Digitalt forfatterbesøk på hjemmeskolen i DKS Viken, med forfatter Linde Hagerup som leser fra En bror for mye. (Foto: Tanja Steen/DKS Viken)

Naivt om teknologi og mediepanikk

DEBATTINNLEGG: Slik jeg ser det er det en fare for at langsiktige vurderinger blir tatt basert på en digital unntakstilstand. Mitt håp er at Den kulturelle skolesekken vil overleve de nye nasjonale føringene og fortsatt bestå av kunstopplevelser. Ikke for kunstens skyld – men for elevenes, skriver Johannes Hafnor i DKS Viken.

Kalender

Flagstad – The Opera VERDENSPREMIERE

11/06/2021 Kl. 18:00

Innlandet

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Innlegget er et tilsvar til Bakken og Hustads kronikk «Har Den kulturelle skolesekken fått mediepanikk?», og et innlegg i debatten om digitale og analoge produksjoner i Den kulturelle skolesekken. Innlegget publiseres i samarbeid med Periskop.

Av Johannes Hafnor, enhetsleder for produksjon i DKS Viken

Johannes Hafnor, enhetsleder produksjon i Den kulturelle skolesekken Viken (Foto: Viken fylkeskommune)

Etter et krevende år med pandemi, nedstengning og et samfunn preget av smitteangst har fysisk kunstformidling midlertidig blitt erstattet av digitale former. I et innlegg på Periskop og Ballade 14. mars skriver Marit Bakken og Ketil Hustad fra Den kulturelle skolesekken (DKS) i Trøndelag fylkeskommune entusiastisk om teknologiens muligheter.

Bakken og Hustad spør seg om «et gammelt spøkelse dukker opp» og anklager DKS-feltet for å ha blitt rammet av «mediepanikk». Videre tar de til orde for å involvere elevene i større grad for å fylle sekken med innhold.

Siden Norge stengte ned for ett år siden har DKS Viken jobbet med totalt 34 ulike digitale formidlingsopplegg innen alle kunstarter, og vi har mange flere på tapetet. Vi har, som i Trøndelag, lært mye om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Vi opplever selv at vi har lykkes best der de digitale møtene mellom kunstner og elev har vært intime og nære.

Et eksempel som turnerer på Teams i disse dager er DKS-produksjonen Third Culture Kids, hvor redaktør Aon Raza Naqvi engasjerer elever til samtale om identitet og politikk. Enkelte formidlinger har fungert, på sitt beste, som øvelser i empati. Vi har selvfølgelig også opplevd at elever og lærere har skrudd av kunstformidlingen og valgt oss bort til fordel for noe annet.

Jeg opplever ikke at vi, eller noen andre DKS-produsenter for øvrig, er del av noen mediepanikk. Heller ikke Telemarksforsknings ferske rapport «Plan B? Digitale formidlingstilbud i Den kulturelle skolesekken under Covid-19» bekrefter synet til Bakken og Hustad. Tvert imot. Erfaringsinnhentingen peker blant annet på at fylkeskommunene pendler mellom entusiasme og skepsis, og at digital formidling åpner opp for nye muligheter og sågar fallgruver. Ingen overraskende funn der, altså.

Rapporten oppsummerer 123 digitale DKS-produksjoner i Norge i 2020. Tallene kan vanskelig omsettes i en pågående mediepanikk i feltet. Det er likevel grunn til bekymring.

Det finnes ingen i dag, verken barn eller voksne, som synes internett er noe utenom det vanlige. Et møte med samtidsdans derimot, har de færreste vært med på!

Grunn til bekymring
Bruk av ny teknologi i DKS er på ingen måte noe nytt. I mange år har staten, gjennom årlige tildelingsbrev, presisert for fylkeskommuner og kommuner at «dagens barn og unge lever i en medie- og teknologirik virkelighet og for å møte elevene i en skole preget og formet av digitale teknologier bør også tilbudet i DKS reflektere dette».

Skal vi virkelig gi elevene nettopp det som de allerede utsettes for kontinuerlig fra de våkner om morgenen til de slukker lyset på mobilen før leggetid? Det finnes ingen i dag, verken barn eller voksne, som synes internett er noe utenom det vanlige. Et møte med samtidsdans derimot, har de færreste vært med på!

I mange år har jeg vært en forkjemper for mer kunst i lærerutdanningen i Norge. For å øke kvaliteten i DKS er noe av det beste vi kan gjøre å styrke kunst som fagfelt i skolen. Det vil gjøre at lærerne i større grad bruker sin kompetanse på å sette kunsten i en sammenheng. At lærerne tør å stille seg undrende til kunsten sammen med elevene sine.

Fagfornyelsen har med sin vektlegging av tverrfaglige temaer og dybdelæring en åpen dør for å bruke kunsten mer aktivt i skolen, men det forutsetter en endret holdning både fra kunstnere, lærere og DKS-produsenter til å gripe disse mulighetene.

I en panelsamtale spurte jeg en gang en elev om hva hun ønsket seg mest av DKS. Hennes kontante svar runget ut over lærerne i salen: «Pensum». Elever i dag er ektefødte barn av new public management, og ønsker målstyring velkommen. I det perspektivet kan kunsten, som nettopp egger til meningsbrytning og mangler de etterlengtede fasitsvarene, komme til kort.

Men på sitt beste kan en teaterforestilling «gjøre livet verdt å leve», slik jeg husker en annen elev slå fast etter en opplevelse i gymsalen. Nettopp slike erfaringer trenger vi mer av i dagens samfunn hvor norsk ungdom, ifølge NTNU, opplever mer stress, mindre trygghet og dårligere vennskapsforhold under koronapandemien.

Hvis kunsten ikke har den nødvendige spørrekraften, mister den sin viktige misjon i en krevende tid.

Gullet ligger i gnisningene
Det beste vi kan gjøre med Den kulturelle skolesekken er å stole på at kunstopplevelser er positivt for unge mennesker. Det er en floskel i DKS at man ikke skal undervurdere elevene. Min erfaring er at man heller ikke skal overvurdere dem. Det er ikke overraskende at de ønsker seg mer av det de allerede liker og omgir seg med hver eneste dag. Det føles tross alt trygt og godt. Det er nøyaktig slik både Facebook og Youtube bygger sine algoritmer – de gir oss mer av det vi allerede liker, bekrefter våre egne holdninger og skaper et numment velbehag.

Bilde fra testing av pilotproduksjonen «Novellemysteriet», laget av forfatter og førsteamanuensis ved Norsk barnebokinstitutt, Steffen Sørum, og designer og spillmaker, Erlend Ashov. Piloten er laget i samarbeid med Widar Aspeli fra Den kulturelle skolesekken i Oppland, og Gunnar Vilberg fra Den kulturelle skolesekken i Viken. I dette prosjektet skal elevene finne fram til en riktig sammensetning av en norsk samtidsnovelle ved hjelp av en kortstokk, spillbrett og digital VR-teknologi.    (Foto: Tanja Steen/DKS Viken)

Hvis kunsten ikke har den nødvendige spørrekraften, mister den sin viktige misjon i en krevende tid. Det betyr ikke det samme som at det er uvesentlig å lytte til elevenes syn på kunst, skole og dannelse. Det handler mer om at vi som DKS-produsenter må stole på våre egne faglige vurderinger. Alle kommer ikke til å forstå alt. Det vil oppstå gnisninger. Og nettopp i disse gnisningene mellom verk og betrakter ligger et enormt potensial til læring og utforskertrang som kan utløses ved hjelp av en nysgjerrig og kompetent lærer.

Er det virkelig slik at den oppvoksende generasjonen trenger flere digitale erfaringer?

Det avgjørende spørsmålet
I denne sammenhengen trenger det avgjørende spørsmålet seg på: Er det virkelig slik at den oppvoksende generasjonen trenger flere digitale erfaringer? Kikker vi utenfor DKS og inn i den mer generelle samfunnsdebatten finner vi flere som med gode argumenter er negative til den eskalerende digitaliseringen. Kanskje er det slik at elevene sårt trenger andre ferdigheter, som kritisk tenkning? Arkitekt og forfatter Gaute Brochmann undersøker i sin bok De digitale prøvekaninene konsekvensene av en stadig mer digitalisert skolehverdag. Flere, som journalist Bjørn Gabrielsen i boka Skjermslaver, tar for seg de bredere og mer eksistensielle sidene ved et liv i «skjermens og mobilens kvelende grep». Vi har alle godt av å slå av maskinen en gang imellom.

Vi skal selvfølgelig fortsette å utforske de digitale mulighetene i DKS-formidlingen, og vi ønsker debatten om form og innhold velkommen. Likevel skal ikke alt digitaliseres for enhver pris. Det handler ikke om gamle spøkelser og mediepanikk, men om at jeg tror at kunstens fremste fortrinn i skolen er at det nettopp er noe annet, noe nytt. Hvis det er én ting som står igjen etter pandemien er det en styrket tro på fysiske møter mellom mennesker.

Vi ser med stor spenning frem mot fredag 19. mars, da den nye barne- og ungdomskulturmeldingen legges frem. Slik jeg ser det er det en fare for at langsiktige vurderinger blir tatt basert på en digital unntakstilstand. Mitt håp er at Den kulturelle skolesekken vil overleve de nye nasjonale føringene og fortsatt bestå av kunstopplevelser. Ikke for kunstens skyld – men for elevenes.

 

Om innleggsforfatteren
Johannes Hafnor er enhetsleder for produksjon i DKS Viken. Han er utdannet filmviter, og har jobbet med kulturformidling i nærmere 15 år. Han sitter for tiden i Kulturtankens nasjonale ressursgruppe for scenekunst i tillegg til å ha en rekke verv i kulturlivet.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Videoprodusent

Den Norske Opera & Ballett

Solo SLAGVERK m/pl.til pauker

Arktisk Filharmoni

Prosjektleder

Kulturkollektiv Bodø

Programmedarbeider

Safemuse – Safe Havens for Artists

Hovedinstrumentlærer trompet

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hovedinstrumentlærer tuba

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Samspill/ interpretasjon klaver

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Leder for strykeorkester aldersgruppen 8-12

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev