Stillinger

Forretningsutvikler

Sørf – Sørnorsk kompetansesenter for musikk

Førsteamanuensis i fløyte

Norges musikkhøgskole

Førsteamanuensis i klarinett

Norges musikkhøgskole

Kantor

Ulstein kyrkjelege fellesråd

Direktør kultur og folkehelse

Trøndelag fylkeskommune

Seksjonssjef Den kulturelle skolesekken

Innlandet fylkeskommune Kultur

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev