Jenny Hval ga ut sitt åttende soloalbum i år. (Foto: Jenny Berger Myhre)

Kim Klev anmelder Jenny Hval: Lunt, nesten tropisk, men vanskelig å få tak på

På sitt beste er dette musikk som får deg til å løfte blikket fra det dagligdagse. Ballade anmelder Jenny Hvals første album på det berømte selskapet 4AD.

Kalender

LYTTELUNSJ med Kenneth Karlsson

03/02/2023 Kl. 11.30

Viken

Hanne Tveter & Jorge Vera

03/02/2023 Kl. 21

Oslo

Ary Morais & Band @ Drammens Teater 4. feb

04/02/2023 Kl. 15:00

Viken

Lørdagsopera 4. februar

04/02/2023 Kl. 15:30

Oslo

Classic Objects omslag (Su Tissue / 4AD) (Foto: Annie Bielski)

Jeg ville kanskje ikke kalt meg en «Jenny Hval-fan», på samme måte som jeg er en George Michael-fan eller en Cocteau Twins-fan – som noen jeg føler meg veldig emosjonelt knytta til. Men jeg føler definitivt en viss beundring for Jenny Hval, og synes hun er en av de mest interessante norske musikerne i dag. Jeg er alltid nysgjerrig når hun kommer med ny musikk.

Man kan kanskje si at jeg har et litt distansert forhold til Jenny Hvals musikk. Det er delvis en konsekvens av hvordan jeg opplever musikken – at den ofte er ganske distansert. Det nye albumet heter Classic Objects, og det høres ut som ut som tittelen på en rimelig tørr filosofibok. Jenny Hvals musikk er veldig intellektuell: Tekstene betrakter og kritiserer strukturer som råder i samfunnet vårt, som kapitalismen og patriarkatet, og hvordan disse kreftene er så dyptpløyende i våre liv at det former hvordan kvinner forholder seg til sine egne kropper og hvordan man forholder seg til kjærligheten.

En risiko med å lage intellektuell musikk er at det kan bli «for mye hode, for lite kropp». Musikk er kanskje den mest følelsesnære kunstformen – hvordan lyder kan vekke så sterke følelser i oss er et stort mysterium – og derfor er det ekstra utfordrende å kommunisere politiske og filosofiske ideer gjennom musikk. Tankene må balanseres ut med noe annet. Melodier og harmonier er kanskje den opplagte veien å gå, men humor er også et enormt effektivt virkemiddel. For eksempel: Steely Dan ironiserer over en veldig amerikansk hedonisme og overflod samtidig som de dyrker det i alt de gjør, og gjennom det paradokset blir det et slags høylitterært prosjekt.

Kritiker Kim Klev (Foto: privat)

God når hun drar på med vampyrer og tungetale
I mine ører er et av Jenny Hvals mest vellykkede album Blood Bitch (2016), som på mange måter var hennes internasjonale gjennombrudd. Her bruker Hval vampyr-myten og en drøss klisjeer fra skrekkfilmer til å kommentere på hvordan samfunnet forholder seg til menstruasjon. Det er et veldig morsomt konsept, selv om musikken er mørk og guffen. Jeg har også veldig sans for Apocalypse, Girl (2015), et album med mye religionskritikk og som samtidig har mye elementer fra kirkemusikk, inkludert tungetale. Det gjør at man havner i en slags transe av å høre på.

Men tilbake til det nye albumet, Classic Objects. Plateselskapet 4AD beskriver det som «Jenny Hvals versjon av en popplate», hvor hver låt har et vers og et refreng. Man kan kanskje hevde at det er et forsøk på å få ideene til å gli ned. Som hun sier det selv: “After all, a song isn’t just words, it has a melody, and the reason we have melodies is to step into the dark and jump off cliffs.” Det kanskje tydeligste bruddet er likevel hvordan låtene høres ut, ikke hvordan de er bygd opp. Lydbildet til Jenny Hval har alltid hatt en betydelig dæsj gotikk ved seg – helt fra starten av, da hun ga ut musikk som Rockettothesky. Men på Classic Objects er arrangementene nesten tropiske, med lune rytmer og instrumenter som minner om bossa nova.

Selv om det er mye jeg liker ved skiva, så får jeg imidlertid ikke helt tak på den som helhet. Sannsynligvis hadde det vært enklere om det var en tydeligere tematikk – som med «vampyrplata» eller «bedehusplata». Så kan man også komme med en kjedelig kritikk: at en del av melodiene er fort glemt. Det veier kanskje tyngre på en uttalt melodisk utgivelse som denne. Men jeg synes det er et flott sonisk univers, med en håndfull sterke låter.

Lytt: Vi må snakke om musikk

“American Coffee” er et høydepunkt. Her hopper rytmeseksjonen inn først omtrent halvveis inn, et veldig forløsende øyeblikk hvor låta går fra et messende orgeltema til en discobeat som tatt ut av madchester-scenen. Jeg har veldig sansen for når Jenny Hval er groovy – det er en effektiv motvekt til det ved musikken hennes som kan virke gravalvorlig og ugjennomtrengelig.

“Year of Sky” gjør også inntrykk. Den minner om new age-musikk, med boblende synther og rytmer fra indisk raga. Det er veldig flott når Hval synger her om “I find spiders everywhere / They show me cracks in the corners / The expanding universe”. Kanskje er det en viss spirituell rød tråd på plata, som om Jenny Hval – i likhet med ganske mange andre de siste få årene – har klart å gjenerobre en slags kontakt med kosmos. På sitt beste kan Jenny Hvals musikk få en til å løfte blikket fra det dagligdagse, alt det man tar for gitt, og se det med nye øyne.


Denne anmeldelsen var tenkt som del av Ballades nye anmelderpodkast Vi må snakke om musikk. På grunn av sjukdom ble det én anmelder i studio i podkasten, og én på nett. Kritiker Kim Klev leverte denne teksten, Ola Nordal deltok i radiostudioet.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev