Om bare alle var som deg, Sanna Sarromaa

Av Eldar Skjørten, lærer og faglig leder i Stiftelsen Skapia

Om bare alle var som deg, Sanna Sarromaa, da kunne vi sette ting på spissen, krydre med nedlatende karakteristikker eller spydigheter, og uttale oss med utgangspunkt i at alle var like.

Da ville også alle lærere ta med elevene til steder som Sigrid Undsets hjem og Maihaugen, slik du skriver om i innlegget «Den kulturelle drittsekken» på Ballade.no 20. juni. Og alle ville vært enige om at skolen måtte prioritere dette. I det perspektivet ville det vært fint om alle var som deg.

Jeg er likevel usikker på hva slags samfunn det ville blitt. Men, det går bra, for alle er jo ikke som deg. For å være ærlig; det er jeg glad for. Ikke vondt ment, du er sikkert en flott person. Men jeg skulle ønske du holdt deg for god til å krydre innleggene dine med nedlatende formuleringer, som for eksempel «den kulturelle drittsekken», «pusle litt med kultur», kulturarbeidere som har livsløgnen som levebrød, klisjéfest og «gjespet gjennom alle disse festtaleordene» (eksempler fra Ballade 20. juni).

Jeg skal komme tilbake til gjespene dine, men nå tenker du kanskje at jeg er hårsår? Det er jeg ikke. Saklig debatt er bare så mye mer givende, synes jeg.

Et eksempel på at ikke alle er som deg, – er meg. Jeg anerkjenner din rett til å glede deg over å servere spydigheter. Men jeg synes også du skulle anerkjenne mitt forhold til kulturopplevelser. Ikke bare blir jeg glad av dem, men de dekker også et eksistensielt behov som jeg bygger mitt gode liv på.

Det du kaller «den kulturelle drittsekken» er en ordning som gjør at ikke bare jeg, men alle norske skoleelever kan få mulighet til å oppleve dette. Den er en byggesten i demokratiet. Begynner du å gjespe av festtaleordene igjen? Jeg skal snart konkretisere, men først:

Du skriver, på vegne av norske skoleelever, at de sjelden er «særlig betatt av det som kommer ut av den fylkeskommunale drittsekken». Vel, jeg er også lærer, med 30 års kulturopplevelser sammen med elever. Mine klasser gleder seg som regel til dette og de uttrykker begeistring etterpå. De kan bli imponert, glade og motiverte, men også provosert eller tankefulle. Sånn er kunst. Noen ganger er det kjedelig fordi de ikke føler seg hjemme i uttrykket, samtidig som medelever liker opplevelsen utrolig godt. Sånn er også kunst.

Med all respekt, Sanna, hvis ditt inntrykk er at ingen er betatt av kulturopplevelsene de får, så ville jeg vurdert metoden du bruker når du spør. Ungdom er ikke like og de liker ikke det samme. De er helt sikkert glad i deg som lærer, men alle er ikke som deg.

Du bommer i kritikken om at kulturen ikke støtter oppunder faglig progresjon

Så vil jeg peke på to grunner til at det du kaller «drittsekken» kanskje aldri har vært viktigere i skolen enn akkurat nå. Den ene handler om det magiske som av og til skjer, når kunst og kultur drar oss inn i en euforisk opplevelse, når vi inspireres av det som skjer på scenen. Hjertet banker og vi føler en trang til å å applaudere. Vi ser det i elevenes mimikk og kroppspråk. For i denne situasjonen har noen en opplevelse av tilhørighet og identitet. «Dette liker jeg, dette er meg, jeg elsker det – og akkurat nå er det viktig for meg at jeg er til.» Vi kan kalle det en eksistensiell opplevelse. Kjenn på det en gang til: «Det er viktig for meg at jeg er til». Altfor mange unge savner den opplevelsen. Dette er tydelige produkter av dype kulturopplevelser. De er ikke forutsigbare, og de kommer sjelden samtidig for alle, men kultur bereder grunnen for at de kan finne sted.

Den andre grunnen jeg vil trekke fram er at vi er i ferd med å få en generasjon 15-16-åringer som ikke husker en tilværelse uten eksistensiell uro. De var 12-13 år i mars 2019 da ungdom samlet seg til protest mot voksnes manglende handling mot klimatrusselen. Mange opplevde at de ikke ble hørt. Et år senere kom pandemien, og vi trenger ikke gjenta her hvilke konsekvenser den har fått for aktivitet, tilhørighet og mental helse. På toppen av dette fikk vi krig i Europa og mange unge spør om vi kan bli rammet. Vi tror ikke det, men gir samtidig alle skoleelever informasjon om utdeling av jodtabletter.

Denne serien av eksistensielle trusler fører til at noen av våre ungdommer mister håpet. Bli med på et resonnement: Håp er forestillingen om at det finnes noe bedre der fremme et sted. Det er ikke det samme som kunnskap om hva løsningen innebærer eller hvordan vi kan komme dit. Forestillingsevnen kan trenes. Derfor kan vi faktisk øve opp håpet ved å styrke fantasien og kreativiteten. – Fordi fantasi gir mot til å løsrive oss fra konkrete fakta, og kreativitet gjør oss i bedre i stand til å se nye perspektiver og løsninger. Fantasi og kreativitet er dermed «grunnstoffer» som håp bygges av.

Dette var to eksempler på hvordan kulturopplevelser kan gi mennesker noe å leve for, og bli til gnister som tenner håp. Den kulturelle skolesekken gjør dette tilgjengelig for alle barn og ungdommer. Du må gjerne gjespe nå, Sanna, men dette er ikke en festtale. Det er erfaringer som handler om kulturens betydning, og om forutsetninger for læringen du er opptatt av. Derfor bommer du i kritikken om at kulturen «støtter ikke oppunder den faglige progresjonen».