
Kverulerende vrangvilje: Kommentarer til omtalen av boken «Musikkfilosofiske tekster»
Mon tro om Kjetil Vikene har noe forhold til konseptet ‘hybris’? Redaktørene av antologien «Musikkfilosofiske tekster» svarer Ballades anmelder på kritikken av tekstene om norsk musikktenkning av i dag.
Av Øivind Varkøy, professor i musikkpedagogikk og musikkvitenskap & Henrik Holm, professor i filosofi

Øivind Varkøy er ansatt som professor i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskoles fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi. (Foto: Norges musikkhøgskole)

Henrik Holm er professor i filosofi og forskningsleder ved Steinerhøyskolen i Oslo. (Foto: Paal Audestad/Norges musikkhøgskole)
Etter å ha overvært en korona-forsinket lansering av boken Musikkfilosofiske tekster på Norges musikkhøgskole senhøsten 2021, omtaler Kjetil Vikene boken, det vil si mest lanseringen, på Ballades nettsider, publisert 16. desember 2021.
Sympatisk nok relativiserer Vikene flere steder sine egne vurderinger. Han understreker blant annet at hans «lesning/lytting til boken og redaktørenes innlegg (ikke) er autoritativ». Når han finner mange av bokens bidrag kjedelige, sier han at dette muligens er «en ren smaksdom som hører hjemme i terningkastuniverset».
Vikenes ‘imaginære terningkast’ er av ytterst begrenset interesse som kritikk betraktet. Især når han videre meddeler at han kanskje ikke forstår hva disse ‘uferdige’ tekstene uten to streker under svaret vil, samtidig som han synes mest opptatt av en kokett iscenesettelse av seg selv på vandring fra vinen på Majorstuen til ølen på Grønland.
Norsk musikktenkning?
Vikene finner det merkelig at boken lanseres som ‘norsk musikktenkning’ – all den stund de fleste av tekstene hviler tungt på musikktenkning begått utenfor Norges grenser. ‘Det norske’ er i denne sammenhengen relatert til det banale faktum at dette er en bok om musikktenkning skrevet av forfattere med tilknytning til Norge. Vikene fremstår mer som kverulant enn kritiker.

Kjetil Vikene har hovedfag i litteraturvitenskap og er doktor i kognitiv nevrovitenskap ved Universitet i Bergen. Han er også kritiker og essayist. (Foto: Thor Brødreskift)
Elitisme?
Mange av forfatterne i boken presenterer og kommenterer tenkere som forholder seg til vestlig, klassisk musikk. Vikene mener at «dette fokuset slår over i elitisme, når det skjulte argumentet er at klassisk musikk er bedre enn annen musikk».
Riktignok relativiserer han sin egen kritikk også på dette punktet, og sier: «Kanskje … gjør (jeg) min fordom til dom». Akkurat ja! Vi forstår naturligvis at Vikene, siden det finnes kun én tekst i boken som omtaler Kygo, kan finne det både elitistisk og gammelmodig når det skrives og tales om musikkens tap av ‘aura’, sansen for ærefrykt og undring, samt re-romantisering av musikktenkningen. Det lever vi godt med, og gir gjerne en slik elitisme et ansikt.
Slik praktiserer Vikene med bravur en manipulerende uklarhet.
Vitenskapsforakt?
Med sin bakgrunn fra kognitiv nevrovitenskap er det kanskje ikke overraskende at Vikene synes at forsøkene på å tenke om musikk slik noen av oss praktiserer det, er et uttrykk for et kunstig og foreldet skille mellom naturvitenskap og humaniora.
Varkøy har ikke nevnt ‘naturvitenskap’ en eneste gang. Hørte vi Vikene mumle om stråmannsargumentasjon? «Kanskje er ikke min tolkning av Varkøy korrekt» skriver Vikene. På tross av sine mange forbehold; Vikene mener allikevel å spore «vitenskapsforakt» i flere av bokens bidrag. Det er han sikker på. Slik praktiserer Vikene med bravur en manipulerende uklarhet.
Hva er alltid kunst? Hva er aldri kunst?
Når Varkøy gjør et poeng ut av at ‘verk’ er et konsept som ikke er begrenset til den klassiske musikktradisjonen, leser Vikene dette som en innsats for å løfte blant annet jazz og pop/rock opp «til samme status som et ‘klassisk verk’, å innlemme det i det akademiske språket som den har vært utestengt fra». Dette blir da i Vikenes verden «en reproduksjon av den elitistiske holdningen som skiller kunst fra underholdning».
Mer flåsete og kverulerende vrangvilje skal man lete lenge etter.
Når Varkøy sier at Dag Østerbergs utsagn «Ett er kunst, et annet underholdning» ikke nødvendigvis trenger å tolkes i retning av at klassisk musikk alltid er kunst og populærmusikk aldri er det, så leser Vikene dette «ikke nødvendigvis» som bekreftelse på at Varkøy innerst inne allikevel mener akkurat det.
«Kall meg vrang hvis du vil», skriver Vikene. Vi vil mene at dette er langt over grensen til det tendensiøse og seriøst usaklige. Kan det bli verre? Ja da! Påpekningen av muligheten for å tenke ‘verk’ også utenfor den vestlige musikktradisjonen, vris til at dette umulig kan gjelde lanseringens eneste musikalske innslag; to sanger av kanadieren Leonard Cohen fremført av Solveig Slettahjell. Mer flåsete og kverulerende vrangvilje skal man lete lenge etter.
Esoterisk?
Vikene er, som han selv helt korrekt påpeker, «dårlig stemt». Bidraget fra Holm er nemlig «esoterisk». Ikke at det, i følge Vikene «i seg selv (er) et problem», men fordi det etter hans smak er «godt over grensen til det som er forsvarlig» i en «akademisk og fagfellevurdert utgivelse», særlig da «det alltid ligger en latent vitenskapsforakt i denne måten å tenke på». Igjen denne karakteristikken «vitenskapsforakt». Vikene mener seg altså å sitte på makten til å definere både «vitenskap» og «vitenskapsforakt».
Å fremstå esoterisk i lys av Vikenes begrensede virkelighetsoppfatning og musikkfilosofiske uvitenhet er greit nok for oss.
Historien er full av slike folk. Jon Elster mener for eksempel at Julia Kristeva er en ‘notorisk sjarlatan’. Nietzsche, Heidegger, og Sloterdijk (for å nevne noen), er filosofer som har fått samme kritikk som Holm får av Vikene. Nesten en ære. Det spørs om ikke Vikene forveksler esoterikk og filosofi. At noe ikke er tilgjengelig for ham, gjør det nødvendigvis ikke esoterisk. Men selvfølgelig: Å fremstå esoterisk i lys av Vikenes begrensede virkelighetsoppfatning og musikkfilosofiske uvitenhet er greit nok for oss.
Såkalt verifisering?
Når Holm i sin tekst skriver: «… såkalt verifisert av empirisk forskning», så henger Vikene seg opp i «såkalt». Dette er nok et uttrykk for «vitenskapsforakt» må vite.
Vikene finner det «lett ironisk og dermed avfeiende». Mulig det – men ikke overfor all empirisk forskning. Mener Vikene at alt som hevdes verifisert av empirisk forskning alltid er verifisert? Finnes det ikke dårlig empirisk forskning? Vår erfaring er at det finnes mengder av både dårlige, uinteressante og sågar kjedelige publikasjoner basert på empirisk forskning.
Det er imidlertid trist – for ham – at han trives så godt i sine egne fordommers lune varme at han forarges over at noen beskjeftiger seg med en musikktenkning han ikke forstår.
Vikene stiller «spørsmål ved fagfellevurderingen til denne boken». Men – som han sier: «kanskje er jeg for streng. Kanskje tilbyr Holms essay noe som bare er uvant å lese om. Kanskje mangler jeg en viss åpenhet for tankekonstellasjonene hans». Igjen gir vi med glede Vikene helt rett.
Da er det imidlertid interessant å se dette blaffet av selvinnsikt i lys av den neste setningen hans: «Min klare oppfatning er at dette essayet ikke kan tas helt på alvor som et akademisk bidrag til musikkfilosofisk tenkning». Sterke ord fra en anmelder uten dokumentert filosofisk eller musikkfilosofisk kompetanse. Det rammer naturligvis også våre fagfeller, sterke akademikere fra norsk og svensk musikkvitenskap og filosofi. Men Vikene mener åpenbart at han vet bedre enn dem. Mon tro om han har noe forhold til konseptet ‘hybris’?
Det er naturligvis helt uproblematisk at Vikene ikke har sans for Holm eller Varkøys (og også andre forfatteres) forhold til tanken om at «livet/kunsten/eksistensen er blitt fremmed for oss». Det er imidlertid trist – for ham – at han trives så godt i sine egne fordommers lune varme at han forarges over at noen beskjeftiger seg med en musikktenkning han ikke forstår.
Hvor er musikken? Hvor er menneskene?
Avslutningsvis bemerker Vikene at boken «jo egentlig i svært liten grad (handler) om musikk!» Hva vil det egentlig si at en akademisk tekst handler om musikk? Når det ikke er «henvisninger til konkrete musikkstykker», betyr det at «de fleste artiklene er musikkfrie»?
Vikene dokumenterer igjen en manglende forståelse for og innsikt i en musikkfilosofisk tradisjon som åpenbart står svært fjernt fra hans eget interessefelt. Men det å forveksle sin egen faglige interesse med retten til å gjøre normative bestemmelser av hvordan tekster om musikk skal se ut for ‘å handle om’ musikk, er ikke noe annet enn et uttrykk for en særdeles svak selvrefleksivitet.
Vikene savner kroppen, andre mennesker, det kollektive, og ikke minst støyen. Da må det være oss tillatt å forbeholde oss retten til å gi ut en bok hvor man også forholder seg til ånden, ensomheten, individet, og stillheten. Det kan bli mer av det i neste bok – med arbeidstittelen Musikk og religion. Vikene er herved advart. Og vi ryster støvet av våre føtter.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025