Av Erik Fossen
Det er torsdag kveld og Hulen er fylt til trengselen.
Minst 350 par øyne stirrer mot scenen, på to fyrer med kassegitarer og uryddig hår. To unge, småfrikete typer som spiller følsom visepop for enda yngre folk. Stemningen er andektig, ingen fikler med mobiltelefoner, det kunne vært 1973.
I stedet er det senhøsten 2003 og Kings of Convenience er tilbake i Bergen, etter et par års studier, soloarbeid og tilnærmet stillhet. Ikke for å gjøre comeback – den nye platen er knapt halvferdig. Ikke for å øve – duoen har ikke planlagt flere konserter med det første uansett. Og ikke for å tjene gode lommepenger, heller.
Guttene får ikke betalt en gang.
I stedet har Erlend Øye organisert spillejobben for at Hulen skal få råd til nytt lydanlegg i diskoteket.
Det er slikt som bare skjer på Hulen. Hvorfor det?
La oss spole tilbake.
Forbi Eirik og Erlends første huleopptredener med sitt De Lillos-pregede norskpopband Skog. Forbi konkurstrusler og redningsaksjoner med tilhørende støttekonserter. Forbi gothklubbens inntog oppunder årtusensskiftet, nittitallets sporadiske flørting med klubbmusikk og åttitallets blanding av roots og punk. Forbi oppkomlingene Café Opera (1985), Garage (1990) og Kvarteret (1995).
Spol forbi den gang Hulen hadde både kjøkken og kokk, med kafédrift på dagtid og barnepark i diskoteket. Forbi visesangere, jazzgrupper og den gangen noen glemte å stenge kranen, slik at syv hundre liter øl rant ut i Puddefjorden.
Glem Kings of Convenience, bergensbølgen og hele Bondevik-Norge anno 2004 og spol tilbake 35 år – til Hulens fødsel.
I Bondevik-Norge anno 1968.
Det var nemlig Bondevik som kom med pengene. Nærmere bestemt Kjell Bondevik, onkelen til vår alles Kjell Magne.
Mens universitetene rundt om i Europa sydet av opprørsvilje, var nemlig bergensstudentene på slutten av sekstitallet mest opptatt av å få tak over hodene. Det gamle studenthuset var revet og Bergen hadde få ungdommelige utesteder å skryte av.
Heldigvis kom noen skarpe hoder på at Sivilforsvaret hadde et ubrukelige bomberom under Nygårdsparken, i perfekt sjangleavstand fra universitet og hybelstrøk. En leieavtale på 1 krone året ble forhandlet frem, så var det bare å tigge Kirke- og undervisningsminister Bondevik om 390.000 kroner til innredning. Det fikk man og siden har man ikke hørt noe mer fra Bondevik-slekten på Hulen, noe begge parter sikkert er fornøyde med.
17. mai 1969 kunne Hulen offisielt åpne – for bare å måtte stenge igjen allerede etter tre år.
Det viste seg nemlig at verken Helserådet eller skjenkemyndighetene satt pris på at toalettfattige Hulen sendte gjestene opp i parken for å gjøre fra seg.
Et års karantene ble straffen, men Hulen kom seg over den kneiken – som man har kommet seg over alle kneiker siden.
Den første støttekonserten dukket for eksempel opp i 1989, da man oppdaget at Hulen aldri hadde betalt den avtalte husleien. De 20 utestående kronene ble høytidelig overlevert Sivilforsvaret, mens folk som Dumdum Boys, Jonathan Richman, Uncle Sam’s Wig Wam Party, Monalisa Overdrive og Doomsville Boys stilte til jubileumskonserter.
De tre sistnevnte ble senere kjent som Rambelins, Barbie Bones og Pogo Pops – tre bærebjelker i det kortvarige popeventyret som ga opphav til uttrykket bergensbølgen.
Siden den gang har Hulen og bergensrocken gått hånd i hånd.
Andre steder har kanskje hatt bedre plass og trukket større navn. Og med stadig nye idealister i ledelsen har nok profesjonaliteten vært ganske variabel.
Slikt betyr imidlertid ingenting, for her i byen er det først og fremst Hulen som har holdt liv i rockemytene.
Det var her rocken hadde sitt hjem i en årrekke. Det var på Hulen de legendariske nachspielene fant sted. Det var her en ung Lars Lillo-Stenberg gjemte seg etter stengetid, helt til han ble skremt ut av alle rottene. Det var her Radiofantomene snek seg inn på bandrommet og pisset i pilsen til Hungry John. Det var her Turboneger-vokalist Hertis skulle gjøre dramatisk entré etter at resten av bandet var begynt, men i stedet ble brutalt slengt i bakken av en scenevakt som trodde det var en overivrig fan.
Og så mye annet.
Man kan få så mye skryt i Oslo og utlandet man bare vil, men man er ikke ekte bergensrocker uten noen historier fra Hulen å fortelle.
Så er vi fremme i den nære fortid igjen, på sild-i-tønne-konserten til Kings of Convenience. Publikum er forgapt og stille, beskyttet fra krig og SMS-mas av myke kassegitarer og steinvegger som ikke slipper et eneste mobilsignal gjennom.
«Nå skal vi spille en sang fra den gangen jeg pleide å gå her mye», sier Øye og introduserer en relativt ny låt, basert på hans opplevelser som dansegulvsjarmør. «I’d rather dance with you than talk with you» synger han.
Og kanskje er det derfor Erlend er så opptatt av å få fikset diskoanlegget – han skal jo holde i live sine egne Hulemyter, han også.
Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for by:Larm-avisen 2004, og brakt videre med velvillig tillatelse.
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
– Hva skjedde med rehabilitering ...
Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
