Musikkfilosofisk kritikk: Ad hominem ad undas

Av Kjetil Vikene, doktor i kognitiv nevrovitenskap ved Universitet i Bergen, kritiker og essayist

Kjetil Vikene (Foto: Thor Brødreskift)

Varkøy og Holm er så skaket av min kritikk av deres innlegg og tekster at de føler behovet for å riste støvet av sine føtter. Støvet virvles kanskje opp av deres frakkeskjøter der de raskt snur ryggen til en hovmodig «kverulant» (meg) med «særdeles svak selvrefleksivitet» og «uten dokumentert filosofisk eller musikkfilosofisk kompetanse», som «synes mest opptatt av en kokett iscenesettelse» av meg selv, som dessuten både er «flåsete», «tendensiøs», «seriøst usaklig», og som med min «begrensede virkelighetsoppfatning og musikkfilosofiske uvitenhet» og «manglende forståelse for og innsikt i en musikkfilosofisk tradisjon», gjennom «manipulerende uklarhet» og i mine «egne fordommers lune varme», «forarges over at noen beskjeftiger seg med en musikktenkning [jeg] ikke forstår».

Ikke visste jeg at jeg var en så nedrig person!

Hard kritikk som imøtegås med ad hominem-argumenter, altså rene personangrep eller negative personkarakteristikker, innbyr ofte til lystelig lesning: Ikke visste jeg at jeg var en så nedrig person! At professorene tyr til dette grepet – og bruker mer enn fjerdedelen av teksten på mine karakterbrister – er selvsagt deres fulle rett, selv om jeg noterer meg at dette ikke fremstår som særlig pedagogisk.

Om omtalen av min person er kvass og skjerpet, er imøtegåelsen av min kritikk dvask: Varkøy og Holm kunne vært både mer etterrettelige og mer dialogvillige i sine svar. La meg bare redusere dette til to eksempler her – så kan leserne gå tilbake til både kritikken og tilsvaret og se hvordan de to tekstene står til hverandre.

Det første eksempelet er i diskusjonen om den vestlige verk-tradisjonen, slik den ble omtalt av og skrives om av Varkøy. Her velger Varkøy og Holm avfeiing i stedet for  argument i sitt tilsvar: Jeg demonstrerer «flåsete og kverulerende vrangvilje» når jeg spør om ikke Leonard Cohen står i en vestlig tradisjon (nei, jeg ‘vrir’ det ikke til «at det umulig kan være annerledes»).

Spørrende formuleringer som «skal jeg lytte og lese kritisk til denne påstanden, kan den den også forstås slik […]», erstattes av «leser Vikene […] som en innsats for». Vendinger som «dessuten kunne man også gått drøyere til verks [og] snudd argumentet på hodet» er ment å invitere til alternative tankerekker, men overses galant.

Hadde Varkøy og Holm tatt sine egne introduksjoner og tekster – og sitt akademiske samfunnsoppdrag – på alvor, burde de benyttet muligheten til å utbrodere sine synspunkter og gå i dialog med mine kritikker, i stedet for å liste opp mine karakterbrister.

Det andre eksempelet er min kritikk av Holms bidrag – som jeg gir hard medfart, rett og slett fordi jeg mener teksten bryter med noen grunnleggende forutsetninger for forståelig argumentasjon: Den er preget av noen grove logiske brister – og ja, jeg mener altså fremdeles at den er esoterisk i betydningen at den foregir å røpe en dypere kunnskap som ikke kan nås gjennom vitenskapelig eller filosofisk tenkning, men kun gjennom en troshandling.

Et spennende rollespill dét, selvsagt, og utvilsomt en ære for både Holm og meg selv.

I stedet for å svare på de logiske bristene jeg påpeker, eller eventuelt unnskylde det som kunne vært litt lemfeldig ordbruk, skyter de på budbringeren: «Vikene mener seg altså å sitte makten til å definere både ‘vitenskap’ og ‘vitenskapsforakt’».

Dernest retter de baker for smed og gjør meg til Jon Elster og Holm til Julia Kristeva. Et spennende rollespill dét, selvsagt, og utvilsomt en ære for både Holm og meg selv. Jeg sier imidlertid fra meg den æren fordi Kristevas tekster er av et helt annet kaliber enn Holms (apropos melankoli).

Varkøy og Holm trenger for øvrig ikke å bekymre seg for at jeg krever «to streker under svaret», jeg lever fint med både motsetninger og ambivalens. Men en viss stringens, jo, det liker jeg, og jeg skal gi dem rett i at finnes empirisk forskning som er minst like dårlig.

Det gjenstår altså ennå  å få en god avklaring på forholdet mellom ordene «såkalt verifisert» (empiri), «tro» (overbevisning/makt), «kjensgjerninger» (fakta) og – for å legge sten til byrden – «det som utløser» (kausalitet) i tekstutdraget fra Holms artikkel:

Uavhengig av om det kan bli såkalt verifisert av empirisk forskning, tror jeg på en dyp affinitet mellom høysensitivitet som et psykisk utbredt fenomen og mottakelighet for musikk. […] Denne artikkelen beviser ingenting og beror ikke på kjensgjerninger, men er en tankens refleksjonsvei inn i det som utløser den musikalske erfaringen: mottakelighet og tiltrekning.

Min oppfatning om at bidraget ikke kan tas på alvor som et akademisk bidrag, og at fagfellevurderingen burde vært strengere, avfeies ikke på sine egne premisser, men begrunnes med at jeg står «uten dokumentert filosofisk eller musikkfilosofisk kompetanse». Det kan så være, men Varkøy og Holm hadde nok vært bedre tjent med å opplyse, i stedet for å angripe, min ukunne.

Jeg skjønner at min uvitenhet er en stadig kilde til bekymring hos de to, for den gjøres på nytt til tema. De to spør retorisk om jeg «har noe forhold til konseptet ‘hybris’?» Om det går an å ha et forhold til et konsept er jeg usikker på, men en viss forståelse av meningsinnholdet har jeg: innbilskhet mot gudene.

Kjetteren står vel nærmere Akademias sanne ånd enn apostelen, så jeg er usikker på hvem av oss som kommer dårligst ut i denne lignelsen.

Hvis Varkøy og Holm med dette mener at jeg ikke burde utfordret deres gudeposisjoner, så burde jeg kanskje beklage at jeg våget meg til å tråkke dem på tærne, og særlig at jeg leflet med begreper som elitisme og forakt.

Heldigvis klarer de to i siste setning av tilsvaret å «ryste støvet av [sine] føtter». Godt. Jeg er ikke mindre belest enn at jeg tar bibelreferansen: De som ryster av seg støvet er de utskremte apostlene (i tospann, til og med) i Markus-evangeliet. Rystingen skal de gjøre hvis de kommer et sted der deres forkynnelse ikke tas imot, og rystingen skal tilmed være vitnesbyrd mot dem som ikke vil høre sannheten (meg i denne sammenhengen).

Men er da Varkøy og Holm Jesu’ apostler? Og er det forkynnelse de driver med? Finnes det bare én sannhet? Og er jeg dermed en kjetter? Kjetteren står vel nærmere Akademias sanne ånd enn apostelen, så jeg er usikker på hvem av oss som kommer dårligst ut i denne lignelsen.

Min viktigste innvending mot Varkøy og Holms tilsvar er dette: De imøtegår ikke min kritikk. Løfter jeg det opp et nivå, vil jeg også mene at de to gjør en dårlig figur i sitt forsvar av humaniora. Boken deres er utgitt i en norsk offentlighet, og må selvsagt dermed også kunne leses og kritiseres i den samme offentligheten.

Humaniora fortjener bedre enn slike grunne løsninger.

I stedet for å tenke med kritikken – slik en god humanist både bør tørre og klare – inntar de en knallhard forsvarsposisjon. At min «bakgrunn fra kognitiv nevrovitenskap» skulle være diskvalifiserende er en ting. Langt mer graverende er det at de mener at boken kun kan leses og kritiseres av nøye utvalgte lesere med de rette kvalifikasjoner, som også helst bør dokumentere «filosofisk eller musikkfilosofisk kompetanse»*.

At to offentlige representanter for humaniora inntar en slik holdning og velger den kanskje litt vittige, men kontraproduktive personangrepsløsningen, er et kjempeproblem – ja, kanskje til og med litt trist, spesielt i en tid der humaniora er under press både hva gjelder økonomi og status: Humaniora fortjener bedre enn slike grunne løsninger. Dessuten er resultatet at Varkøy og Holm bare forsterker min kritikk: Forakten er påtagelig, og smaken av elitisme likeså.

* Jeg skjønner at det ikke engang hjelper at jeg kan dokumentere et hovedfag i litteratur (cand philol.) med ganske store mengder estetisk teori, deriblant tenkere som «Kristeva. […] Nietzsche, Heidegger og Sloterdijk (for å nevne noen)». Når intet nåløye er stort nok gjenstår det vel egentlig bare å svelge kameler.