– Jeg savner at man er mer kritisk til begrepsbruken i politisk debatt

Frem mot valget publiserer Ballade intervjuer med musikere og andre aktører innen musikkfeltet. De har alle fått samme spørsmål om musikk og politikk. Målet er å vise frem ulike perspektiv på hva som er viktig for feltet fremover.

– Hva er det viktigste spørsmålet for deg i valgkampen — overordnet?

– Miljøpolitikken! Samfunnet i dag har et overordnet problem: at mennesket definerer seg selv som en slags herre over naturen og universet, en «animal rationale». Holdningen leder blant annet til hensynsløs utnyttelse av naturens ressurser. Samfunnet mangler ærefrykt for konsekvensene vi både klarer og ikke klarer å forutse. Man antar blant annet at endeløs økonomisk vekst og forbruk er mulig. Samtidig får individet det ofte så travelt med å oppfylle idealet om å være rikt, vakkert og vellykket, at det ikke får tid til å reflektere selve premissene for disse idealene. Individet lures til å tro at det velger sine idealer ut fra private preferanser. Men ofte er det forestillingene skapt av reklameindustrien som styrer.

Kunstpolitikken er et annet, viktig tema. Den nye kunsten har et vesentlig, samfunnskritisk potensial. Kunsten kan motvirke fremmedgjøring og fungere som et «pustehull» i midten av alt det som virker selvfølgelig. Dessverre står kunsten også i fare for å bli oppslukt av dette maskineriet, og få sin legitimitet ut fra smak og behag.

– … og for musikkfeltet?

– Musikk bør ikke bli redusert til et underholdningsprodukt. Musikk skal ikke trenge å forsvare sin eksistens utelukkende på bakgrunn av høye billettinntekter. Den må ivaretas som et mulighetsrom for helt nye erfaringer. Hensikten med kunsten er ikke å oppfylle bestemte idealer og forventninger.

Jeg tror samfunnet har et brennende behov for kunst som et uttrykk der verden får lov å være i «uorden».

– Hva tenker du om forholdet mellom musikk og politikk i dag?

– Dersom «politikk» forstås i vid forstand, som ulike typer samfunnsmessige ytringer eller utsagn, kan musikk ikke unngå å være politisk. Musikken er ikke uten historie, men har utgangspunkt i det faktiske samfunnet. Alle lydene og sceniske oppsett er fylt med historiske og samfunnsmessig formede betydninger. Lyden av et orgel sender for eksempel umiddelbart signalet «religion». Lyden av et symfoniorkester sender signalet «seriøs musikk». Det er noe banalt med de umiddelbare tolkningene. Profesjonalitet i musikkfeltet innebærer at en går i aktiv dialog med en praksis, i stedet for å blindt repetere eksisterende normer. I den forstand er enhver kunstner samtidig en samfunnsaktør.

Det er heller ikke uvesentlig hvem som ytrer seg gjennom musikk, og vi trenger et mangfold av stemmer til å definere hva dette kunstfeltet dreier seg om. Her kommer også demokrati og likestilling med i bildet.

– Er det noen saker du savner at har vært på agendaen, både generelt og som angår deg eller din organisasjon spesielt?

– Jeg savner at man er mer kritisk til begrepsbruken i politisk debatt. Uttrykk som «kulturnæring» eller «kunstkonsum» brukes ofte for lettvint – som om det var en selvfølge at for eksempel fenomenene «kultur» og «næring» passer sammen. Spørsmålet har ikke med kunstsjangre å gjøre. Det er også negativt når for eksempel det klassiske musikkrepertoaret gjøres til et mindfullness-produkt, et tilbud for at kunstkonsumenten skal finne hvile og lettelse i konsertrommet. Når gjenkjennelse blir det viktigste kriteriet, opphører kunsten å være magisk.

Det burde være forbudt å bruke ord som «kulturnæring» uten å ha studert etymologien bak begrepene «kultur» og «næring», og uten å ha tenkt på hvilke verdier som ligger bak. Ved å repetere uttrykk ukritisk, bidrar en ikke bare til å konsolidere selve uttrykkene, men også til å støtte bestemte verdier.

Samfunnsfilosofen Hannah Arendt mente i sin tid at det er sammenheng mellom ondskap og bruken av klisjéer. Hun hevdet den «ondskapsfulle» ikke selv er klar over at det er ondskap som utøves, men sklir motstandsløst inn i en rolle tildelt av samfunnet, og dyrker holdningene videre gjennom språk og handling. Filosofien til Arendt oppstod til dels under holocaust, og må sees i sammenheng med ugjerningene på den tiden. Men tanken om at repetisjon av klisjéer ofte står i sammenheng med at systemer blir destruktive, er likevel aktuell i dag.

– Hva gjør du selv politisk inn mot valget?

– Jeg er finsk statsborger og har bare stemmerett i lokalvalget i Norge. I løpet av de snart 13 år jeg har bodd i landet, har jeg likevel utviklet et politisk engasjement, ikke minst gjennom mitt verv som styremedlem i Norsk Komponistforening. Jeg har fulgt med og deltatt i diskusjoner i forkant av valget. Noen musikervenner, som selv har hatt mindre tid til å orientere seg, har bedt meg foreslå et parti å stemme på. Dermed har jeg likevel mulighet til å påvirke.

Det er både fordeler og ulemper med kunstpolitikken vi har i Norge i dag. Det er svært positivt at kunsten finansieres offentlig, blant annet gjennom Kulturrådet. Som medlem i ett av utvalgene i rådet har jeg vært imponert over engasjementet for å støtte god kunst; ikke bare den store, etablerte og institusjonaliserte kunsten, men spesielt de mindre prosjektene i periferien.

Samtidig uttrykker ikke de generelle holdningene i Norge alltid respekt for at musikken kan ha noe med «refleksjon» å gjøre. Noe av den nye kunsten som skapes i Norge har kanskje et større marked i utlandet? Dette skriver Marion Hestholm forøvrig om i artikkelen i NRK: «Høg kultur – låg status». Man har heller ikke fullt ut lov til å mene at kompetanse skaffet gjennom en kunstutdannelse har betydning for selve yrket som utøves. Alt som gir de minste antydninger til høykultur, kan lett oppfattes som elitisme og snobberi. «I Norge er alle like flinke», har Norges kritiker Sanna Sarromaa sagt.

Vi trenger muligens en helt ny retorikk i Norge, som unngår å ta utgangspunkt i motsetninger som «høykultur» versus «underholdning». Jeg håper at slike kategorier kan motvirkes i fremtiden, og at kunstens mulighet til å bidra til et godt samfunn på ulike måter, blir synliggjort i større grad.

Rebecka Ahvenniemi er komponist og filosof, stipendiat ved Griegakademiet og styremedlem i Norsk Komponistforening.

Les også:
– Jeg tviler på at Norge går konkurs selv om vi innordner oss på en måte som gjør at frilansere kan leve av å utøve musikken sin.
– Større plass for musikkfaget i skolen
– Jeg savner et større fokus på den fjerde verdens musikk
– Viktig med regionale arbeidsplasser
– Staten og landets kommuner har skapt den største konkurrenten scener som Folken noensinne har hatt, og det er feige lag.
– Diskuterer mye med min datter
– Hør på Valgets Karaokebar!
– Kulturpolitikk har blitt sauset sammen med diskusjonen om norske verdier
– Kultur er et offentlig ansvar
– Det var et feilgrep å legge ned Rikskonsertene
– Ja til flere kids som sier «Se hva jeg kan», istedenfor bare «Se på meg»
– Gratis kulturskole hadde vært noe
– Hvordan kan vi koble musikkfeltet enda tettere på teknologimiljøer og reiseliv?
– Det er viktig å bruke stemmen sin som artist til uttale seg om saker man er opptatt av
– All musikk er politisk