
Prisen for popen
Er det ennå mulig å redde Popsenteret i Oslo? Arvid Skancke-Knutsen, en av Ballades faste skribenter, går gjennom både historie egne refleksjoner rundt Popsenteret, som måtte stenge dørene ved nyttår.
Dette er en kommentar, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner. Denne kommentaren av Arvid Skancke-Knutsen stod først på trykk i Klassekampens Musikkmagasinet 10. januar, og Ballade får republisere med vennlig tillatelse. Versjonen her i Ballade er noe lengre enn den i Klassekampen.
– Virkelige museer er steder hvor tid forvandles til rom.
Det skriver den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i boken Uskyldighetens museum fra 2008.
Et museum for populærmusikk er neppe noe unntak. Hos Popsenteret i Oslo har du bokstavelig talt kunnet legge ut på en tidsvandring, som bukter og vrir seg over tre etasjer.
Her starter vi rett før Norge blir en selvstendig nasjon, og ender opp i vår egen samtid. Med musikk som ledetråd og veiviser, gjennom et stadig skiftende flettverk av moter og musikkstiler, motkultur og kommersielle suksesser.

Et tenkt ungdomsrom for en musikkinteressert tenåring, på Popsenteret i Oslo. (Foto: Abel Skancke-Knutsen)
Men nå stanser kanskje tiden – og formidlingen av tider som har vært i kontinuerlig endring. Opplevelsessenteret i hjertet av Grünerløkka er vedtatt nedlagt etter tretten år med drift. På tross av egentlig ganske gode besøkstall. Og til tross for at stedet hele veien har vært et viktig tilbud for barn og unge i hovedstadsområdet.
Nedleggelsen er også et tilbakeslag for ideen om Schous Kulturbryggeri, der Popsenteret har utgjort en musikalsk treenighet med Øvingshotellet og Riksscenen for folkemusikk. Også Kulturstasjonen for barn og unge har holdt til her. Der gikk min egen sønn på teaterskole. I dag studerer han film.

På Popsenteret har man kunnet prøve seg på instrumenter og på hvordan det høres ut, i teknisk samarbeid med maskinene. Bildet er fra museet og opplevelesessentrets siste åpningsdag, 22. desember. (Foto: Abel Skancke-Knutsen)
Så hvordan kunne dette skje? Og finnes det fremdeles et lys i enden av tidstunnelen? Det vil nok de nærmeste månedene vise. Kulturetaten i Oslo velger foreløpig å la senteret stå som det er, i tilfelle det kan være noen der ute som vil prøve å drifte det videre. Det krysser jeg gjerne fingrene for.
Popsenteret i Oslo ble i sin tid oppført i en slags forbigående eufori – dels som et utslag av impulsiv hovedstadsentusiasme, og dels som en politisk hanske som ble kastet i retning av Trøndelag og kulturminister Trond Giske. Jeg synes den dag i dag at det var en offensiv og god beslutning av datidens Oslo-politikere.
Alt høsten 2005 var det klart at Trondheim skulle huse det nasjonale museet for populærmusikk, som etterhvert fikk navnet Rockheim. Vårt nokså lille land hadde til og med tre ambisiøse sentre for popmusikk en periode. Rock City i Namsos ble lansert som et ressurssenter og et sted der man kunne oppleve trønderrockens historie. De ble åpnet med brask og bram i november 2011, men måtte stenge etter snaue fem års drift.

Popsenteret, Riksscenen og Schous Kulturstasjon utgjorde Oslo kommunes storsatsing på kulturkvartalet Schous nederst på Grünerløkka i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet. (Foto: Abel Skancke-Knutsen)
Nå ser det altså ut til at Popsenteret får den samme skjebnen. Popsenteret fikk aldri statsmidler, slik noen mener at de ble lovet i det politiske spillet rundt etableringene. Da dørene endelig åpnet på Schous plass i november 2011, skjedde det femten dager etter at Rock City var på plass. Og nesten halvannet år etter åpningen til storebror Rockheim.
Det er i det hele tatt en kompleks og kronglete fortelling, historien om det interaktive opplevelsessentret i hovedstaden. En tid lanserte også Stavanger og Halden seg som kandidater til statusen som nasjonalmuseum for populærmusikk, samtidig som et konkurrerende Oslo-alternativ kom på banen.
Da åpningsdagen endelig opprant, hadde Oslo kommune alt investert drøyt 60 millioner kroner i prosjektet. Ledelsen på Popsenteret hadde 50 000 årlige besøkende som mål – og drømte om dobbelt så mange. Derfor var det nok en skuffelse at bare 35 000 mennesker fant veien dit det første driftsåret.
Senere gikk det bedre, da Norges Museumsforbund kåret stedet til Årets museum i Norge i 2013. Året etter kunne man rapportere om 60 000 besøkende – mer enn dobbelt så mye som det godt etablerte Vigelandsmuseet kunne vise til. Senere har det lugget litt igjen, ikke minst da det ble strammet inn på driftsstøtten fra Oslo kommune.

Bilde fra utstilling på Popsenteret i 2018. Lek og lær! (Foto: Anne-Marte Før / Popsenteret)
Det førte til mindre penger til arrangementer, investeringer og utstillinger. Og følgelig også til færre besøk og lavere aktivitet. Som Kulturetatens direktør Stein Slyngstad selv skal ha uttrykt det: «Popsenteret har blitt kvelt sakte siden start».
Den 11. desember 2024 måtte daglig leder Inger Bertelsen skrive den tunge beskjeden på Popsenterets Facebook-sider: Eventyret slutter her.
Det var nesten på dagen 120 år etter at de første norske grammofonplatene ble spilt inn på Grand Hotel i Kristiania. I skrivende stund har mer enn 1500 mennesker underskrevet en protest mot nedleggelsen.
Selv jobbet jeg som musikkhistorisk konsulent for Popsenteret fra 2007 til 2009. Men egentlig startet det alt i 2001, da Kjøtt-vokalisten Helge Gaarder ba meg bli med på en arbeidsgruppe som fikk navnet Institutt for Norsk Populærmusikk. Der satt det folk fra Rikskonsertene, Norsk Rockforbund, NRK Platearkivet og Norsk Musikkinformasjon. Samt min gamle venn og kollega, musikeren, kulturarkeologen og forfatteren Willy B.
Både Helge Gaarder og Willy B. er selv historie nå. Men vi skrev en innstilling der vi vektla betydningen av å sikre arven etter populærmusikken mens det ennå var mulig. Før de private og halvoffentlige samlingene med historiske plater, plakater og opplysninger ble spredt for alle vinder – og før sentrale utøvere, spillesteder og bakmenn ble borte for godt. Vi foreslo at det burde opprettes et senter som kunne samle materialet rent fysisk.

Forsiden til innstillingen om et institutt for norsk populærmusikk som ble overlevert Nasjonalbiblioteket. Innstillingen ble også lagt fram under Bylarm i Kristiansand i februar 2002. Forfatteren av denne kommentaren, Arvid Skancke-Knutsen, var et av medlemmene i arbeidsgruppa og daværende redaktør av herværende musikktidsskrift. Han er nå –blant annet – fast skribent i Ballade og kurator av musikkvideospalten Ballade video. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)
Dette arbeidet ble lagt frem under Bylarm i Kristiansand, 2002. Året etter kom NRK med sin store TV-serie «Norsk rocks historie», som strakk seg over elleve programmer. Begge deler var nok noe av grunnen til at vi etter hvert fikk både Rockheim, Popsenteret og Rock City. Arbeidet med TV-serien var koordinert av Arvid Esperød, som senere ble prosjektleder for nettopp Rockheim.
Men i 2007 var det altså Popsenteret som skulle bygges opp – ikke sjelden i direkte konkurranse med det nasjonale museet i Trondheim. Begge ønsket seg ofte det samme materialet, og gikk i dialog med de samme miljøene og menneskene. Norsk platebransje hadde stort sett vært basert i Oslo, noe som utløste en hel del lokalpatriotisme.

Arvid Skancke-Knutsen besøkte Popsenteret siste åpningsdag, 22. desember 2024. (Foto: Abel Skancke-Knutsen)
Jeg var en av de første ansatte, sammen med kunstnerisk leder Paal Ritter Schjerven, men etter hvert ble vi en hel gjeng med engasjerte medarbeidere. Det var en god blanding av musikkentusiaster og kommunale byråkrater. Det var til dels en fin tid, der vi møtte mange sentrale skikkelser og organisajoner i det norske musikkmiljøet. Jeg husker fremdeles givende møter med folk som Arne Bendiksen, musikkjournalisten Yngvar Holm og rockekongen Roald Stensby. Og jazzdronningen Karin Krog, som fremdeles er aktiv i dag.

Skuespiller Henrik Horge omviser sin far på Popsenteret noen år tilbake. (Foto: Paal Ritter Schjerven)
Hva drømte vi om den gangen, vi som samlet sammen materialet som skulle danne grunnlaget for Popsenteret? Vi ville fortelle historien om det moderne Oslo og Norge gjennom musikken. Via gulnede avisutklipp og ferske videointervjuer, fra sveivegrammofoner til databord. Vi samlet inn 78-plater, singler og LP-er, og fikk hjelp av Sparebankstiftelsen til å kjøpe inn en av Norges største musikksamlinger. Den inneholdt rundt 80 prosent av alle norske utgivelser fra 1905 frem til 2008.

Arvid Skancke-Knutsen den gangen han jobbet som spesialrådgiver for Popsenteret. De ønsket hjelp fra publikum til å skape de det de omtalte som «en kulturell kraftstasjon for hele Østlandsregionen” – som ble Popsenteret. «Alle som har tilhørighet til Oslo og en kjærlighet til populærmusikk skal vite at de nå kan komme til oss,» sa Skancke-Knutsen i oppfordringen via Ballade i 2007. (Foto: Popsenteret)
Samtidig var det også en litt frustrerende tid. Særlig da det ble klart at åpningen måtte utsettes gang på gang. Mer og mer av arbeidstiden gikk dessuten med til nokså ørkesløse interne møter. Da Popsenteret endelig åpnet, nesten to år på overtid, hadde de fleste av oss forlengst gått videre til nye arbeidsplasser.
Likevel føltes det merkelig personlig, da nyheten om nedleggelsen brått dukket opp før jul. Jeg visste at Popsenteret sikkert slet litt, men hadde ikke forestilt meg at senteret kunne stenges ned på så kort varsel. Om jeg og mine kolleger, og alle som kom etter oss, hadde vært med på å gjøre tid om til rom, var noen nå i ferd med å stenge dørene for alltid.
Så jeg bestemte meg for å avlegge Popsenteret et siste besøk. På den siste dagen det holdt åpent, 22. desember 2024. Selv ikke da var det mange mennesker der. Sønnen min og jeg hadde stort sett rommene for oss selv.
Museer handler om historiske linjer. Men de handler også om linjene som danner seg i ditt eget ansikt og på hendene dine. Om miljøer og mennesker som blir borte for alltid. Og om nye ting som midlertidig tar over.
Vi stanser opp foran det monumentale veggmaleriet og flipperspillet «Superstar» av Christopher Nielsen, mannen som mottok Oslo bys store kulturpris i 2022. Det er noe symbolsk over at det ikke kan spilles, siden noe har kilt seg fast i systemet. Og kanskje skal dette også snart rives, sammen med minnene fra gamle utesteder, montrene med historiske instrumenter og innspillingsbåser der du kunne lage din egen musikk.

På Popsenteret kunne man lage og spille inn sin egen musikk. Hvert år besøkte tusenvis av barn og unge, spesielt skoleelever fra hele Oslo, museet og opplevelsessenteret. (Foto: Paal Ritter Schjerven)
Vi går opp langs tidsvandringen. Vi ser hovedstadshistorien flimre forbi i miniatyr, med revyartister og rockere, hippier og hip hop´ere. Vi ser skjermer med kjente og ukjente ansikter, som snart skal slukne og forstumme. Det tar årevis å bygge samlinger som dette – og bare et vedtak for å fjerne dem for all tid.
Men så er det noen her likevel. En voksen mann står over et av databordene, og prater med to yngre mennesker. Han klikker på menyen, og får frem et bilde av et sentralt konsertlokale. Han sier begeistret: – Se der! Der var jeg masse! Men det er jo også borte nå.
Mannen blar seg videre. Han leser litt, finner nye, gamle steder og kommenterer ivrig. Men tiden er i ferd med å løpe ut. Popsenteret stenger om noen minutter.
Og plutselig vet jeg svaret på hva vi drømte om, vi som for drøyt femten år siden prøvde å samle populærmusikk-historien til Oslo.
Det var akkurat dette øyeblikket.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025