Bent Patey

Hvilken kulturpolitikk kan FrP berøve oss?

Gitarist, komponist og skribent Bent Patey svarer her på Glenn Erik Hauglands innlegg «Gi FrP en kulturpolitikk!» Han slår bl.a. til orde for at kunstnerne selv bør få beholde mer av de verdiene de genererer, selv om det kan koste noen kulturbyråkrater jobben.

Kalender

Glogerfestspillene: Klassisk fra dA til nÅ

28/01/2022 Kl. 18:00

Viken

Glogerfestspillene: Festkonsert

28/01/2022 Kl. 20:00

Viken

Glogerfestspillene: Med egne ord

28/01/2022 Kl. 09:30

Viken

Glogerfestspillene: Vox Humana

29/01/2022 Kl. 17:00

Viken

Kommentar til Glenn Erik Hauglands artikkel i Ballade.no

I artikkelen ”Gi FRP en kulturpolitikk” kommer Glenn Erik Haugland med en del uklare meldinger. For det første skriver han: ”Innen vårt felt har ingen på alvor forstått at et slikt parti kunne komme i en posisjon som landets ledende, og man har avfeid partiet som useriøst og ikke til å regne med”.

Hvem snakker Haugland på vegne av her? Det å bli tatt sånn på senga, er ikke særlig god reklame for ”vårt felt”. Derfor lurer jeg på hvem dette feltet består av. Tenker han på alle oss som på en eller annen måte lever av kunstnerisk virksomhet, eller tenker han spesifikt på de kulturbyråkratene som har så store papirhauger på skrivebordet at de har mistet utsikten til virkelighetens verden? Hvis det er oss alle han tenker på, er det vel litt drøyt at han uten videre tar oss til inntekt for sin egen virkelighetsoppfatning. Hvis det derimot er byråkratene han sikter til, har de muligens ikke gjort jobben sin. De fleste som har fulgt litt med, har vært klar over disse politiske strømningene ganske lenge. Fremskrittspartiets fremgang skyldes ikke først og fremst partiets egen innsats. Det skyldes mer enn noe annet dårlig feltarbeid, uklarhet og handlingslammelse fra aktører utenfor FRP. Det er ikke umulig at også Hauglands advarsel mot FRP virker mot sin hensikt.

I likhet med Haugland, tror jeg ikke Norge blir et bedre sted å være med et tungt Fremskrittsparti på Stortinget. Jeg tror ikke partiets korridorer først og fremst bevandres av visjonærer, ”åndselite” eller humanister, for å si det sånn. Når Frp nå tilsynelatende får så stor oppslutning, er det først og fremst en protest mot årlang politisk maktarroganse og politikeres distanse til den verden alminnelige mennesker befinner seg i. Hvis FRP’s definisjon av for eksempel innvandringspolitikken i økende grad harmonerer med den alminnelige oppfatningen blant folk, må man selvsagt ta dette på alvor, og ikke gjøre som Haugland. Det blir viktig å definere hva man mener med en ”uspiselig innvandringspolitikk”, og situasjonen krever nyansering og klargjøring, for å unngå at rasistiske og destruktive krefter blir en maktfaktor i møtet med problemet. Å henge hakekorset på partiet, eller snakke om Hagen og Haider i samme åndedrag, virker først og fremst som desperate krampetrekninger fra forsvarere av en politisk kultur som er i ferd med å gå ut på dato.

Hvorfor vil Haugland hjelpe et ”useriøst og utilregnelig parti” med å stable på beina en kulturpolitikk? Et parti som endog har en ”uspiselig innvandringspolitikk”? Ville det ikke vært bedre å satse på andre hester for å få fremmet sin ”kulturpolitikk”? Eller er det ”if you can’t beat them, join them” – prinsippet som gjelder? Det kan være forklaringen på Hauglands ambivalens: Det er mer enn greit å helle øl i hue på Fremskrittspartiet, men det er ikke greit å vise dem fingeren. Dra til hælvete, men vær så snill og hjelp oss å bevare vår ”kulturpolitikk”.

Hva er så vår gjeldende ”kulturpolitikk”? Den er åpenbart ganske sammensatt. For oss som reiser rundt og spiller for folk, uten statstøtte, har ordet ”kulturpolitikk” kanskje en litt annen klang enn for andre som har sin inntekt fra kultursektoren i Norge. For oss, vekker ordet kulturpolitikk gjerne assosiasjoner om statlig kassettfondtyveri, monumentale prosjekter med budsjettsprekk, sysselsetting av kulturbyråkrater, sakkyndige råd og faglige utvalg. En feit og urokkelig igle som suger næring ut av beina på et oppegående musikkliv, for så å dele ut krykker til noen få utvalgte, i form av garantiinntekter og støttesmuler. Den skrekkvisjon som Haugland tegner av et fremtidssamfunn uten denne ”kulturpolitikken” er altså ikke like fryktinngytende for alle kulturarbeiderne. Tvert i mot. I valget mellom en sånn ”kulturpolitikk” og ”ingen kulturpolitikk” virker kanskje det siste mest fristende, hvis man ser på de turnerende freelancemusikerne isolert. Når Frp flagger lavere flypriser og lavere bensinpriser er det som musikk i ørene på de omstreifende, aktive artistene i Norge som ikke får dekket den slags over statsbudsjettet, men som faktisk må trekke dette av eget honorar. Dette monner, og kan endelig være noe som kan minne om en ”kulturpolitikk” også for denne yrkesgruppen. At et titalls tusen fiskalavgiftskroner forsvinner i forbindelse med kjøp av bolig, er heller ikke dårlig nytt for en fattig musikant, og det skal heller ikke stikkes under en stol at freelancemusikerne neppe vil være de første til å bryte sammen i gråt som følge av billigere røyk og alkoholJ. (Med litt billigere øl, kan også de fattige blant musikerne oppleve gleden av å gi Hedstrøm en hårkur).

At det også er lovet betydelig mer til psykiatrien, skal jeg av kollegiale hensyn ikke kommentere i denne omgang.

Arbeiderpartiet på sin side har nylig varslet nok et bidrag til freelancemusikerne: Moms på hotellrom. Thank you!

I forbindelse med en artikkel om stat, styring og kultur for noen år siden, intervjuet jeg Ståle Dokken, som var en av statsminister Brundtlands rådgivere og hovedmannen bak rockemillionene. Han innrømmet at de titalls millionene som staten årlig stjal fra kasettavgiftsfondet var en ren fiskalavgift, og at det ikke fantes noen rettferdiggjøring av dette tyveriet utover det faktum at ”det koster penger å drive A/S Norge”. Haugland trekker fram USA som en dårlig modell for kulturlivet, men det er liten tvil om at den norske modellen for statlig kassettavgiftstyveri ville vært umulig å praktisere i USA, rent juridisk.

For å underbygge hvorfor USA er en dårlig kulturmodell for Norge, trekker Haugland frem følgende underlige eksempler:

”Norge er et for lite land med tilsvarende tilgang på talent som kan sørge for den fornyelsen som er nødvendig for å opprettholde publikumsinteressen. Den amerikanske kulturindustrien har dessuten alltid vært avhengig av Europeiske kunstnere (jmf. oppbyggingen av Hollywood) og snylter dermed av de kulturpolitiske ordninger vi nyter godt av her i Europa. Undervisningen innen kunstfag (eksempelvis opplæring på et instrument) er en naturlig del av grunnskoleundervisningen i USA. De kommunale musikkskolene har således dekket et behov som allerede har eksistert i årevis innen det amerikanske skolevesenet. Gratis”.

At undervisning innen kunstfag er en naturlig del av grunnskoleundervisningen i USA, er vel heller ikke egnet som et knusende knyttneveslag mot FRP’s glorifisering av USA som kulturnasjon. Det har aldri vært noen tvil om at det kapitalisiske USA med sin kommersielle musikkindustri til tider har vært en brutal opplevelse for mange, også for oss som har bodd der og spilt for knapper og glansbilder. Men også her er bildet nyansert. Det er ikke til å unngå at norske musikere som har spilt rock-, blues- og jazzinspirert musikk hele livet føler en slags affinitet til den amerikanske kulturen. Denne tiltrekningen og fascinasjonen har med den kulturelle forankringen og det autentiske i musikkformene å gjøre. På grunn av det politiske systemet i USA fantes det ingen penger til å betale tenkegrupper, fagutvalg eller ministre til å vedta verken jazz og blues, så disse formene måtte utvikle seg nærmest som lausunger og seile sin egen sjø, uten statlig omsorg, og man ser jo hvordan det har gått…

I forkant av intervjuet med Ståle Dokken, bladde jeg meg gjennom Det Norske Arbeiderpartis tjukke handlingsplan for rock i Norge. Der hadde det nok gått med en del tenkegrupper og lønnstrinn, før heftet var ferdig. I innholdsfortegnelsen står kapitlene lista opp: 1. Hva er rock. 2. Hvorfor rock, osv. Ja, hva er rock? Dette kan vi sikkert krangle om, men jeg skal banne på at rock er en utrykksform som oppsto på den andre siden av Atlanteren, langt unna styringskåte, norske politikerfingre. Men det er mulig jeg tar feil.

Jeg husker en tidligere norsk kulturminister uttale en gang på åttitallet: «Hva slags kultur vil vi ha på nittitallet?» At spørsmålet ble stilt på denne måten, er jo interessant nok i seg selv. Hvorvidt Kulturdepartementets 10-års plan for kunsnerisk utfoldelse har gått etter forutsetningene, vet jeg ingen ting om, men jeg registrerte iallfall en del rapporter før vi gikk inn i det nye årtusenet. Telemark fylke hadde flere kulturbyråkrater enn kunstnere. Regjeringen var i ferd med å etablere Den Norske Stats Jazzensemble, og Turid Birkeland ville jobbe for å vedta etableringen av et slags norsk ”Ace of Bace” for eksportmarkedet.

”Norsk kultur består ikke av seg selv. Den må dyrkes og utvikles, og det gjøres best av kunstnerne. Vår tids Ibsen, Bjørnson, Munch og Grieg”, skriver Haugland.

Kunne ikke ha sagt det bedre og mer bombastisk, selv. Derfor må vi sørge for at kunstnerne får beholde mer av de verdiene de genererer, selv om det kan koste noen kulturbyråkrater jobben. Videre vil det være god kulturpolitikk å trekke ut noen av de kjeppene som står fast i kunstnerhjula, slik at de kan få trille litt mer uhindret.

Det finnes kontorister som legitimerer seg som musikere, ved å trekke munnspill opp av stresskofferten. Det er vel mer disse, enn de turnerende freelancemusikerne, som frykter at Arbeiderpartiet skal synke i oppslutning og dra med seg ”kulturpolitikken” i dragsuget.

Mer om kulturpolitikken og freelancemusikerne finner du ved å følge denne lenken.

Stillinger

Produsent

Foreningen Oslo Sinfonietta og Cikada

Produsent / Arrangementssjef

Grieg in Bergen Int Festival

Musikkfaglig medarbeider

Musikk I Skolen

Festivalsjef/ kunstnerisk leder

Riddu Riddu Festivála

Universitetslektor i gehørtrening

Norges musikkhøgskole (NMH)

Country Manager

Musikkundervisning Norge AS

PR & Markedsansvarlig

Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene

Solo OBO Bodø

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this