Bop till you drop! Nå må aldersdiskriminerende fond og støtteordninger i staten reforhandles

Av Jeff Wasserman – artist, musiker og låtskriver

Jeff Wasserman (Foto: jeffwasserman.no)

Nå er det på’n igjen med restriksjoner, tiltak og nedstengning av kulturlivet i Covid-Norge. Ulike kompensasjonsordninger er varslet å forlenges og videreutvikles til å treffe feltet bedre, noe som er helt nødvendig for at norsk kulturliv skal overleve.

Men treffsikre ordninger eller ei: Ordningene vil ikke treffe de som er over 67 år og som velger å ikke pensjonere seg enda (av ulike grunner). I forhandlinger med Arbeids- og sosialdepartementet i staten sa musikkorganisasjonene i fra at aldersavgrensningen ikke var fornuftig. Departementet valgte allikevel å legge en aldersgrense på 67 år på kompensasjonsordningene for selvstendig næringsdrivende kunstnere, selv om stat og kommune for øvrig oppfordrer sine ansatte til å jobbe til de er 70 år, og NAV-sykepengeordningene dekker opp til 70 år. Her snakker staten med to tunger.

67 år er også grensen for Kulturrådets stipend for seniorkunstnere, etablerte kunstnere, og garantiinntekt for kunstnere. Dette er aldersdiskriminering deluxe.

Legg strømprisene vi har nå inn i miksen, så kan jeg gjerne tilby kulturministeren en julemiddag av kattemat, ketchup-suppe og en potet til hver.

Noen er gamle allerede før de fyller 40. Noen er bygget til å «bop till they drop». En ekte kunstner er evig nysgjerrig og evig søkende. Trangen og behovet for å skape og formidle, kreativiteten og talentet, det forsvinner ikke den dagen man fyller 67. Våre musikkorganisasjoner skal og må forsvare sine medlemmers rett til å velge om og når det er rett tidspunkt for å pensjonere seg.

Styreleder i NOPA, Ole Henrik Antonsen, er enig, og sier at NOPA har et langsiktig mål om at det rettes opp i denne urettferdigheten. Hans Ole Rian fra Creo er også enig, men sier at de ikke fikk gjennomslag for det i forhandlingene. Marius Øvrebø-Engemoen fra GramArt har sagt at han er enig, og Maren Eline Skaskiewicz, advokatfullmektig i GramArt, tipset meg om å skrive denne kronikken. Egentlig, hvis alle tre er enig… Da skulle det vel være en perfekt anledning for alle tre organisasjonene til å gjøre en felles henvendelse til vår nye kulturminister, Anette Trettebergstuen, om det? Ordningene må treffe alle som ikke er pensjonert, uansett alder. Stipendordninger må ikke utelukke «upensjonerte» kunstnere som er over 67 år.

NOPA, Creo og GramArt må reforhandle kompensasjonsordningene, og de må gjøre det nå som ordningene – mest sannsynlig – skal settes i gang igjen.

Selv ble jeg utestengt fra kompensasjonsordningene allerede i juni i år, da jeg krysset den magiske aldersgrensen. Jeg har heldigvis hatt nok av oppdrag og konserter i sommer og høst til å leve av. Men etter to korona-år er alle sparepengene oppbrukt. Legg strømprisene vi har nå inn i miksen, så kan jeg gjerne tilby kulturministeren en julemiddag av kattemat, ketchup-suppe og en potet til hver.

For meg som har vært i trygdesystemet i Norge i bare 37 år (og ikke i 40 år, som man må ha vært for å kvalifisere til minstepensjon) er min eventuelle pensjon like stor som honoraret fra to spillejobber med Creo-sats per måned … (try living on that).

Våre musikkorganisasjoner har blitt gode i mangfoldsarbeid; til å holde kjønnsbalanse i styrene, og til å gjøre det klart for medlemmene at diskriminering på grunn av seksuell legning, hudfarge eller trossamfunn ikke skal tolereres. Jeg skulle ønske at de var like engasjert i aldersdiskriminering i fond og kompensasjonsordninger.

Av alle «ismer» som vi slåss imot, så er ageism (aldersdiskriminering) en «isme» som alle vil oppleve (om vi er så heldige).

Remember when you’re young,
Old age to you will come.
You’ll be old and grey,
And only in the way

– Charlie Poole & the North Carolina Ramblers (1925)