16. september er det 50 år siden den chilenske sangeren Victor Jara ble brutalt drept av kuppmakerne i landet. (Foto: Pressefoto)

Skudd på åpent mål

Det er femti år siden den chilenske sangeren Victor Jara ble torturert og drept av kuppmakerne i landet. Jara lever videre i kulturen, også som en påminnelse om kunstneres kår i verden.

Kalender

Ensemble Ernst på Ridehuset

26/05/2024 Kl. 18.00

Oslo

Roger Arve Vigulf og strykere

26/05/2024 Kl. 19

Vestfold og Telemark

Svåne – Releasekonsert

31/05/2024 Kl. 19.30

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

01/06/2024 Kl. 19:00

Oslo

Av Øyvind Aase, pianist og forfatter

Pianist, forfatter og kronikkskribent Øyvind Aase. (Foto: Marit Hommedal)

19. juni i år hadde NRK en sak om den kunstneriske ytringsfrihetens tøffe kår i verden i dag. Statskanalen refererte til årets rapport utgitt av Freemuse, en uavhengig organisasjon som arbeider for kulturelt mangfold og kunstneres rett til å uttrykke seg fritt.

I sin rapport avdekker Freemuse grove krenkelser av disse rettighetene, i form av sensur, fengslinger, vold og henrettelser, i en rekke land verden over. Ifølge Sverre Pedersen, styreleder i Freemuse, er «situasjonen for kunstnerisk ytringsfrihet […] blitt verre siden 2021.» En viktig årsak til kunstnernes forverrede stilling, uttalte Pedersen til NRK, «er økningen i autoritære regimer de siste ti årene.»

Sammenlignet med tilstanden ute er situasjonen for norske kulturarbeidere relativt idyllisk. Også på det politiske planet er fraværet av store konflikter påfallende; 11. september avviklet det norske demokratiet nok en gang et fredelig valg. Kontrasten til de politiske tumultene i Chile på dagen femti år tidligere, da de militære tok makten i landet gjennom et voldelig kupp 11. september 1973, kunne knapt ha vært større. 16. september er det også gått femti år siden den chilenske sangeren Victor Jara ble brutalt tatt av dage på en fotballarena av kuppmakerne, fem dager etter bombingen av presidentpalasset.

Fotballstadionet, Estadio Nacional i hovedstaden Santiago, ble senere samme høst gjenstand for intens politisk tautrekking forut for fotball-VM i daværende Vest-Tyskland i 1974. Da det chilenske landslaget skulle spille kvalifiseringskamp mot Sovjetunioen 21. november, var det kun ett lag ute på banen denne onsdagen. Idet kapteinen for det chilenske fotballandslaget, Francisco «Chamaco» Valdés, scoret for åpent mål foran de 15 000 fremøtte tilskuerne, var kampen over. Forestillingen varte i rundt et halvt minutt.

I den første avgjørende kvalifiseringskampen foran VM hadde Chile spilt uavgjort 0–0 borte mot Sovjetunionen i Moskva. Returkampen i Santiago ble det imidlertid aldri noe av, etter at general Augusto Pinochet hadde grepet makten gjennom det USA-støttede militærkuppet 11. september. Den avsatte presidenten, Salvador Allende, som tre år tidligere ble den første marxisten i Latin-Amerika til å vinne et fritt valg, nektet å gå av. Han begikk selvmord samme dag.

Det var kjent at militærjuntaen benyttet stadionområdet som interneringsleir og torturkammer for politiske fanger. Valget av torturarena formidlet en grotesk ironi: På og rundt den grønne gressmatten, der kampbildet ellers styres av nøye opptrukne spilleregler, hvor grove fysiske overtramp straffes med rødt kort og utvisning, ble fangene utsatt for vilkårlig, men ikke desto mindre systematisk mishandling.

Banen og tribunen var forbeholdt mennene, mens kvinnene ble plassert i det tomme svømmebassenget, i garderobene og andre ledige rom. 12 000 mennesker satt internert her mellom 11. september og 7. november.

Sovjetrusserne krevde at returdysten skulle foregå på nøytral grunn, siden stadion ble brukt som fangeleir. En kommisjon oppnevnt av FIFA, det internasjonale fotballforbundet, inspiserte Estadio Nacional, hvor kuppmakerne hadde forberedt sin potemkinkulisse.

Denne betegnelsen har, ironisk nok, med tanke på at det var russerne som satte stadionområdets berettigelse som kamparena på dagsordenen, sitt opphav i en russisk legende. Forut for Katarina den stores inspeksjonsreise i det sørlige Russland i 1787, skal adelsmannen og statsmannen Grigorij Potemkin ifølge myten ha reist flere landsbykulisser langs elven Dnepr for å gi keiserinnen et fortegnet og positivt bilde av de normalt grelle forholdene.

Fortegnet var også det bildet som møtte de utsendte inspektørene på Estadio Nacional. FIFA gikk på limpinnen, til tross for at det provisoriske leirområdet stadig huset rundt 7000 fanger. Kampen fikk gå som planlagt, og dermed valgte Sovjet å boikotte bataljen, angivelig på moralsk grunnlag. Da dommeren blåste av ikke-kampen denne novemberdagen etter Valdés’ målscoring, hadde FIFA allerede satt sluttresultatet til 2–0 til Chile. Fangene var for anledningen overflyttet til et fengsel i Atacama-ørkenen.

Costa-Gavras film Missing bragte i 1982 kuppet i Chile inn i kinosalen. Filmen skildrer den sanne historien om den amerikanske journalisten Charles Horman, som forsvant kort tid etter statskuppet. Skjønt hverken landets eller diktatorens navn nevnes i beretningen, var filmen forbudt under Pinochets regime.

Blant regimekritikerne som ble forfulgt etter kuppet var også pedagogen, teaterdirektøren, poeten, sangeren, songwriteren og den politiske aktivisten Victor Jara (f. 1932).

Jara, som av de nye herskerne ble regnet som noe av et trofé, ble nettopp i kraft av sin popularitet den som skulle gi ansikt til Pinochet-juntaens tidlige krenkelser av menneskerettighetene. Jaras hjertebarn var den latin-amerikanske folkloren. På 1960-tallet studerte han folkemusikk, og fokuset på sangen førte ham inn in Nueva canción (ny sang) – bevegelsen, som tradisjonelt har vært knyttet til revolusjonære strømninger, og som var sentral i Salvador Allendes regjeringstid. Under Allendes presidentvalgkamp holdt Jara flere gratiskonserter.

Om morgenen 12. september ble Jara arrestert på sin arbeidsplass ved universitetet, hvor han hadde tilbragt natten etter kuppet, og internert på nasjonalstadion. Han måtte for all del ikke spille gitar mer, så under den påfølgende torturen gjorde vaktene seg flid med å brekke fingrene på trubaduren.

Finalen på stadion i Santiago fant sted 16. september. En offiser spilte russisk rulett inntil en kule fra pistolen gikk inn i Jaras tinning. Deretter fullførte de militære oppdraget med mer enn førti skudd fra en maskinpistol. Men skuddsalvene monnet ikke helt for å drepe en sangfugl. For å forhindre at Jara skulle få martyrstatus, tilintetgjorde plageåndende for sikkerhets skyld også mastertapene til innspillingene hans etter ordre fra regimet.

Jaras enke, Joan Jara, som sammen med ektemannen hadde medvirket ved en rekke kulturelle arrangementer i Allendes regjeringstid, førte i årenes løp en energisk kamp for at hennes manns mordere skulle identifiseres og stilles for retten. Den pensjonerte obersten Mario Manríquez Bravo ble i 2008 som førstemann dømt for mordet på Jara. I 2015 ble en av de chilenske offiserene som deltok under torturen av Jara, løytnant Pedro Pablo Barrientos Nuñez, stilt for retten i Florida. Året etter ble Barrientos, som flyktet fra Chile i 1989, funnet skyldig i å ha medvirket til mishandlingen av folkesangeren. I 2018 ble så åtte tidligere chilenske offiserer dømt til 15 års fengsel for den samme handlingen av en domstol i Chile.

Etter sin død levde Jara videre i kulturen. Den tyske dramatikeren Erwin Sylvanus’ teaterstykke Victor Jara fant veien til scenen i 1976, og året etter ga trubaduren Cornelis Vreeswijk ut en plate med Jaras sanger. En rekke musikere, sangere og poeter har siden fulgt i Vreeswijks fotspor, og på den måten bidratt til å holde minnet om Jara og andre ofre for Pinochets diktatur levende. Også her hjemme har Jara betydd mye for mange musikere. Lillebjørn Nilsen skrev sin sang «Victor Jara» i 1975, og etter fengslingen av Jaras drapsmenn i 2018 hentet han frem igjen sangen og gitaren for å minnes trubaduren.

Femtiårsmarkeringen av statskuppet og mordet på Jara går selvsagt ikke upåaktet hen i Chile denne høsten. President Gabriel Boric har tatt initiativet til å markere kuppet gjennom et omfattende program med kulturarrangementer, museumsutstillinger og treplanting til minne om hvert enkelt offer for Pinochets håndlangere.

Det chilenske fotballandslaget kvalifiserte seg for øvrig til VM i Vest-Tyskland sommeren 1974. Men etter kamper mot vertslandet, Øst-Tyskland og Australia røk laget ut av turneringen etter gruppespillet. Det vil vel være riktig å si at laget tapte fortjent.

 

Kilder:
Chippindale, Peter og Ed Harriman (1978): Juntas United, s. 45-50. London: Quartet Books.
Luscombe, Richard (2016): «Former Chilean military official found liable for killing of Victor Jara.» The Guardian, 27. juni 2016.
Reuters (2018): «Victor Jara murder: ex-military officers sentenced in Chile for 1973 death.» The Guardian, 3. juli 2018.

 

Dette er en kronikk, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.