20 år med Backstreet Girls: – Vi fortsetter til vi stuper!
Backstreet Girls har etter 20 år på scenen klart kunststykket å bli profeter i eget hjemland, samtidig som de har blitt ignorerte eller undervurderte store deler av tiden. Den australske boogie-rocken som gjorde dem til legender på 80-tallet står ikke så høyt lenger, men det har verken Petter Baarli eller resten av Backstreet Girls noensinne brydd seg om: – Vi er ikke ute etter å fornye noe som helst. Vi spiller det vi har lyst til der og da, og driter i om vår siste plate høres ut som den forrige. Vil folk ha 1000 grep per låt kan de høre på KoRn eller Sondre Lerche i stedet, sier Baarli. Lørdag 13. november holder bandet kalas på rockefeller, der de hylles av en rekke inviterte gjester.
Av Knut Steen og Maia M.H. Drachensteen
Backstreet Girls begynte i 1984, med brødreparene Pål og Tom Kristensen og Petter og Bjørn Terje Baarli. Siden har bandet vært gjennom en rekke utskiftninger, først og fremst av vokalister. Den «klassiske» lineupen, som spilte inn gjennombruddsplatene «Boogie ’til You Puke» (1988) og «Party On Elm Street» (1989) bestod av Baarli-brødrene på gitar og trommer, Pål «Krisa» Kristensen på bass og Bjørn Müller på vokal. Men til tross for henholdsvis 14 og 19 000 solgte av disse to utgivelsene, har dette bandet aldri vært noe luksuscruise for noen av de involverte.
Aldri en «streit» jobb
— Vi lever av musikken alle sammen – mer eller mindre. Ingen av oss har hatt «streite» jobber mer enn en dag eller to av gangen. Vi har aldri vært rike, men vi er veldig glade i musikk, selv om det har vært knallhardt til tider, sier Petter Baarli. Vi har hatt oppturer hvor en eller flere av oss har hatt leilighet, men stort sett har vi sovet rundt på kjente og ukjente sofaer.
For det er langt i mellom å ha et pasjonert forhold til musikk og å satse på den høyst usikre leveveien det er å være rocker på heltid. Hvilket argument er det som har fått dere til å fortsette hver gang dere har vært blakke, fått hånlige anmeldelser og møtt veggen?
— Vi er jævlig glade i musikk, og så kan vi ikke noe annet. Nesten hver uke er det noen som vil slutte. Men vi har ikke nådd målet vårt ennå, vi har alltid nye ideer, og vil gjerne leve skikkelig av musikken. Men det er ikke akkurat lett med den typen musikk vi spiller. Vi har blitt eksperter på å pante flasker, og alle har vel vært innom sosialkontoret til tider, gliser Baarli over byens antakeligvis billigste pils.
Nesten verdensstjerner
En stund, etter utgivelsen av «Party On Elm Street», så det virkelig ut til å gå veien for Oslo-bandet. De var noen av Norges få og desidert viktigste rockestjerner, det neste naturlige skrittet var å forsøke på en aldri så liten erobring av Europa eller USA. Sjefen på den tiden var manager Øyvind Myhrvold. Han tok seg av Backstreet Girls på alle måter; alt fra booking til profilering og bokføring lå i hans hender.
— Uten Øyvind Myhrvold hadde vi kanskje ikke eksistert i det hele tatt. Myhrvold var knallgod på å forhandle, og sørget for at vi fikk vist oss frem mange steder, men i retrospekt kan det se ut som det var et hull i pengesekken. Det er umulig å si om dette var Myhrvold eller noen andre, men vi fikk konsekvent 1000 kroner hver i «lønn» for hver konsert vi spilte, uansett hvor mange som kom. Noen flere penger så vi aldri noe til. «Penga er i systemet», pleide Myhrvold å fortelle oss. Den gangen tvilte vi aldri på det, vi var unge og hadde masse spillejobber å tenke på, men i dag er det jo lett å skjønne at ting ikke var helt som de skulle være.
— En ting vi sikkert burde gjort annerledes den gang var å dra til Europa eller Los Angeles istedet for Austin, Texas. Men vi var 20-år gamle, og fikk tilbud om gratis reise, opphold og lommepenger for å spille inn plate – det var det veldig vanskelig å si nei til. Da vi kom ned dit var Austin full av hippier og slengbukser. Vi var nær ved å hale i land en kontrakt med Epic, men det var visst noe som skar seg med papirarbeidet. Hadde vi eller Øyvind prioritert annerledes, kunne vi kanskje ha truffet spikeren på hodet, enten på vestkysten eller i Europa… men sånt vet man jo aldri, sier Barli og kikker ut av vinduet.
«Ingen hits»
Etter utgivelsen «Backstreet Girls Live» i 1993, ble det stille rundt bandet en stund. De fortsatte å turnere, men de hyppige plateutgivelsene stoppet opp. Da bandet hadde spilt inn «Hellway To High» i 1999, ville ingen av de større plateselskapene ta i dem med ildrake.
— Det var rett og slett ingen av dem som ville gi ut plata. «Vi hører ikke noen hits» var responsen vi fikk over hele linja. Helt til vi møtte Frode Øien. «Jeg har ikke så store ressurser, men jeg digger musikken deres, og vil gjerne gi ut plata», sa han. Vi ga tommelen opp, og har siden hatt et veldig godt samarbeid med ham og Voices Music & Entertainment, forteller Baarli.
Undervurdert og viktig
Kai Kidd fra The Carburetors – som er en av de mange som kommer innom for å hylle gruppen på den nært forestående feiringen på Rockefeller i Oslo – fortalte Ballade at «Backstreet Girls har betydd alt».
— Uten Backstreet hadde det antakeligvis vært verken Carburetors, Gluecifer eller Turboneger. Jeg gikk på skolen med Pål «Krisa» Kristensen, og har vært land og strand rundt for å se dem – de spilte knallhard rock og var stjerner på en tid det ikke fantes noen som dem i Norge, sier Kidd.
Rockviter Willy B mener at Backstreet Girls er et undervurdert band – også musikalsk:
— Backstreet Girls er det ærligste bandet jeg har møtt. Det har gått i bølger for dem, men de har alltid vært positive og hyggelige. De er absolutt undervurderte, har enorm kjennskap til musikk, og er norgesmestre i australsk rock. Backstreet Girls har vært med på å bygge opp den tradisjonelle rockemyten med fyll og fanteri og har en særegen stil. Bandet har raket til seg en plass i historien og et navn som kommer til å stå lenge.»
Petter Baarli forteller at slike tilbakemeldinger betyr mye for ham – og resten av bandet.
— Det er veldig kult å høre, og det anser vi som en stor ære. Det er mye av grunnen til at vi har fortsatt, det er på en måte en medalje tilbake til oss. Det var ingen som gjorde den pakka vi gjorde da vi begynte, alle skulle være så mystiske, og det var et must å ta bandbilder i snøen mens man så sure ut. Vi ville bare rocke som Rose Tattoo, Rolling Stones og AC/DC, gi folk skikkelig boogie-rock de kunne få fot av, sier Baarli.
Motstandspunk i dur
Nettopp boogierock-formatet blir ofte sett på som notorisk vanskelig å fornye – hva gjør Backstreet Girls for å unngå å «lage den samme plata om igjen»?
— Vi gjør ingenting, vi spiller akkurat det vi liker der og da. Vi driter i om det vi jobber med i dag ligner på den forrige skiva. Vi vil at folk skal digge musikken vår og ha det fett på konserter.
Hvordan tar dere kommentarer som at «dere har for mange låter som går i A-dur», slik en anmelder skrev en gang?
— Det driter jeg i – det er en utrolig teit ting å si, men vi har blitt så vant til sånt, det preller bare rett av. Jeg tror faktisk ikke Pål «Krisa» for eksempel har spilt en eneste moll-akkord, og det synes jeg er helt topp! Er man ute etter tusen grep på en låt og masse melankoli og føling er ikke Backstreet greia. Da er det like greit å høre på KoRn eller Sondre Lerche. Eller Kings Of Convenience. Æsj. Det har aldri kommet et godt band ut av Bergen, snøfter Baarli.
Etter 20 år med konserter, festivaler, oppturer og nedturer, er det noen turnéopplevelser dere husker spesielt godt?
— Ja, vi skulle spille en konsert på Andøya for en god del år siden Da vi kom frem dit fant vi ut at vi var booket inn som danseband. Vi snakket med hotelldirektøren og spurte flere ganger om han hadde hørt musikken vår. Det hadde han ikke, men spille skulle vi, det var bare å begynne å lempe utstyret opp på scenen for gigen dagen etter. Vi tok til og med frem en tape og spilte den for ham, og det var et live-opptak med masse støy og fullt trøkk på. Hotelldirektøren holdt på sitt, og konserten med dansebandet Backstreet Girls var fortsatt on. Etter å ha satt opp alt utstyret og å ha spilt én låt, kom hotelldirektøren løpende fly forbanna bort til oss skreik «dra dere vekk!». Etter alle spørsmålene og all lempingen av utstyr var vi så irriterte at vi trashet hotellrommet før vi dro derfra. I Andøya-posten dagen etterpå hadde vi førstesideoppslaget: «Motstandspunk på Andøya». Det var en veldig spesiell opplevelse. Bortsett fra det husker jeg ikke så mye, jeg er jo en gammel mann nå, smiler Baarli.
Nye gamle utgivelser
Dere snakket innledningsvis om at dere fortsatt er i gamet fordi dere setter dere nye mål hele tiden. Hva er det neste målet?
— Det kommer en boks, som blant annet inneholder skiva som ble spilt inn sammen med Pat Diamond i 1994. Den har aldri vært utgitt før. Så kommer den nye plata i mars. Ellers blir det festivaler rundt omkring, og på nyttårsaften spiller vi på en festival i Italia. Den gigen var det Frode Øien som fikset for oss, og vi gleder oss skikkelig.
Er det noe dere angrer på etter alle disse årene?
— Nei, angrer ikke på noe. Og det er fortsatt moro å holde på. Det blir såklart en del krangler med broren min, men.. Det går jo over. Backstreet kommer til å fortsette til vi stuper alle mann, proklamerer Baarli.
Dan Thunderbird, som er det ferskeste bandmedlemmet og desidert yngst, forteller at han har blitt godt mottatt av de andre «jentene» i bandet:
— De har omfavnet meg. Ingen av dem er høye på pæra heller. Og jeg har fått godkjenning av Pål «Krisa», og det syns jeg er dritfett, gliser Dan.
«Ferskingen» var nylig gjestebassist for et norsk punkband som spilte på CBGBs i New York – da de fikk vite at han spilte i Backstreet Girls ble han behandlet som en kongelig gjest.
— De spilte hele sisteskiva vår, «Sick My Duck» fra begynnelse til slutt, og gikk helt i hundre, sjefen der fortalte at det var bare å ringe, så skulle han fikse oss fem spillejobber på en uke, sår som helst. «Backstreet Girls live kommer til å blåse New York ned i Hudson River», sa han. Sånt er innmari moro å høre for en som hadde Backstreet som idoler fra niårsalderen, forteller en smilende Dan Thunderbird.
— Da Dan kom inn, så vaklet bandet en del. Dan er limet i bandet, han er nytt friskt blod, og drar stadig Backstreet Girls sammen igjen, skyter Petter inn før han går ut og tar seg nok «en Høybråten», som han kaller det.
I morgen, 13. november er det klart for den store jubileumskonserten på Rockefeller med gjesteopptredener av medlemmer fra blant andre The Carburetors og Silver, samt tidligere Backstreet Girls medlemmer og kanskje et par overraskelser. Festen begynner kl 21.
Ledige stillinger
Førsteamanuensis i akkompagnement
Norges musikkhøgskole (NMH) Søknadsfrist:05/01/2025
Produsent for NUSO
NUSO - Norsk Ungdomssymfoniorkester eies og driftes av De Unges Orkesterforbund (UNOF)Søknadsfrist:10/01/2025
Førsteamanuensis i musikkhistorie
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Førsteamanuensis i låtskriving og musikkproduksjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Tenortrombonist
Forsvarets musikkSøknadsfrist:20/12/2024