Hall of Fame-debatten: Hva er det dere driver med, Rockheim-folk?

Innlegget var først på trykk i Fredriksstad Blad, 16. februar 2024. 

Det har pågått en debatt om nominasjonene til Rockheim Hall of Fame, blant annet her i Ballade. Fredag ble årets nominasjoner offentliggjort, og en av dem som reagerer på juryens utvelgelse er Harald Otterstad, tidligere advokat og forfatter av boka Aunt Mary – Never Stop Your Wishful Thinking (2023) sammen med Tor Andersen.

Av Harald Otterstad

Aunt Mary hadde sin storhetstid mellom 1970–1972, og har i dag en legendestatus hos alle som interesserer seg for norsk rock, skriver Otterstad. (Foto: Tor Andersen)

For få minutter siden tikket en mail inn til meg. Det gjaldt årets nominering til Rockheim Hall of Fame. De nominerte i år er:

• Annie
• Bel Canto
• Ane Brun
• Dollie de Luxe
• Bjørn Eidsvåg
• Junipher Greene
• Kaizers Orchestra
• Royksopp
• Tungtvann

Jeg skal i respekt for de nominerte ikke tilkjennegi hva jeg mener om deres posisjon i Rocke-Norge og hvorvidt samtlige burde ha vært nominert.

Derimot vil jeg mene noe krystallklart om juryens utvelgelse: I forkant av avstemningen kom den reneste tsunamien fra grasrota i Kongeriket om i hvert fall ET NAVN som burde være selvskrevet på årets liste, nemlig Aunt Mary – Norges første heavyband fra 1970.

Ikke minst Tom Skjeklesæther – en av Norges mest respekterte musikkanmeldere – var soleklar i sitt synspunkt, hvilket blant annet ble formidlet i musikkmagasinet Ballade.

Rockheim inviterte til en telefonisk stemmegivning, og jeg provoserer herved juryens leder til å opplyse hvor mange stemmer bandet fra Nedre Glomma-regionen fikk. Det bør være lett å oppgi dette tallet.

Aunt Mary hadde sin storhetstid mellom 1970–1972, og har i dag en legendestatus hos alle som interesserer seg for norsk rock.

Norges uautoriserte musikk-arkeolog – salige Willy B – har i flere bøker og artikler fremholdt nettopp Aunt Marys enorme betydning for «dannelsen» av det hardere rockemusiske uttrykket.

Vi taler om en usedvanlig dyktig gruppe musikere som ble foregangsmenn for både prog- og rockemusikken her til lands.

Og dette begrenset seg ikke til Norge. I Danmark ble de kåret til det beste bandet – kun forbigått av Savage Rose og Burnin’ Red Ivanhoe. De ble sågar Danmarks representanter til Nord-Ring-festivalen på Helgoland i juni 1970.

Samme år – den 16. november 1970 – var de forband for Deep Purple i konserthallen Fyens Forum. Referater fra konserten levner ingen tvil: Aunt Mary regelrett stjal showet og fremsto som kveldens stjerner.

Bandet etterlater seg en platearv som er den mest ettertraktede i Norge – og særlig originalalbumene Loaded og Janus er i praksis umulig å få tak i.

Og prisen er skyhøy.

Jeg velger den påstand at det ikke finnes en rockemusiker i Norge som ikke vil gi sin tilslutning til påstanden om at Aunt Mary tilhørte det ypperste i norsk rock. I det store verket Sangen om Norge. Norsk populærmusikk gjennom 75 år beskrives bandets betydning slik, på side 58:

Aunt Marys egen stil, bygd på folk, rock, blues, og heavyrock, ble møtt med jubel i Polydor-systemet. Debutalbumet Aunt Mary fikk internasjonal lansering.

Bandet hadde stor suksess med sine utgivelser i både Danmark, Belgia og Frankrike, og selvsagt i Norge.

I biografien om Axel Jensen skriver Torgrim Eggen følgende:

… Aunt Marys Janus – kanskje den norske progrockens aller beste utgivelse.

Men ingenting om dette fantastiske og nyskapende bandet synes å ha blitt oppfattet av folkene der oppe i Trondheim.

De har hatt mange år på å rette opp fadesen. I år fikk lederen i juryen sågar forelagt seg biografien om Aunt Mary som utkom i mai 2023 til gjennomlesning.

Den dokumentasjon som foreligger der burde være mer enn nok til at selv en «blind høne» måtte kunne se bandets store betydning som nyskaper av det mer heavy musikkuttrykket i Norge i de tidlige 1970-årene, og som ble inspirasjon til senere rockestorheter, som for eksempel Ronni Le Tekrø. Han er sitert på side 166 i biografien om bandet: