– Når ble det et problem at Bakkemoen liker Dion?

Av Helge Olsen, plateanmelder, Bergens Tidende

Er det et problem at en musikkanmelder ikke faller pladask for Turboneger eller at en annen har et svermerisk forhold til Celine Dion? Selvsagt er det ikke det. Et slikt problem oppstår bare i hodet på en som mener seg å inneha den eneste riktige oppfatningen av hva som er godt og dårlig — ikke bare for seg selv, men for alle. Det er en arroganse VG-journalistene skal få problemer med å overgå.

Det er nå engang slik at ikke alle liker Turboneger eller Dion. Det er tydeligvis også slik at det er flere som liker Dion enn Turboneger. Innebærer disse fakta et problem for Turboneger-fans? Selvsagt ikke, de er tvert imot forutsetninger for at Turboneger skal kunne bygge opp sitt gode rykte hos enkelte lyttergrupper.

Er det videre et problem at Turboneger får lunken kritikk av VG? Tja, de vinner kanskje ikke de store massene på den måten, men de taper iallfall ingen fans på grunnlag av en VG-anmeldelse. En slik diskusjon må imidlertid vike for to langt viktigere poeng:

For det første må en musikkanmelder stå fritt i sin vurdering av en plate, uavhengig av press fra musikkbransjen, trendpolitiet eller ytringssterke tilhengere. Det eneste som kan forlanges er at anmelderen har peiling på musikken han anmelder og begrunner sitt standpunkt. Det finnes andre kriterier på hva som er en faglig god anmeldelse, men disse er de sentrale. Det er godt gjort å hevde at Stein Østbø ikke oppfyller disse kriteriene.

For det andre er det et langt større problem om alle landets musikkanmeldere og medier har samme positive eller negative meninger om en plate. Ideelt sett bør de smaksforskjeller som finnes blant folk mht. stilarter gjenspeiles i pressens dekning av musikk. Det er legitimt å spørre om så er tilfelle blant landets musikkanmeldere, men det er all grunn til å tro at en antatt skjevhet på dette området går i Turbonegers favør, heller enn Cions – om en holder seg til Holstads eksempler på musikalske motpoler.

På grunnlag av det siste poenget, er det bra at det finnes forskjeller mellom anmelderkorpsene i VG og Dagbladet. Forskjellene skyldes kanskje både alder og smak, men det virker også som at anmelderne i de to avisene har ulik forståelse av sin rolle som musikkjournalister. Med stor fare for overforenkling, kan en si at VGs anmeldere tenderer til å oppfatte seg som representanter for folket og dominerende smaksretninger, mens Dagbladets tenderer til å oppfatte seg som folkeopplysere og representanter for den trendye smaken. I den grad dette er sant, vil landets to største aviser komplementere hverandre på musikkanmeldelser, til glede for den brede gruppen av musikklesere. Det finnes selvsagt smalere grupper av lesere, lyttere som i større grad lever og ånder for rockmusikk. For disse finnes andre medier, som i deres øyne har de holdninger til f.eks. Turboneger som gjør dem mer legitime.

Med andre ord: Holstad undervurderer musikkjøperne/-leserne med sitt utfall mot VGs anmeldere. Tror han ikke publikum selv er i stand til å lese de forskjellig avisene og anmelderne ulikt? Siden musikkkritikk i bunn og grunn går på smak, greier musikkjøperne fint å finne fram til de medier og anmeldere som har en smak som minner om deres egen. Nettopp derfor er det viktig at musikkanmelderne er en heterogen gruppe og ikke fremmer de samme holdningene om hva som er godt og dårlig.

Den klareste konklusjonen på Holstads innlegg er at en skal vokte seg vel for å handle i hans butikk, i berettiget frykt for å bli ledd ut om man ønsker å kjøpe noe han ikke liker. Det er en makt over musikkjøperne som langt overgår musikkanmeldernes.

Helge Olsen, plateanmelder i Bergens Tidende