– Et departement med lav prioritet – Unge trenger kulturen mer enn noen gang – Joik, frilansere og fattigdomsgrensa

Valget sett fra Miniøya: – Barn og unge trenger kulturen mer enn noen gang

Den utrettelige stemmen for sceneriggerne: – Kulturnæringen har vært selfiestick for nåværende minister lenge nok nå

Redaksjonen innleder siste-helg-før-Stortingsvalget med nok en runde politiske spørsmål – denne gang spør vi en av de som mange peker på som ei som har fått fram musikkfeltets krisesaker aller best: Leder i Norske konsertarrangører (NKA), Tone Østerdal. Hun har snakka pandemi, pandemi, pandemi, forutsigbarhet, forutsigbarhet, forutsigbarhet i en rekke sammenhenger i 2020–21. Rundt 400 arrangører, fra store, ledende festivaler, til ei studentkro i ei bygd, er medlemmer i NKA.

Musikkvalget 2021: Se alle som har kommet med musikkpolitiske ønsker i Ballades valgserie nedenfor. Som til alle som i valgserien i år, spør vi om Østerdal vil ha regjeringsskifte;

– Hvem bør styre Kulturdepartementet og hvorfor, hvis du begrunner ut fra hensyn til musikken, publikum og bransjene rundt?
– Jeg håper vi skal få en kulturminister som virkelig ønsker seg jobben, og som har med seg kunnskap og oppriktig interesse for kunst- og kulturfeltet inn i det. Departementet har i mange perioder lidd av at det er et departement med relativt lav politisk status og ergo prioritet. Vi trenger en kulturminister som kan sette tydelige ambisjoner for og sammen med feltet, som tør å gjøre tøffe prioriteringer – selv om kulturfeltet ofte hyler til når det kommer signaler om endring – og som ansvarliggjør de øvrige departementene som burde ha kultursaker høyere på agendaen, som næring og utenriks.

– Hva er det viktigste å beholde eller rydde vekk av statlige tiltak for å komme opp og stå etter koronakrisen? Og NB: husk at alle kan dele ut mere penger i valgkampen, men når hverdagen kommer vil vi først og fremst ha gode løsninger.
– Nå trenger vi en nasjonal kulturpolitikk, altså summen av den statlige, regionale og lokale kulturpolitikken, som bidrar til at kulturaktørene får fart ut av koronakrisen. Vi vil trenge justerte krisetiltak langt ut i 2022, kanskje videre over i 2023. Akkurat hvilke tiltak er for tidlig å si, fordi restriksjonene på arrangementer fortsatt ligger der og situasjonen er veldig uoversiktig. Men at det må være en form for stimulering er hevet over enhver tvil. Og da tenker jeg ikke bare på stimulering til aktivitet i form av arrangementer, men også til for eksempel nyinvesteringer. Helt uavhengig av koronakrisen trenger vi et mer treffsikkert virkemiddelapparat for kulturnæringene, og en strategisk satsing på bærekraft og grønn omstilling.

… En som tør å gjøre tøffe prioriteringer – selv om kulturfeltet ofte hyler til når det kommer signaler om endring.

Les også: Forlegger Kai Robøles musikkvalg

Les også: Festivalsjef Sandra Márjá West minner Stortingspolitikerne om joiken

Les også: Frøkedal snakker musikerøkonomi

– Kulturministeren har selv sagt at det var mye å lære om et sammensatt felt da han tok over ved inngangen til koronakrisen. Interessegrupper mener de har falt forskjellig ut i støtteordningene, for å nevne noe. Hvordan vil du beskrive kulturpolitikken i 2020 og 2021?
– Kulturpolitikken i denne perioden har naturlig nok vært preget av å være en krisepolitikk. Det er selvsagt begrensende og utfordrende. Det mest skuffende har likevel vært at det har vært lite vilje til å ta med aktørene i feltet på lag i utformingen av politikken. For ja, det er et sammensatt felt. Nettopp derfor hadde det vært lurt å lytte mer systematisk til oss som står midt oppe i det. Nå har det i for stor grad vært enkeltsaker som har blitt utslagsgivende. Og ja, det har kommet masse penger, og det har vært utrolig viktig. Men de kunne ha truffet bedre og mer demokratisk. En annen håndtering av smittevernrestriksjonene hadde også kunnet bidra til at krisen ikke ble så alvorlig som det vi nå ser.

Longyearbyen kulturhus på Svalbard, lyssatt i rødt under Red Alert-aksjonen for et år siden. Aksjonen fremmet særlig scenearbeidernes sak, knytta opp til frilanseres manglende sikkerhetsnett når jobber forsvinner. (Foto: Henrik Lethigangas)

– Hvem, enten enkeltpersoner eller organisasjoner eller partier, har talt musikkens sak best i opptakten til valget?
– Mange av mine kolleger i bransjeorganisasjonene gjør en knallgod jobb med å snakke musikkfeltets sak, og med å sikre at viktige saker for musikkfeltet nå forankres bredt politisk. Jeg skulle gjerne ha sett at kultur og kanskje særlig kulturnæringene var et mer sentralt tema i valgkampen. På musikkfeltet spesielt er jeg veldig fornøyd med at Creo, Vossa Jazz og Arrangørforum har greid å sette på dagsorden dette med skjevfordelingen mellom institusjonene og det frie feltet når det kommer til offentlig pengebruk. Alle er enige om at vi trenger fortsatt sterke institusjoner – men nå må vi få det frie feltets tiår, som har blitt en slags gjennomgangstone etter debatten vår på Arendalsuka.

– Hvilken enkeltsak er viktigst i valget 2021 – hvis du tenker på musikkens plass i samfunnet?
– Ingen saker er viktigere enn klima- og miljøsaken. Her må vi få på plass tydeligere ambisjoner for hvordan kunst- og kulturfeltet skal bidra til det grønne skiftet. Ut over det er det viktigste, som tidligere nevnt, hvordan aktørene i musikkfeltet skal få fart ut av koronakrisen.

– Trengs det en egen stortingsmelding om musikk?
– Vi trenger en grundig gjennomgang av situasjonen for musikkfeltet, blant annet med tanke på forholdet mellom institusjonene og det frie feltet, samspillet mellom musikknæringen og musikkfrivilligheten, musikkfeltets organisering, og ikke minst, arbeidsvilkårene for alle som lever av musikk.

Les også: Stian Westerhus – Mange kunstnere lever under fattigdomsgrensen

Les også: Inni Mowinckel og Brak vil ha eget eksportkontor for Bergens-musikken