Cadillac på Øya (Foto: Kat Borgen)

Brenn, Baby, Brenn!

-Gittar’n skulle liksom brenne skikkelig mens det var lyd på’n før æ pælma’n ut fra scenen, men det gikk jo ittj, forteller en etterhvert nokså animert gitarist/vokalist Per Borten. Ballade traff turborockerne Cadillac backstage etter en forrykende konsert på Øyafestivalens hovedscene.

Kalender

Ivan Mazuze Band

24/10/2020 Kl. 19:00

Viken

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

25/10/2020 Kl. 20:00

Viken

Karethe Eriksen // Hos Solveig

31/10/2020 Kl. 19.00 og 21.30

Viken

At gutta ser litt slitne ut vil ingen som kjenner til timeplanen deres finne på å klandre dem for: Med 80 spillejobber på to år, og tre av dem i løpet av de siste 24 timene, kan herrene Per Borten, Trond Frønes (bass) og Sveinar Hoff (trommer) trygt unne seg en kasse øl og en smule selvtilfredshet.

Det som på Øyafestivalen fremsto som et høyhastighets rock’n’roll-monster, begynte med et så urocka navn som Per Borten Trio – men alt annet enn blues-røttene har forandret seg siden den gang. På bare to år har Cadillac gitt ut tre EPer og en fullengdes skive kalt ”Cure”. Per forteller at gutta, som møttes gjennom miljøet rundt jazzlinja på musikkhøgskolen, fikk platekontrakt rett etter at demo nummer en var sluppet. Bandnavnet ble, i likhet med tekstlinjer som ”wondering who to put my dick into”, unnfanget i fylla, og er uten noen dypere bunn enn skjær spilleglede.

— Tækstan e berre dritprat, avklarer Per på kav trøndersk – Du sitt på en hotellbar å berre sjer dæ runnt, og ka e det du tenke på da?: Selvfølgelig: Mærre!! Vi var vel rimelig dritings da vi fant på å kalle oss for Cadillac også, men navnet spiller egentlig ingen rolle, det er bare å finne et navn og holde på det. Så lenge band kan hete noe sånt som Cream, og fremdeles greie seg fint, skal vel vi klare oss også.

I alle fall så lenge helsa holder:

— Jeg blei jo forkjøla, jeg, fortsetter Per. – Det har vært helt jævlig – jeg mista stemmen fullstendig et par dager før første gig’en, og et band uten vokalist og gitarist blir liksom litt kjedelig, så jeg har drukna i medisiner, og ikke har jeg fått verken øl eller sigg på fire dager.

Ikke at Cadillac så hverken medisinerte eller slitne ut på scenen: De leverte et kanonshow med steinhard bluesrock fra begynnelsen til slutten, da Backstreet Girls-veteran Petter Baarli valset bredbeint inn og la nok et gitarspor på det som ble en uforglemmelig cover av AC/DCs ”Let There Be Rock” – komplett med Angus Young-fakter, og en leken presisjon som ga ca 800 publikummere smittsom rockefot, og undertegnede ståpels på ryggen.

Om Baarli absolutt var en velkommen gjest, er ikke Cadillac et band som trenger så mye hjelp for å rocke. For det er mer enn den tydelig Hendrix-inspirerte vokalen og det tunge kompet som gjør at denne gjengen er moro å høre live: Som jazzfolk flest vet de godt hvordan instrumentene skal trakteres, uten at man kan kalle dem for «flinkiser» – til det har musikken altfor mye hår på brøstet. Det er for eksempel morsomt å spore forsiktige elementer av funk-bass a la Primus innenfor en genre der mye av kredibiliteten ligger i å holde rocken så ujålete som mulig, spesielt når Frønes kan improvisere uten å lage noe stort ”se-hva-jeg-kan”-nummer ut av det.

En etterhvert svært sjarmerende Borten er fullstendig klar over at han høres ut som Hendrix, om mulig i enda større grad enn publikum: – Hendrix var en gittarist som ittj kunne synge, og æ e gittarist æ å. Om du eller andre synes eller ittj syns at æ høres ut som Hendrix. så spæll ittj det så stor rolle – for æ GJØR faktisk det, det e bare sånn det e. Hendrix var kongen, alt etter Hendrix var bare rævva – han levde for å spelle, og det gjør vi og. Vi er aldri særlig bevisste på hva vi høres ut som eller ikke, vi bare øser på. Hehe. Sånn som bassen tæll Trond…ja den bassen går no alle veia, flirer Per…- men det er sånn det blir med oss. Vi har ALDRI øvd, vi bare lager låtan i bakfylla ei uke før vi skal i studio, spelle dem igjennom et par ganga, og lager ei skive. Så live så blir det som det blir, aldri godt å vite før gig’en er over.

Så attitude er viktigere enn musikalsk kvalitet?

Alle: – NEEEEI, erru sprø, musikken er alltid viktigst!!

— Hvis du driv med detta her fordi det er ”det riktige” å gjøre akkurat nå, blir det berre drit, tordner Per: – Denna jævla svenske rockebølgen som liksom skal være så bra – HØØØR på det der ’a (Backyard Babies spiller i bakgrunnen) – hvem som helst kan setta seg ned og lage TI sånne låta på ein kvell, dem fleste av bænna som har hevve seg på den derre ”Hva er det som er in å spelle nå”-bølgen kan jo ittj spell i det heile tatt, dæm bare står sånn (twæng twæng – demonstrerer ivrig på luftgitar) og tror dem speller Rock’n Roll, men det er bare pess!

— Når du liksom skal skru tilbake tida å tenke: Nå skal vi spelle sånn som dem gjorde på 70-tallet, så blir det berre glatt, tilgjort, og kunstig. Men jeg sier ikke at all svensk rock er drit, det må du få med: Hellacopters og Hives er veldig bra band, men ingenting svenskene har laga var så bra som Union Carbide Productions, det var skikkelige greier, det.

Per sukker, lener seg tilbake, tar en skurk av drinken, og tenner en røyk.

— Men æ veit ærlig talt ikke om vi e så mye bedre her i Norge… den beste norske rockeplata som noensinne er produsert her i landet er ikke en gang gitt ut; nemlig Backstreet Girls og Pat Diamond i 94.

Av de som spilte på Øyafestivalen, var bandet mest skuffet over at de gikk glipp av Danko Jones, som spilte kvelden før, og at backstage-området var så lukket at det var like vanskelig for Sveinar å få med seg kona som det var å få mast inn undertegnede pluss en fotograf. – Sånt no går bare ittj ann! Dem sa at dem ikke kunne sleppe dokker inn bak her, så vi måtte kave noe skikkelig får å få dokker inn hit!

Noe som var synd, om ikke spesielt for Borten, som har baller som en moskus, og garantert kunne ha mast hvem som helst inn hvorsomhelst. – Men så fort vi kom inn bak fasaden, så fant vi ut at det er innmari mange hygglige mennesker her altså, skynder de seg å legge til.

Musikalsk kommer Cadillac til å fortsette som de stevner: – Neste plate blir hardere, fremdeles bluesrock, men mye hardere enn det dokker har hørt i dag.

— Og så skal vi brenne mange flere gitarer, skyter Sveinar inn. – Men Per er så gjerrig, så han må nok begynne å kjøpe seg billigere gitarer, så vi kan fyre dem opp litt oftere… Du skulle ha satt fyr på monitor’n din også, Per, det hadde vært fett det…hehehee!

Om Borten ser noe skeptisk ut til akkurat det forslaget, er samtlige skjønt enige om gjestegitaristens fortreffelighet: – Petter Baarli er noe av det største vi har her i Norge!! Han er fantastisk dyktig, alt han gjør er så ekte, så rett fra levra at det er en fryd å høre på. Så lenge det er ekte, er det bra, da spiller det egentlig ingen rolle hva du speller.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Førsteamanuensis II i klarinett

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev