Kulturbudsjettet i Oslo: Man måste jämföra

Av Anders Eriksson, musiker, produsent og kunstkonsument

Anders Eriksson (Foto: Øivind Arvola)

«Man måste jämföra», sa hovedpersonen Ingemar i den svenske filmsuksessen Mitt liv som hund. Det kunne ha vært verre, trøstet han seg med når han mistet mammaen sin og ble sendt vekk til fosterforeldre. Ultimafestivalen har ikke mistet sin mor, men har fått en olm stefar fra SV. Oslos nye byråd for kultur, idrett og frivillighet, Omar Samy Gamal (SV), som vil barbere landets største festival for mangfold med 450 000 kroner.

En bagatellmessig sum for en politiker, men store penger for en smal festival med et stort publikum. «Politik handlar om att välja», sa et annet svensk fenomen, Olof Palme. Det er sant. Men alle slike valg medfører et ansvar, og forutsetter respekt for konsekvenser og ringvirkninger. Vi har kommet dit at våre politikere i alt større grad lar seg påvirke av politisk interessante fenomener som gjør at man over natta flytter penger, og etterlater virksomheter i en hengemyr. Attpåtil i en svært vanskelig situasjon for kunst og kultur. Dette til tross for at byrådets politiske plattform som vanlig har fine formuleringer om feltet: Oslos mangfoldige kultur, historie og tradisjoner skal tas vare på samtidig som vi skaper rom for nye uttrykk.

Et annet fint uttrykk for norsk kultur er skihopping. I dag er det i hele landet 1 500 personer som driver med organisert skihopping. Altså 0,02 prosent av befolkningen. Nå skal Granåsen i Trondheim pusses opp for 650 millioner kroner, altså 433 300 kroner per skihopper. Fra før har vi Holmenkollen i Oslo, som kostet 1,8 milliarder kroner. Vi har de stadige oppgraderingene i Vikersund, finfine OL-bakker på Lillehammer og en drøm om et nytt nasjonalanlegg i Tromsø, som jo aldri fikk noe OL.

Man måste jämföra.

At SV ikke klarer å balansere kultur-regnskapet i Oslo litt bedre er svært overraskende.