Forventning og overraskelse

Ballade publiserte rett før påske en anmeldelse av plata The Artist’s Secret av Bettina Smith og Jan Willem Nelleke, ført i pennen av kritiker Ola Nordal. I denne dobbeltanmeldelsen av kritiker og musikkjournalist Maren Ørstavik er The Artist’s Secret lest og lyttet til i sammenheng med Mari Eriksmoens Arias and Overtures, som presenterer en annen side av den kvinnelige musikkhistorien.
 

Arias and Overtures
Mari Eriksmoen, Stavanger symfoniorkester, Jan Willem de Vriend
Utgitt på Challenge Classics, februar 2021

Arias and Overtures. Med sopran Mari Eriksmoen, Stavanger symfoniorkester og dirigent Jan Willem de Vriend. (Foto: Challenge Records)

The Artist’s Secret
Bettina Smith, Jan Willem Nelleke
Utgitt på Lawo Classics, februar 2021

Albumcover The Artist’s Secret. Med mezzosopran Bettina Smith og pianist Jan Willem Nelleke. (Foto: Lawo / Design ved Anna-Julia Granberg, BLUNDERBUSS)

I Stavanger driver mezzosopran og professor Bettina Smith med et ganske interessant musikalsk arbeid. The Artist’s Secret er hennes andre album på Lawo sammen med pianistmakker og nederlender Jan Willem Nelleke, og denne samlingen med såkalte «art songs» av kvinnelige komponister er en ypperlig påminnelse om at historie ikke skriver seg selv. Finnes det ikke kvinnelige komponister fra forrige århundre, sier du? Her er et knippe, alle aktive første halvdel av 1900-tallet: Henriëtte Bosmans, Luise Greger, Cécile Chaminade, Anna Cramer, Borghild Holmsen, Marguerite Canal. Alle aktive i sin egen tid, men deprimerende lite spilt senere.

For en perle!

Albumet har fått navn etter Henriëtte Bosmans sang «The Artist’ Secret», basert på diktet av Olive Schreiner. Både komponisten og diktet er spennende nyoppdagelser for meg – nederlandske Bosmans var datter av musikerforeldre og ble en anerkjent konsertpianist selv. Som komponist etterlot hun seg blant annet en del strykerverker og flere sanger. Om hun begynte i en mer konservativ tysk-romantisk stil, ble hun snart mer påvirket av komponister som Debussy og Fauré – hun var også personlig venn med Benjamin Britten.

Den åtte minutter lange «The Artist’s Secret» åpner med en ensom, melankolsk pianomelodi før Smith begynner den verbale fortellingen om kunstneren som maler med sitt eget blod. En hel liten verden innenfor dette lille verket: lyriske, svevende figurer, tøffe akkordprogresjoner, dype droner og kromatiske vendinger – alt i en dramatisk form som fremhever den dunkle stemningen. For en perle!

Franske påvirkninger
Sangene til Luise Greger og Borghild Holmsen fremstår i mer velkjent miniatyrform – letthørte og stemningsfulle, ypperlig huskonsertmateriale. Britisk-amerikanske Rebecca Clarke, bratsjist og blant de første profesjonelle kvinnelige orkestermusikerne, er også representert med tre sanger, karakteriske og dramatiske, tross det mikroskopiske formatet («Infant Joy» er bare drøyt ett minutt lang). Nederlandske Anna Cramers sanger fremstår også imponerende uttrykksfulle, fra den iørefallende «Flieder» til den ettertenksomme «Am Meer».

Lili Boulanger er kanskje den mest kjente av komponistene på albumet. Musikken hennes dukker opp på konsertprogrammer med en viss selvfølgelighet (det skulle bare mangle, hun var da også mer eller mindre genierklært mens hun levde), men de fire stykkene i Quatre chants er langt fra standardrepertoar å regne. Bettina Smiths luftige stemme kler disse litt mystiske, tonalt vindskjeve melodiene, og Nellekes lyttende evner som akkompagnatør kommer særlig godt frem her.

Belgiske Poldowski (et kunstnernavn, blant mange pseudonymer brukt av Régine Wieniawski, datter av fiolinvirtuosen Henryk Wieniawski) var også en produktiv sangkomponist, selv om en del av arbeidet hennes er gått tapt. Paul Verlaine-diktene som er tonesatt her er, som flere av sangene på albumet, sterkt påvirket av fransk impresjonisme – også her høres Debussy og Ravel godt i sømmene.

Ett navn
Henrëtte Bosmans får også avslutte platen, med den Marseillase-refererende «La chanson du chiffonier». Ikke like dramatisk fullendt som The Artist’s Secret, men uttrykksmessig variert og harmonisk spennende.

Skal man bare ta med seg ett nytt navn fra denne platen, er Bosmans en spennende komponist å fordype seg i. Men heldigvis slipper man å begrense seg til sånt. Albumet The Artist’s Secret er et imponerende stykke researcharbeid som er blitt til gripende, klingende musikk. Dette er ikke tilfeldige, halvgode stykker av halvgode komponister, hentet frem for å bedre enn numerisk balanse. Dette er gode, spennende musikkstykker, hvorav flere fortjener en større plass i konsertrepertoaret.

Ungdommelig egenart
Med albumet Arias and Overtures presenterer Mari Eriksmoen en annen side av den kvinnelige musikkhistorien. Sopranarier fra standardrepertoaret er kanskje allerede godt representert i offentligheten, men Eriksmoens ungdommelige klang gir egenart til flere av Mozart- og Händel-ariene på platen.

Helt standardrepertoar er det faktisk heller ikke. Mozarts Mitridate, re di Ponto, en treakters opera han skrev som fjortenåring, høres ikke akkurat hver sesong, i hvert fall ikke i Norge. Eriksmoens florlette stemme fyker gjennom koloraturpartiene som om det var ingenting, og Stavanger symfoniorkesters varme og spenst følger opp i overtyren til Acis und Galatea – en forholdsvis beskjeden Händel-opera i et klassisk arrangement av ingen ringere enn Mozart.

Det er en klar overvekt av arier fremfor overtyrer – i tillegg til Acis und Galatea spiller SSO kun én til, nemlig fra Händels Aleksander-fest, et overgangsverk mellom komponistens italienske operaer og engelske korverk. Men de to instrumentale innskuddene, der Eriksmoen får en pause, fyller sin funksjon. I stedet for å bli en lang rekke arier med middels klar sammenheng, får platen et tydeligere konsertpreg. Det gjør den god å lytte til.

Det er nærmest umulig å la være å smile av å høre dette.

Stjernedryss
Ikke at man egentlig trenger en pause fra Eriksmoens stemme. Den er så uanstrengt og naturlig, med myk vibrato, god diksjon og eksemplarisk frasering. Særlig Händel-ariene er nydelige. Både «Da tempeste il legno infranto» fra Julius Cæsar og den påfølgende «O had I Jubals Lyre» fra Joshua sprudler av stjerneskudd og fyrverkeri. Ariene fra Teseo er også fascinerende presise. Det er nærmest umulig å la være å smile av å høre dette.

De mer lyriske Mozart-ariene, som «Alma grande e nobil core» og utdragene fra Idomeneo fungerer også godt, og det er ingenting å si på innlevelsen til Eriksmoen. Selv om det «bare» er lydinnspilling, virker hun hundre prosent i rolle, og spiller ut både innadvendt tvil og hissig aggresjon. Noen steder tenker jeg at instrumentet kanskje er i slankeste laget for de mørkere ariene, som «Crudele, troppo mi spiace» fra Don Giovanni. Men avslutningsarien, «Or sai chi l’onore» fra samme opera låter uforskammet godt likevel, og viser at kraft ikke alltid handler om lydstyrke, ikke en gang om fylde. Det handler om uttrykk og troverdighet, kvaliteter Eriksmoen har i bøtter og spann.