Mike McCormick er opprørt over at tilgang til kunstutdanning i kongeriket baseres på hvor god råd man har, om man ikke kommer fra EU- eller EØS-land. (Foto: Dana Schmidt)

Gratis utdanning er ikke gratis – og allerede ganske dyr for noen

Sterke reaksjoner mot dyre studier for dem fra utenfor EU og EØS. Men vet folk at allerede nå må de stille med 140 000,- kroner på konto, betalt husleie og depositum, og søknadsgebyr? Musiker Mike McCormick kommenterer kunststudentopprøret i dette innlegget.

Kalender

Jubileumskonsert – Schola 60 år!

15/06/2024 Kl. 17.00

Oslo

Irsk søndagskonsert med Caraid

16/06/2024 Kl. 15:00

Oslo

Av Mike McCormick, musiker og programmerer – bachelor fra Norges musikkhøgskole – canadier

I den siste tiden har det vært mye diskusjon om og kritikk av innføring av studieavgift for studenter som kommer til Norge fra utenfor EU/EØS. Jeg vil dele mine personlige erfaringer med å flytte fra Canada til Norge for å studere ved Norges musikkhøgskole. Mye av journalistikken rundt det foreslåtte statsbudsjettet har fokusert på hvor urimelig dyrt et studieår vil være, og jeg tror dette gir en god anledning til å diskutere hvor dyrt det allerede er å studere i Norge for studenter som kommer utenfra EU/EØS.

Det første hinderet for immigrerende studenter er visumsøknadsprosessen, som er forvirrende, dyr og stressende. Etter at en student har fått studietilbud, må de søke om visum så snart som mulig for at det skal være klart til de reiser til Norge. Noen av kravene for visumet inkluderer (mine uthevelser):

  • Du må betale et søknadsgebyr. (5900,- i skrivende stund)
  • Du må ha nok penger til å leve i perioden du skal studere i Norge. Dette vil si minst 12 537 kroner i måneden, eller 137 907 kroner i året for hele skoleåret.
  • Du må ha et sted å bo. Du må sende inn en signert leiekontrakt, for eksempel.

Rent praktisk betyr dette at før en student kan komme inn i landet må vedkommende ha rundt 140 000,- norske kroner på bankkontoen, de har sannsynligvis betalt første måneds husleie og depositum, og de må ha betalt søknadsgebyr. Til sammen kan dette være 200 000 kroner en student må ha før studiestart. I tillegg kommer oppholdsutgifter, reise fra hjemlandet til Norge og skolemateriell. Disse visumkravene må oppfylles hvert år, noe som betyr at man etter første studieår må kunne vise at de har ytterligere 137 907,- for det påfølgende året. Internasjonale studenter kan ikke søke Lånekassen før etter tre års studier i Norge, og det å motta stipend er også ofte et komplisert skattespørsmål. Mer om dette nedenfor.

Et kjapt googlesøk av gjennomsnittlig årsinntekt for noen land illustrerer hvor restriktivt dette økonomiske kravet er:

  • Kina – ca. 160 000 NOK / år
  • India – ca. 50 000 NOK / år
  • Brasil – ca. 18 000 NOK / år

Dessuten er det ikke vanskelig å se en sammenheng mellom gjennomsnittlig årsinntekt og visse befolkningsgrupper. Økonomisk ulikhet er nært knyttet til andre sosiale ulikheter, og diskriminering fra økonomisk klasse er uforholdsmessig rettet mot kvinner og rasifiserte studenter. Uten tvil har Norges innvandringspolitikk favorisert de rike siden jeg flyttet hit i 2015 – og sannsynligvis lenge før det.

Nok snakk om penger – hva med de sosiale konsekvensene av å immigrere til Norge som kunststudent? Som en hvit mann som snakker engelsk som morsmål, kan jeg beskrive den økonomiske byrden som pådras av alle studenter som flytter til og studerer i Norge, men jeg har privilegiet å «se norsk ut» (som jeg ofte blir fortalt). Dette har gitt meg sosiale fordeler ikke alle innvandrere har, og det å slite med å integrere seg i et fremmed samfunn har en merpris som sjelden diskuteres.

Artister eller musikere i Norge med studentvisum kan ikke åpne enkeltpersonsforetak, og kan derfor ikke bygge sin yrkespraksis før etter ferdig utdannelse, mens kollegene ofte allerede har et etablert nettverk og aktivt kan bygge opp karrieren i løpet av studiene. De ublu levekostnadene i Norge betyr at de fleste innvandrerstudenter blir tvunget til å jobbe med noe som ikke er relatert til interessene deres under utdanningen, og dermed tar viktig tid fra sosiale aktiviteter, hobbyer og hvile.

Apropos mental helse, må internasjonale studenter være registrert på heltidsstudier for å beholde visumet. La oss for eksempel si at om kombinasjonen av å føle deg isolert i en fremmed kultur, den fysiske belastningen ved å jobbe under studiene, og stresset ved å prøve å holde tritt med dine norske kolleger gjør at du brenner ut, har du ikke rett til sykemelding eller utsatt innlevering av oppgaver – uten å risikere å miste visumet.

Noen likere enn andre
Når man bestemmer seg for å flytte til et annet land aksepterer man en viss risiko: da jeg bestemte meg for å flytte til Oslo forlot jeg alle mine pågående kunstneriske prosjekter i Canada, jeg forlot venner og familie, og jeg brukte opp sparepengene mine for å betale for husleie, studentvisum, og en flybillett. Jeg er veldig heldig som til slutt fant et støttende miljø hvor jeg kan utvikle meg som kunstner og individ, og bestemte meg for å fortsette å bo her.

Jeg tok nylig samfunnskunnskapsprøven som kreves for å søke permanent oppholdstillatelse. Studiemateriellet beskriver Norge som et land som streber etter likestilling, men i praksis ser det ut til at noen av oss ikke er like like. Enkelt sagt har ikke en internasjonal student samme rettigheter som en student fra EU/EØS.

Et land forpliktet til mangfold og likeverd bør gjøre det det kan for å lette innvandringsprosessen, framfor  ekskludering og «othering». Jeg holder regjeringen ansvarlig for deres politikkutforming, men jeg lurer på hvordan institusjonene våre kan motvirke disse arkaiske kjennelsene: økonomisk støtte øremerket internasjonale studenter? Private sponsorprogrammer? Prioriterte plasser for studenter fra underprivilegerte økonomiske bakgrunner? Subsidierte boliger? En mangfoldig studentgruppe er også til beste for norske studenter, og dersom utdanningsinstitusjonene ikke får påvirket politikken, bør de i det minste være proaktive innenfor sine egne institusjoner.

Avgangsstudentene ved Kunstakademiet i Oslo ber om «free education for all» på husfronten på Kunstnernes Hus. Utstillingen inkluderte en panelsamtale om de økte studieavgiftene fredag 12. mai. (Foto: Siri Narverud Moen)

Tittelen på utstillingen til KHIOs avgangsklasse i år ble «Free Education for All» som en protest mot den foreslåtte studieavgiften, og jeg kunne ikke støttet budskapet mer. Men jeg lurer på om det gir en illusjon om at utdanning i Norge var «free» for alle før dette nye statsbudsjettet kom. Hvis vi virkelig ønsker gratis utdanning for alle i dette landet, må vi vurdere de «skjulte» kostnadene ved studentinnvandring: visumkrav, sosial integrering og systemisk rasisme, og ulik fordeling av studentrettigheter.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.