Kulturrådets inkluderingsprosjekt har ikke vært inkluderende

Av Siri Kvambe, daglig leder i Samspill International Music Network

Kulturrådets treårige forskningsprosjekt om inkluderende kulturliv er avsluttet, og rapporten er klar.

Den handler blant annet om tilgjengelighet, og jeg stusser på at rapporten ikke har kommet på engelsk. Hvem er denne rapporten ment for?

Hvis man ønsker endringer, må man faktisk gjøre endringer. Som det framstår nå, er dette nok et ressurskrevende framstøt der vi snakker med hverandre om at vi må begynne å snakke «med, ikke om».

I Norge bor det så mange fantastiske kunstnere med flerkulturell eller internasjonal bakgrunn. Mange av dem snakker noe norsk, men ikke godt nok til å delta i debatten. Ikke nok til å søke Kulturrådets støtteordninger på norsk uten hjelp. Hvor er stemmene deres i dette prosjektet? Og hvorfor har ikke de mange aktørene som jobber med disse kunstnerne til daglig vært mer involvert? Ut fra hvilke kriterier valgte man ut deltakere? Jeg oppfatter ikke at det var noen åpenhet eller invitasjon til deltakelse, verken i oppstartsfasen eller underveis i prosjektet.

Samspill har 20 år bak seg med tett kontakt på hva som rører seg blant musikere i landet vårt. Vi snakker med musikere på daglig basis. Vi møter dem på norsk, på engelsk, spansk, fransk, arabisk. Vi hører jevnlig om ekskludering, utelukkelse, stengte dører, uvisse muligheter. Ønsket om å få plass, bli hørt, bli involvert. Å få spille sin musikk. Få muligheten til å nå frem til publikum. Ikke som et alibi, men fordi vi gir dem plassen og ønsker dem velkommen inn. Som ressurser. Til inspirasjon. For å bygge ned fordommer og øke respekt og forståelse. Vi hører også om ideer til nye og annerledes prosjekter, med impulser fra
andre steder enn vår egen hage, impulser fra Berlin, Kathmandu, Dakar og Sevilla. Så mange kunstnere med sterke stemmer som fortjener en plass. Ressurser, styrke, glede, håp!

Å være frilanser er hardt, uansett. Men blir du sett på som en byrde, er det enda lengre vei å gå.

Dessverre ser vi at det er de samme stemmene som blir hørt igjen og igjen, og de fleste av disse snakker flytende norsk. Det ligger en trist ironi i at Kulturrådet ikke evner å inkludere, i et prosjekt som handler om inkludering. Kanskje tilgjengelighet er et sted å begynne?