Innleggskribenten på scenen med sitt band Bad Brooks. (Foto: Bad Brooks)

– Som arrangør og musikkskaper havner jeg stadig i diskusjon med Tono

Er systemet for vederlag så firkantet at jeg må betale Tono for å fremføre min egen musikk, for så å få et mindre kakestykke i andre enden?

Kalender

CHIAROSCURO QUARTET: Himmelske melodier

31/01/2023 Kl. 19.00

Oslo

Operapub i Teaterkjeller’n 1. februar

01/02/2023 Kl. 21:00

Oslo

Portrettkonsert – Harpreet Bansal

01/02/2023 Kl. 19.00

Oslo

LYTTELUNSJ med Kenneth Karlsson

03/02/2023 Kl. 11.30

Viken

Av Joakim Einelund, artist, arrangør og opphaver

De siste ukene har Tono og deres fremgangsmåte ovenfor arrangører vært et omdiskutert tema blant musikkaktører – som i Facebook-gruppa «Bransja Prat», hvor undertegnede har stått i spissen for å stille kritiske spørsmål.

Tono er et sameie som har som oppgave å forvalte rettighetene til sine medlemmer, og sørge for at komponister og tekstforfattere får sine rettmessige, og ikke minst velfortjente vederlag, hver gang et åndsverk fremføres for et offentlig publikum. Dette være seg via radio, strømmetjenester eller fra konserter. Tanken bak en slik organisasjon er veldig god, og heldigvis for musikkbransjen finnes det organisasjoner som Tono. Men hva skjer når en musiker fremfører sine egne verk på sin egen konsert? Er det da rettmessig at en artist, som her også er arrangør, skal måtte betale vederlag for sin egen musikk?

Som arrangør og musiker/komponist havner jeg stadig i diskusjon med Tono rundt denne problemstillingen. Og stemningen blir ofte amper. Senest i september stod jeg på scenen på mitt eget arrangement, med mitt eget band (Bad Brooks) og fremførte musikk som jeg selv har skrevet. Og man skulle gjerne tro at jeg eier rettighetene til min egen musikk.

En drøy måned etter arrangementet dumpet det en regning fra Tono inn i mailboksen min, med en sum som fikk meg til å dette av stolen. Dette uten at jeg har rapportert noe til Tono, eller at jeg lenger er medlem av sameiet. For i kampens hete, etter gjentatte scenarioer av samme karakter, har jeg valgt å melde meg ut av en organisasjon som egentlig er nyttig for meg som komponist. Tono har valgt å fastsette en sum for vederlag til bruk av min egen musikk ved skjønn. Jeg har ved flere anledninger prøvd å gå i dialog med Tono og forklare at jeg på dette arrangementet, hvor jeg er arrangør og artist, har fremført mitt eget materiale. Materiale som eies av meg, og ikke Tono. Siden Tono forvalter rettighetene for bruk av åndsverk for sine medlemmer, og krever inn vederlag for disse, ser de det naturlig at jeg skal måtte betale slik som alle andre arrangører. Dette begrunner de i åndsverkloven paragraf 3, som sier klart at man plikter seg å ha en avtale med rettighetsinnehaver for å kunne offentliggjøre et åndsverk. I teorien betyr dette at jeg er forpliktet til å ha en avtale med meg selv dersom jeg spiller min egenkomponerte musikk, på mitt eget arrangement – noe jeg absolutt vil påberope meg at jeg har. Tono på sin side har en annen tolkning av loven, og hevder de eier alle rettigheter til mine verk og sitter på avgjørelsen om hvem som får bruke disse og hvilket vederlag som skal betales. Og det er her sakens kjerne ligger. For det første er jeg ikke lenger medlem av Tono. Jeg valgte å trekke meg ut av organisasjonen og gå over til amerikanske ASCAP, som i motsetning til Tono gir komponister muligheten til å si fra seg vederlag for bruk av åndsverk ved enkeltstående anledninger. Den andre siden av problemstillingen er at Tono tolker åndsverkloven til sin egen fordel, uten å faktisk lese hva paragrafen sier, ser det ut til. Man plikter seg å ha en avtale med rettighetsinnehaver, ikke med den som forvalter rettighetene. Slik jeg leser loven har innehaveren selv siste ordet i hvem, når og hvor et åndsverk kan benyttes, og hvilket vederlag som skal kreves. Tono på sin side er ikke enig. Så da spør jeg, kjære Tono, om det i praksis er slik at dere overdrar rettighetene til åndsverk for deres medlemmer, burde vi ikke da ta en nærmere kikk på åndsverkloven?

Åndsverkloven paragraf 69 sier klart at ved overdragelse av et åndsverk har den som gir fra seg åndsverket rett til minnelig vederlag fra erververen (den som overtar rettighetene). Dette vil i praksis bety at Tono må betale ut store summer i kompensasjon til sine medlemmer. Hvordan vil dere forsvare dette?

Så hvem har siste ordet? Innehaveren av et verk, eller Tono? Er systemet så firkantet at jeg skal måtte betale til Tono for fremførelse av min egen musikk, for å få et mindre kakestykke i andre enden? Og hvorfor i alle dager skal en arrangør som betaler en musiker for fremførelse av musikk, der komponisten selv fremfører musikken, to ganger? Dette klinger umoralsk i mine ører og er en praksis som jeg, satt helt på spissen, vil kalle for et lovlig pyramidespill.

Nylig lanserte Tono sine nye retningslinjer for arrangører, hvor de pålegger arrangører nye plikter, rutiner og merarbeid for bruk av åndsverk. Arrangører blir nå pålagt av Tono å søke om brukstillatelse minimum 7 dager før et arrangement, samt rapportere antall minutter med musikk, som er under Tonos forvaltning, som fremføres under arrangementet. Dette er for at Tono mer rettferdig skal kunne beregne faktisk vederlag for bruk av åndsverk. Det positive med de nye retningslinjene er at Tono, mellom linjene, innrømmer at det ikke skal betales vederlag for musikk som ikke er underlagt Tonos forvaltning. Men nok en gang velger jeg å stille spørsmål ved Tonos lovhjemmel for å stille slike krav til arrangører i det hele tatt. Tono trekker igjen frem åndsverkloven paragraf 3. Arrangører plikter å ha en avtale med rettighetsinnehaver. Vi rykker da tilbake til start. Hvem er innehaver? Den faktiske innehaveren, eller Tono, som er forvalter?

En løsning kan være at musikere som benytter seg av andres verk blir pliktig til å betale for bruken. Så kan man se for seg at dette igjen synes på slutthonoraret.

Konklusjonen, slik jeg ser den, er at Tono tolker lovverket for fritt til sin fordel og praktiserer sin rolle i næringskjeden for mest mulig egenvinning. Personlig mener jeg det er på tide med en opprydning i byråkratiet og at det legges frem en mer rettferdig modell som gagner både arrangører, artister og rettighetsinnehavere, der alle får sin fortjente andel med kroner og anerkjennelse. En løsning kan jo være at musikere som benytter seg av andres verk blir pliktig til å betale for bruken. Det er jo tross alt de som benytter seg av andres verk, og så kan man se for seg at dette igjen synes på slutthonoraret. En arrangør kjøper stort sett en tjeneste: underholdning! Om man går på butikken og handler pålegg, skal man da betale lisens for kassasystemet i butikken? Eller er det butikkens ansvar å betale for verktøyene de trenger for å levere sine tjenester til deg som sluttkunde? Hva vet vel jeg. Jeg er jo bare en simpel «drittunge» i mengden som prøver å stå opp mot urettferdighet og stille kritiske spørsmål.

 

Red. anm. Tono er forelagt kritikken av deres praksis slik den kommer fram i denne teksten. Ballade kommer tilbake med svaret deres når det foreligger redaksjonen. Ballade har også gått igjennom praksisen rundt Tonos regler for rapportering og vederlagsbetaling for arrangører HER.

Tono endret sine regler for arrangører med umiddelbar virkning tidligere i november. Les om disse her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev