Et pip fra hornet på veggen: Vi bør etablere Fond for tradisjonsbærere

Dette er et debattinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner. Innlegget kommer i kjølvannet av Ballades dekning av den stadig pågående debatten rundt vederlagsforhold i folkemusikken.  

Av Jan Lothe Eriksen, pensjonist. Tidligere daglig leder i Norsk Folkemusikk- og Danselag, Safemuse og Riksscenen

Jan Lothe Eriksen er blant annet tidligere leder i Norsk Folkemusikk- og Danselag, som i 2009 slo seg sammen med Landslaget for Spelemenn og dannet organisasjonen FolkOrg. (Foto: Even Finsrud / Musikkultur)

Det går for tiden en debatt om folkemusikkens og folkemusikkutøvernes forhold til TONO, og det som fra utøvernes side oppfattes som særdeles urimelig: at bearbeiding av tradisjonell folkemusikk ikke anerkjennes og godtgjøres som bearbeiding eller arrangement i TONO.

En ikke helt ny problemstilling, og at TONO nå synes å være på glid, er strålende. Eneste løsning på dette er som Kirsten Bråten Berg sier, at TONO må knytte til seg fagkompetanse som kan dette området og som kjenner repertoaret for å kunne vurdere hva som kvalifiserer til TONO-rettigheter og vederlag.

Men dette er som sagt ingen ny frustrasjon.

Musikk (og for så vidt også dans) som lever i muntlig tradisjon er ingen statisk tradisjon som forblir uendret. Tradisjonsbærere og utøvere – oftest er kunstnere i dette området amatører og profesjonelle, begge deler – vil påvirke og utvikle de enkelte «verk» mer og mindre, enten bevisst eller ubevisst, gjennom sin tilegning og utøving.

LES OGSÅ – Kan ein ønske seg ein eigen modell for tradisjonsmusikken?

Slik er musikken under kontinuerlig bearbeiding. Noe nedskrevet musikk ikke er på samme måte. Om dette skal utløse TONO-rettigheter og vederlag ved et hvert tilfelle er derimot kanskje ikke riktig? Denne utviklingen av repertoaret er også innenfor tradisjonen. Som Knut Buen en gang spøkefullt repliserte under et seminar på Kongsberg om dette temaet Norsk Folkemusikk- og Danselag (NFD) arrangerte (fritt etter hukommelsen): «Du kan ikke få arrangørrettigheter om du spiller feil i en slått…»

Og så er det spørsmålet også Kirsten Bråten Berg har tatt opp flere ganger: Når en kunstner som henne graver frem ukjent materiale fra voksruller og gamle nedtegnelser som ikke tidligere har vært offentliggjort, fremfører eller spiller inn og gjør disse tilgjengelig for allmennheten på sin måte, skulle ikke dette kvalifisere til rettigheter for «verk tidligere ikke er offentliggjort»? (Jevnfør Åndsverkloven § 13.)

På slutten av 1990-tallet og utover de første årene av 2000-tallet arbeidet NFD meget aktivt med disse spørsmålene. (Jeg var da daglig leder i NFD med bakgrunn fra Norsk Musikerforbund, nå Creo, hvor utøverrettigheter og opphavsrett var sentrale arbeidsoppgaver, blant annet fra etableringen av og med sentrale verv i Gramo, verv i Norwaco og deltakelse på et utall nasjonale og internasjonale møter og seminar om rettighetsspørsmål.)

Så gjennom seminarer og utredninger søkte vi i NFD å finne svar på hvor TONO stod i forhold til bearbeiding av tradisjonell musikk, hva som skulle til for å utløse arrangør- eller bearbeidingsrettigheter, og hva som burde ansees som utvikling innenfor det som kan sies å være en del av tradisjonen.

Vi gjennomførte en serie seminarer med representasjon både fra TONO og andre norske organisasjoner, utøvere og tradisjonsbærere, uavhengige opphavsrettsspesialister og også WIPO (World Intellectual Property Organization). WIPO hadde da i mange år hatt et arbeid gående for å finne en løsning på spørsmålene tilknyttet «tradisjonell kunnskap» og rettigheter, hvor medlemsstater og interesserte organisasjoner deltok. Den gangen var situasjonen fastlåst: Utviklingsland ønsket løsning. I-land holdt igjen, og ville gjerne ha tilgang til håndverks- og musikktradisjoner for kommersiell utnytting uten plagsomme rettighetsklareringer.

Under festivalen Árinn som NFD arrangerte i Kristiansand og Setesdal i april 2006, la NFD frem, etter nært samarbeid med og bistand fra opphavsrettsjuristen Mette Møller (nå direktør i FFUK), et utkast til et privat lovforslag, et såkalt Dok 8-forslag, for å løse opp noe av dette. Et forslag om å etablere et Fond for tradisjonsbærere. Målet med dette var i hovedsak todelt, og i forslaget het det blant annet:

• • Folkemusikkmusikkmiljøet må gis en mulighet til å få økonomisk avkastning fundert på bruk – selv om repertoaret er falt i det fri i åndsverklovens forstand. Åndsverkloven § 4 gir et vern for bearbeidelser – et vern som også omfatte bearbeidelser av verk som er falt i det fri, som innen folkemusikken.

    Kulturpolitisk kan det synes rimelig at repertoaret selv ”finansierer” sine (skapende) utøvere. Vi har allerede etablert en tilsvarende ordning hvor det kreves inn avgift for offentlig fremføring av utøvende kunstneres prestasjoner, når disse ikke utløser krav om vederlag etter åndsverkloven.

• • Det andre momentet i begrunnelsen ligger i selve den tradisjonelle folkemusikkens vesen; den skiller seg ut fra kunstmusikken (eller den såkalte partiturmusikken) på ett meget vesentlig punkt: Den er ikke ”bestemt” en gang for alle. Tradisjonell folkemusikk har løsere tilknytning til sitt personlige opphav i betydning at den ikke ”MÅ” fremføres helt identisk med den overleverte versjonen. 

    Den muntlige overleveringstradisjonen har som følge at det verken er mulig eller noe mål i seg selv å kopiere læremesterens versjon 100 %. ”Vernet” av tradisjonell folkemusikken passer ikke til den malen som åndsverkloven er bygget etter: ett verk som er nedtegnet og ment å fremføres uten avvik utover tolkning, skapt av én eller flere navngitte komponister. Når utøveren av tradisjonell folkemusikk er nøye med å angi hvem som var opphavet til grunnlaget for ens egen versjon, er det vel så mye en kreditering av det historiske anker for en rekke senere versjoner.

Så med henvisning til den nylig innførte avgiften for ikkevernet musikk, som var blitt lagt til Fond for utøvende kunstnere, foreslo vi en endring i Fondsloven der Fond for tradisjonsbærere skulle få sine inntekter fra en avgift på bruk av tradisjonell musikk i innspillinger (NCB), samt fra konserter og kringkasting (TONO). Ideen var at midlene som kom inn skulle være søkbare for folkemusikkmiljøet for å bidra til å opprettholde og videreføre tradisjonen(e) i Norge.

LES OGSÅ Tono og folkemusikken: Tungen rett i munnen

WIPO så med stor interesse på dette, at et vestlig land vurderte en slik lovhjemmel. Vår strategi var å få dette på plass først i Norge, og så gjennom NFDs nære relasjon til RFoD, Riksförbundet för Folkmusik och Dans i Sverige, skulle vi få etablert tilsvarende i nabolandet, før videre spredning.

Olemic Thommessen, den gang høyrepolitiker i Stortingets kulturkomité, som hadde stor forståelse for folkemusikk- og folkedanssektorens ulike utfordringer, sa seg villig til å fremme lovforslaget på Stortinget. Da daværende kulturminister Trond Giske ble kjent med dette, ba han om å få det til Kulturdepartementet slik at han kunne fremme det for Stortinget. Så forslaget ble oversendt dit senere i 2006.

Enden på denne prosessen var at departementets medieavdeling mente dette ikke ville utløse nok midler til å rettferdiggjøre en slik lovendring, og forslaget endte i en skuff. En etter min vurdering total kortslutning, både økonomisk og ikke minst moralsk. Men da var jeg ute av NFD.

Jeg mener et slikt fond fremdeles bør innføres. Bruk av tradisjonell musikk, både som tradisjonell og ikke minst i utallige bearbeidede versjoner, har økt betydelig siden 2006.

Og slik norsk kulturpolitikk ser ut til å utvikle seg, er det ikke mer enn rett og rimelig at de tradisjonelle miljøene får noe tilbake for sin opprettholdelse og videreføring av de rike tradisjonene her på berget – inkludert hva flyktninger og innvandrere har med seg inn i norsk kulturliv fra hele kloden.

Lovforslaget ligger der klart. I tillegg må TONO være lydhør for hva FolkOrg og norske folkemusikere krever: En kompetent vurdering av hva som faktisk er bearbeiding, som må utløse vern og vederlag for de som bearbeider og som har musikk som levebrød.