Musikken ingen vil ha

Denne kronikken ble først publisert i avisen Vårt Land, onsdag 21. oktober 2020.

Av Maren Barlien Guntvedt, pianist og organist

Foto: Privat (Foto: Privat)

Koronasommeren er overstått, og det som vanligvis er høysesong for bryllup ble noen heller labre måneder for mange. Jeg er neppe den eneste organisten som fikk avlyst flere jobber på grunn av pandemien. Det var likevel med en viss lettelse jeg mottok beskjeder om det ene utsatte bryllupet etter det andre.

Jeg ble ferdig utdannet pianist og organist for et par år siden, men har lenge jobbet frilans i kirker der det er behov og er i utgangspunktet glad i jobben min. Det er et privilegium å få sette den musikalske stemningen for lykkelige pars store dag, og jeg begynte derfor å fundere på hvorfor det ikke gjorde meg noe å slippe unna. I dødtiden som har vært har jeg grunnet, reflektert og kommet fram til at denne lettelsen bunner i en større frustrasjon, en følelse som har bygget seg opp over tid. Det som ligger til grunn for frustrasjonen er et grunnleggende problem i norsk kirkemusikkutdanning: Studenter blir utdannet i musikk ingen vil ha.

Kompetansen brukes ikke
Essensen i enhver utdannelse må være at den er der for å utdanne folk til å dekke et samfunnsbehov, det være seg å holde orden på økonomi, kjøp og salg, matproduksjon, helse eller andre viktige funksjoner. På tross av at kirken og kirkemusikken fyller mindre i samfunnets kollektive bevissthet i dag enn hva den gjorde for bare 30–40 år siden, er det fremdeles en institusjon folk søker til på livets store dager: bryllup, dåp, konfirmasjon og begravelser. Det er på disse dagene kirkemusikerne er særlig utdannet til å dekke behovet for musikk til seremoniene. Kirkemusikerne, herunder kantorer eller organister, har gjerne studert på et musikkonservatorium i flere år og sitter på en enorm, musikalsk kompetanse som de etter endt utdannelse er klare til å øse ut av i arbeidslivet.

Saken er den at hvis man skal jobbe i en norsk kirke som ikke er en av landets katedraler eller domkirker vil det sjelden – hvis noen gang – oppstå et ønske om at denne kompetansen skal brukes. Menighet, herunder pårørende i begravelser og brudepar, og tidvis også prester, ønsker seg ikke grandiose verk av Cesar Franck eller Buxtehude under messen eller seremonien – folk er hverken tålmodige eller interesserte nok til det.

Blir redusert til DJ
I mine ti år som organist har jeg én eneste gang blir bedt om å spille et Bach-preludium som inngang i bryllup. Ellers må jeg stort sett kjempe med nebb og klør for å i det minste få lov til å spille en tradisjonell bruremarsj – det er forbausende lite forståelse for at en fullorkestrert kjærlighetsballade ikke kommer til å høres like romantisk ut på soloorgel. I verste fall blir jeg redusert til DJ, og må bare trykke play på originalen i stedet. Og misforstå meg rett: Ønsket om å spille noe annet enn popmusikk har ingenting med personlig tro å gjøre. Men hvor er det egentlig skoen trykker her?

Det sies at Norge er et av de få landene som ikke skiller høykultur fra lavkultur. Kunst sidestilles med brukskunst i Ola og Karis øyne. For kirkemusikere innebærer dette at de må kunne spille Shania Twain og Ed Sheeran på lik linje med Bach og Reger. Det tilsvarer noe sånt som at en kokk ikke blir bedt om annet enn å smøre brødskiver etter endt utdannelse. Likevel er popmusikk stort sett det eneste folk vil ha på sine store dager, og meg bekjent er denne sjangeren fremdeles ikke en del av pensum på norske kirkemusikkutdannelser. For mitt eget, og jeg mistenker særdeles mange andre kirkemusikere, fører denne diskrepansen mellom generelle ønsker og vår utdannelse til frustrasjon så godt som hver gang vi møter opp på jobb.

Mer aktuell studieplan?
Men hvem skal vi egentlig være frustrerte på? Jeg åpnet denne kronikken med å hevde at det ligger et problem i utdanningen. Er det kanskje musikkonservatoriene som er bakstreverske og ute av stand til å følge tidens krav og ønsker? Kanskje burde de sette de vestlige, musikalske mesterverkene til side og heller utarbeide en mer dagsaktuell studieplan. Men vil ikke det være et fryktelig overgrep mot kunsten?

Kanskje er det heller Den norske kirke som burde ta grep, og stramme inn reglene for hvilken musikk den tillater i sine seremonier? Man skal ikke lenger enn Danmark før det ligger ganske andre og mer konservative rammer til grunn for hva som er greit å spille i kirken og ikke. På den andre siden vil noen kanskje si at det er et overgrep mot folks individuelle frihet.

Mangel på kulturell oppdragelse?
Men sett at dette evige maset om «You raise me up» og John Legend heller er et symptom på det norske folks totale mangel på kulturell oppdragelse og dannelse? Det blir et lengre lerret å bleke. Og da kan musikerne være frustrerte på seg selv, for mer kan man kanskje ikke forvente av en idretts- og næringsnasjon som alltid har ligget i utkanten av det kulturelle Europa. Da må de heller leve etter det en prest en gang sa til meg, etter at jeg satte spørsmålstegn ved et musikkvalg som minnet mer om et afterski-party enn en bryllupsmarsj: Du må nok bare bite i det sure eplet.