Et Øyeblikk

– ”Hei, det er meg du møtte den gangen. Kan ikke du høre på låten min?”

Erlend Øye demonstrerer ”hyggelig masing”. For musikere i startfasen som vil bli lagt merke til, enten på by:Larm eller i musikkbransjen for øvrig, er den drevne artistens erfaring at ”til og med viktigperer” sjekker ut et band som har mast hyggelig.

– Først får man ingen respons. Da sier man, ”hei du, jeg skjønner at du har mye å gjøre, men kan ikke du høre på låten min?”

Ordene kommer på løpende bånd, med innlevelse.

– De hører på låten. Igjen: ”Hei, hva synes du om låten?” ”Nei, den var jo ikke dårlig.”

Nytt solomateriale på by:Larm
Han ler. Fra å være han med de store brillene i Bergen på 90-tallet, har Erlend Øye gjort seg bemerket både i inn- og utland som soloartist, som ene halvdel av Kings of Convenience og som frontfigur i The Whitest Boy Alive.

Tidlig på 2000-tallet gjorde han stor suksess sammen med Röyksopp, og havnet blant annet på engelske hitlister med ”Remind Me” og ”Poor Leno” fra Tromsø-duoens Melody A.M. (2001). Han har også jobbet sammen med andre elektronikastorheter som Prefuse 73 og Schneider TM.

På by:Larm stiller han med nytt solomateriale, godt assistert av det islandske reggeabandet Hjálmar. Øye så bandet på Trænafestivalen i 2011 og likte det han hørte. Etter å ha opptrådt sammen på en festival i Holland, dro Øye til Island og spilte inn nye låter sammen med bandet i studioet deres. Når Ballade prater med Øye er han i Berlin hvor han har mikset platen, som etter planen slippes i juni.

Og den er ikke på italiensk.

– Den er på engelsk. Det har vært mange forvirrende nyhetsrapporter om at dette albumet er på italiensk, men det kommer senere.

– Men det kommer?

– Jeg jobber med saken, men det var vanskelig nok å lage én låt på italiensk.

I fjor slapp Øye singelen La Prima Estate. At det plutselig kom materiale på italiensk henger sammen med at Øye de siste årene har bodd i Siracusa, Italia.

– Prater du italiensk? Eller er det det som gjør at den italienske platen tar tid, du må lære språket samtidig?

– Det er noe av grunnen, ja. Men italiensk er nå mitt andre fremmedspråk, jeg er bedre i italiensk enn tysk.

Fyller alle funksjoner
Og det selv om han har bodd dobbelt så lenge i Berlin og Tyskland som i Italia. Med jevnlige avbrekk i Bergen har Øye drevet store deler av musikkarieren sin fra utlandet. Øyes første band Peachfuzz hadde spilt sammen i tre måneder da han fant ut at det var på tide å ta musikken deres utenlands. I 1996 dro Øye til London, banket på dører og skaffet spillejobber. Ting ballet på seg, og året etter opptrådte Peachfuzz på Englands by:Larm, In the City festival i Manchester.

– Det var jeg som drev og fikset og trikset og ordnet. Jeg sendte demoer, kassetter, jeg var flink til det. Jeg har ikke vært særlig kledelig beskjeden, det har lønnet seg.

I 2006 etablerte han plateselskapet Bubbles Records sammen med Marcin Öz, bassist i The Whitest Boy Alive. Selskapet har gitt ut The Whitest Boy Alives to album, samt bergensbandet Kakkmaddafakkas to siste plater, begge produsert av Øye.

Øye er også sin egen manager. Han mener det krever like mye energi å finne rett person til å styre sin egen karriere, som å ta saken i egne hender.

– Jeg er i stor grad min egen manager, kanskje mer enn andre jeg kjenner. Jeg har jo liveagenter og publishingbyrået Universal i England – jeg har et lite nettverk rundt meg, men jeg synes det er vanskelig å finne noen man virkelig kan stole på. Alle vil jo bare mele sin egen kake til syvende og sist.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Forvirret over dagens bransje
Han klør seg derimot i hodet over dagens musikkbransje.

– Jeg er veldig forvirret i forhold til hvordan man skal promotere musikk, til og med jeg som har et navn. Det er ingen som vet hvordan man får folk til å kjøpe musikk. Folk vil gå på konsert, men man driver fremdeles og promoterer plater hele tiden. Der synes jeg noe burde forandre seg. Det er helt logisk at det må være liveagentene og publishingselskapene som tar over styringen på investering i nye band. Det er de som i løpet av to-tre år kan få disse pengene tilbake med renters rente.

– Var bransjen bedre før?

– Nei. Eller, det var bedre før for meg, for da hadde jeg klart å komme gjennom et form for nåløye. Jeg ble av en eller annen grunn hørt av internasjonale medier som da hadde veldig mye makt. Nå er det ingen som har særlig makt lenger.

– Positivt å være fra Norge
Øyes strategi er å fortsette og lage musikk som interesserer ham. I en digitalisert verden har han også tro på at god musikk ofte sprer seg selv. Og selv om det å bosette seg utenfor landegrensene fungerte bra for ham når det gjaldt å bryte gjennom internasjonalt, tror han ikke det er en nødvendighet.

– Du kan definitivt bo i Norge å gjøre det bra internasjonalt.

Han mimrer tilbake til London på 90-tallet da det var Sverige som gjaldt.

– Å være fra Sverige, det var en positiv ting, da var det jo The Cardigans og mange gode band derfra. Men jeg vil påstå at nå er Norge et bedre land å nevne enn for 15 år siden.

– Hva skyldes det, tror du?

– Det er masse norske band som gjør det bra. Alle gode norske band som turnerer og er flinke til å spille, alle hjelper jo til med det.

Tinnitustilpasset turné
Flere år med tinnitus gjør at Øye ikke lenger kan basere seg på et turneliv med fet bass og bråkete trommer. På by:Larm lover han å levere full pakke sammen med Hjálmar, men turnelivet videre blir mer nedtonet.

– Jeg kommer nok til å turnere denne platen i en nedstrippet versjon. I alle fall uten trommer og bass, da blir musikken for høy.

– Så publikum kan forvente tinnitustilpasset musikk fremover?

– Ikke nødvendigvis utgivelsene, men ja, livebiten kommer til å bli mer tilpasset min tinnitus. Men det er det sikkert mange publikummere som kommer til å bli glade for når de leser!

Erlend Øye og Hjálmar spiller på Gamla fredag 28. februar og på Rockefeller lørdag 1. mars under årets By:Larm.