Det å kunne oppleve delaktighet som aktive lyttere og ikke bare være passive tilskuere handler også om menneskehetens behov for historiefortelling – felleskapet rundt bålet, den kollektive tilhørigheten der lytterne er med i fortellingen fra første til siste ord, skriver pianist og lyttelos Annabel Guaita. (Foto: Øystein Fyxe)

Kunsten å lytte

KRONIKK: Kan det å lytte til lange musikkverk være en kur mot vår tids rastløshet?

Kalender

Krantz // La bohème

01/12/2021 Kl. 19.30

Oslo

Operapub på Røverstaden

01/12/2021 Kl. 19:00

Oslo

Av Annabel Guaita, pianist og lyttelos 

Det finnes ingen fasit på hvordan vi lytter til musikk. Noen drømmer seg bort, noen sovner, noen ser farger mens andre får assosiasjoner. Som voksne får også tenkningen veldig stor plass i hjernen vår. En bekjent fortalte meg at hun pleide å tenke på problemer hun gjerne ville løse når hun var på konsert med Bergen Filharmoniske Orkester. Musikk kan slik også bli redusert til et bakteppe for våre egne tanker. Hvorfor er det så krevende i dag  å la tankene ta pause og bare lytte til lange musikkverk?

Den moderne, kollektive uroen sier at vi alltid burde vært et annet sted. Vi skal alltid være et steg foran, alltid sjekke mobilen, alltid være oppdatert. Når vi hele tiden får visuell overstimulans eller blir vant til at mobilen påkaller vår oppmerksomhet, blir rastløsheten og uoppmerksomheten en del av vår hverdag. Hva gjør denne konstante oppstykkingen med oss som mennesker?

«Use it or lose it»

I 2018 hadde avisen The Guardian en artikkel[1] som viste sammenheng mellom evnen til å lese lange tekster og utviklingen av empatiske evner. Det at vi rett og slett ikke har tid til å ta inn over oss kompleksitet gjør at vi også mister evnen til å forstå hverandres følelser.

Litt etter litt mister vi evnen til å sette oss inn i andres situasjon og til å tenke lange tankerekker som gjør at vi igjen kan løse et problem. Har vi i dagens digitale samfunn mistet evnen til å være fokusert over tid? «Use it or lose it», sier vitenskapen om nevronene som er i aktivitet når vi leser eller lytter[2]. Vi kan altså miste evnen til å lytte til lange musikkverk om vi ikke holder det varmt.

Jeg tror den generasjonen som nå vokser opp lengter etter ekte, meningsfulle opplevelser, de erfaringene vi trenger for at selve livet skal gi mening. Nå er det som om vi hele tiden går med et udekket behov etter å heles på innsiden. Kulturbarometeret i Statistisk Sentralbyrå[3] viser at mange flere mennesker enn før søker dypere kunst og musikkopplevelser.  

Musikk tilbyr oss noe som ingen annen kunstart har. Musikk kan ikke sees eller tas på, tonene forsvinner like fort som de er spilt. Likevel finnes muligheten at vi ikke bare lytter fra ett øyeblikk til et annet, men også kan få en opplevelse av helhet, musikkens narrative struktur. For å få lange musikkverk til å gi slik mening, kreves det tilstedeværelse av oss som lyttere. Forskning viser at musikk kan aktivere belønningssenteret i hjernen. Men dette kan jo kun skje når vi er påkoblet musikken og er aktive, ikke passive, lyttere.

Finnes det musikk hvis ingen lytter?

For noen år siden var jeg publikum på en konsert med Bergen Filharmoniske Orkester. Da jeg kikket bortetter benkeraden oppdaget jeg hvor mange som begynte å lese i programmet bare få minutter etter at orkesteret var begynt å spille. Hvordan kan man få tak i musikkens narrativ om man ikke får med seg starten av verket? Å lytte er en indre aktivitet der man strekker seg ut – det er en villet aktivitet.

Som lytter er du medskapende for det musikalske utbyttet. Man kan spørre seg: Finnes det musikk hvis ingen lytter? Det å kunne oppleve delaktighet som aktive lyttere og ikke bare være passive tilskuere handler også om menneskehetens behov for historiefortelling – felleskapet rundt bålet, den kollektive tilhørigheten der lytterne er med i fortellingen fra første til siste ord og gjennom dette får nye, selvutvidende erkjennelser.

LES OGSÅ: Å møte seg selv i musikken – intervju med Annabel Guaita

I møte med musikk bringes vi tilbake til kjente steder i oss selv. Musikk skal kunne være beroligende og bekreftende – de kjente stiene er viktige. Dette ser vi blant annet i det musikkterapeutiske arbeidet med demente, der musikken kan vekke deres opplevelse av å ha et levende minne.

Men om vi bare får bekreftet tidlige referanser står vi stille i vår egen utvikling. Den som ikke er villig til å utvide sin komfortsone går glipp av en del anledninger til å oppdage nye sider ved seg selv. Må man derimot investere energi i noe, velge noen nye stier, kan det å lytte bli en vei til å oppdage nye sider ved en selv.

Den klassiske musikken byr på helt spesielle skatter som vi kan oppdage om vi ikke går oss bort i intellektuelle spørsmål eller henger oss opp i gammel etikette i konsertsalen.

Gjennom å lytte til lange musikkverk kan vi få et verktøy til å trene opp oppmerksomheten og våkenheten vår. Dette kan påvirke evnen vår til refleksjon og menneskelig forståelse ­­- som igjen kan gi oss et rikere liv.

Fotnoter

[1] https://www.theguardian.com/commentisfree/2018/aug/25/skim-reading-new-normal-maryanne-wolf.

[2] https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3191246/

[3] https://www.ssb.no/statbank/list/kulturbar/

 

Om kronikkforfatteren
Annabel Guaita er pianist med en kunstnerisk doktorgrad i musikk. Hun har utarbeidet konseptet Lyttelos, en formidlings- og utforskningsmetode for å lære publikum å bli kjent med eget potensial som lytter. Guaita er jevnlig engasjert av Bergen Filharmoniske Orkester, og har bidratt på flere musikkfestivaler og Litteraturhuset i Bergen. Hun har også samarbeidet med hjerneforsker Geir Olve Skeie, smaksforsker Janice Wang og organisasjonspsykolog Gisken Holst.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this