I musikkens tjeneste: Utdrag av Eigil Bergs selvbiografi

Rett før jul 2022 ga sanger, pianist og sangdikter Eigil Berg ut selvbiografien I musikkens tjeneste, en omfattende samling historier, betraktninger og bilder fra et langt og rikt liv i musikken – passende nok med undertittelen «Historikk, digresjoner og tankespinn». Boka ble gitt ut på Falck Forlag, og Ballade har fått publisere et utdrag. Les også intervju med Berg, i serien Inspirasjoner.

Skrivesperre?
Jeg hadde fortsatt mange sceneopptredener med både NJS og andre, men kravet om stadig nytt repertoar til plateutgivelser var ikke så presserende lenger. Det har kanskje noe å gjøre med det å holde det gående, også dette med å skrive låter? Den uhyre produktive Bob Dylan hadde tillatt seg en ørliten kreativ pause på tidlig 70-tall, og menigheten ble bekymret; hadde han omsider gått tom? Dylan svarte på den påståtte skrivesperren med en nydelig rullende boogie med Leon Russell, der han i åpningslinjene i «Watching The River Flow» åpner ballet med: «What’s the matter with me, I don’t have much to say …» Den samme Dylan sa det selv i sin Chronicles Volume One at det måtte ha vært en prøvelse å følge ham utover på 80-tallet. Jeg skjønner hva han mener. Noen av mine beste konsertopplevelser har vært med Dylan, men også noen av de verste, blant annet den vi overvar på jazzfestivalen i Antibes. Der entret legenden scenen i Juan-les-Pins i hettegenser med hetta godt trukket over ansiktet, for det meste med ryggen vendt mot publikum, og leverte såpass dårlig som bare en Dylan provoserende nok kan gjøre!

Jeg hadde skrevet «Till The Song Is Gone» for Granlund, «Please Come Home» til den siste NJS-samlingen (New Jordal Swingers, red.mrk.) og et slags bestillingsverk til Audun da han utfordret meg til å levere en låt til Dænsebændet, og jeg kom opp med «I mitt slageratelier», en låt som også gikk til topps på Norsktoppen. Da en amerikansk singer/songwriter inviterte norske låtskrivere til et spesielt seminar i NOPAs regi, stilte jeg med Øystein Sunde, Claudia Scott og andre både kjente og ukjente for å høre noen triks. Vi fikk høre om metoden amerikaneren
kalte «Morning Pages»; hver morgen når du våkner, før du gjør noe som helst annet, setter du deg ned og skriver tre sider om hva som helst, bare la det flomme. Dette drev jeg med en lang stund etterpå, og jeg har snakket med både forfattere og låtskrivere som trener seg nettopp på det viset.

NOPA hadde flere arbeidsleiligheter rundt om, og jeg husker et kick jeg fikk under et skriveopphold i den lille byen Vence i Sør-Frankrike da jeg opplevde sterke stemninger i Renoirs hage i Cagnes-sur-Mer, som lå litt sør for arbeidsleiligheten. Det var her jeg fikk ideen til «Tidløs flukt». Det ble notater og lydfesting av ideer før leiebilen brakte meg tilbake til Vence-leiligheten med pianoet der, og jeg følte det løsnet. I løpet av de neste dagene ble også «Tanker på gli’» og «I Don’t Wanna Lose You» klare. Godt å være i gang igjen. Under nye skriveopphold
kom også «Belfast Cowboy» på plass.

Greni-koret
Så sang jeg i kor igjen. Et godt stykke unna Olavsguttene, mer i Curtis Mayfield-gata. Primus Motor i Undertakers Circus, Thor S. Greni, hadde lyst på korsang, og kontaktet både gamle og nye venner. Sønnen i huset, Øystein Greni, var selvsagt på plass, og Øystein kan i dag minne meg på at jeg var ivrig etter å få Neil Youngs «Don’t Let It Bring You Down» inn i koret. Også Ruphus-vokalist Gudny Aspaas var med. Vordende NRK-vert Yasmin Syed med sine indiske Telemarks-røtter hadde spilt i kultfilmen Halvveis til Haugesund, og nå var hun en av ildsjelene i koret sammen med Marit Bakken og Åse Karin Hjelen. Det var også Bill Troiani, som da var nyankommet fra USA. Tom Mathisen og Anne-Karine Strøm var bare så vidt innom, men den harde kjernen hadde jevnlige øvelser. 50-årsgildet til Gudny var en av de ganske få eksklusive anledninger dette koret var å høre for andre enn oss selv.

Long Distance Man
Jeg skjønte at unge Greni jr. og jeg hadde mye felles i vår fascinasjon for Neil Young. Derfor var det ikke veldig overraskende at Øystein Greni tok kontakt ikke lenge etter og spurte om det var greit at han tok tak i faderens «Nettenes Prinsesse» fra Undertakers-albumet Ragnarock. Øystein hadde forslag til både ny tekst og ny tittel, «Long Distance Man», og jeg fortalte ham om «Queen Of The Night»-tilblivelsen i London.

Mye kom på plass med Bigbangs versjon på deres andre album Electric Psalmbook. Knut Schreiner, gitaristen fra Kåre and The Cavemen og senere Turboneger, gjestet Bigbang på akkurat denne, og hele albumet ble produsert av vår gamle venn Nils B. Kvam. Både låta og albumet var med andre ord i trygge hender. På kort tid tok det virkelig av da Bigbang spilte inn og ga ut «Long Distance Man» på nytt til EP-utgivelsen «Smiling for – EP», og enda to versjoner til, en akustisk og en elektrisk på dobbelt-albumet Radio Radio TV Sleep. Jeg var i London da den skiva kom, men fikk gratulasjoner hjemmefra: «Nå topper du VG-lista med to forskjellige innspillinger!» Det var da VGs anmelder skrev at «Long Distance Man» var den beste Neil Young-låta som var skrevet på lenge, og jeg tok det selvsagt som et observant kompliment. Inspirasjonskilden lyser lang vei.

De viktige vikarene
Noen husket NJS’ 70-tallsperiode med Finjarn, for andre var det 80-tallsutgaven der Bjørn Kristiansen var gitarhelten. Med ett unntak hadde vi aldri profilert medlemmene på platecoverne, og når vi gikk på scenen, var det gjenkjennelsen i musikken vår og repertoaret vårt vi stolte på. Hvis det var umulig for alle å stille til enhver tid, valgte vi heller å bruke en vikar enn å avlyse. De viktige vikarene hadde også gjort sitt til at vi ikke trengte audition ved utskiftninger, vi hadde allerede ny gitarist eller bassist klar på ønskelista ut fra et allerede godt inntrykk av hvem som kunne passe. Steinar Larsen og Tor Inge Rishaug gjorde begge jobben, den ene med glimrende notelesning, den andre som mer skøyt fra hofta, svært forskjellige, men begge med egen signatur.

Jeg ringte gitaristen Freddy Lindquist en gang for å spørre om han kunne stille som vikar, men Freddy svarte da at han hadde sluttet med sånne stuntoppdrag. Greit nok. Ikke lenge etter kom det i pressen at jeg skulle backe Chuck Berry, og den samme Freddy ringte meg og
var elskverdigheten selv: «Bare si fra, Eigil, om du trenger vikar!» Det var sjelden behov for vikar på trommer, men vi hadde med Espen Stenhammer fra Di Derre en gang. Jeg spurte Espen om Jo Nesbø hadde tenkt å komme opp med noe nytt for Di Derre, men Espen kunne
informere om «Nei, nå skal han begynne å skrive bok, nå». Det var da jeg repliserte: «Kan han ikke bare fortsette med det han kan, da, han og dere selger jo i titusenvis.» Det var før Harry Hole kom på banen, og en hel verden ble hans marked med millioner i opplag. Thor
Andreassen hadde vi brukt noen ganger da jeg ringte ham i beit for trommeslager. En gang da Thor var på ferie med familien i Danmark og i utgangspunktet forhindret, svarte han: «Hvis du ikke kommer i mål med noen annen trommeslager, ring meg tilbake, da, så skal jeg
se om jeg kan stille likevel!» Nydelig innstilling og nydelig forståelse av hvor langt inne det sitter med den brutale avlysningen.

På 90-tallet var Stein Bull-Hansen stadig innom på gitar. Uhyre bra gitarist og en fin fyr å jobbe med. Jeg sto sammen med Stein Bull en kveld vi begge skulle sjekke ut Farmers Market, det var Stein som først hadde fortalt om Stian Carstensen. Jeg føler både Stein Bull og jeg kan telle, men vi fant altså aldri ener’n der vi sto, hvor mye vi enn prøvde! Jon Christensen svarte en gang ut fra det han spilte, at «ener’n kan være både her og der, den», men med Stian & Co. virket alle sikre der, det var bare Stein Bull og jeg som ikke klarte tellinga. En gang senere gratulerte jeg Øystein Sunde med en ny låt fra en fersk Sunde-utgivelse jeg nettopp hadde hørt på radio, og berømmet særlig gitarspillet, da Øystein svarte: «Det koret der var det Stein Bull som spilte, jeg kan’ke spelle sånn!» Stein Bull var en viktig støttespiller i flere sammenhenger. Før han bidro på Låtskriver-albumet mitt, leverte han også mange av gitar-bidragene på NJS’ Indigo i 2001.

Filmkomponister og notefolk
Det var seminar med Raksin i 1998 i regi av Jon-Roar Bjørkvold og Sigvald Tveit. Selveste David Raksin. Mannen ikke alle kjente ved navn, men musikken hans er allemannseie. Så var det dette med opphavsfolket, da. «Smile» fra Chaplins Modern Times og «Laura» for å nevne to filmklassikere. Bing Crosby sa han mente «Laura» virket litt for sløy, litt for lite publikumsvennlig, mens Sinatra tok den tvert og gjorde mer enn én innspilling. Det samme gjorde Ella Fitzgerald.

Både Alfred Newman, onkel til Randy, og Hitchcock-komponist Bernard Herrmann hadde fått tilbud om å levere musikken til Laura-filmen i 1944. Også Ellingtons «Sophisticated Lady» ble vurdert som hovedmelodi før David Raksin kom opp med sin egen tittelmelodi til en film noir-klassiker av de sjeldne. Og «Laura» satte sine spor. Jeg ble blodfan første gang jeg hørte den og fikk den raskt inn på mitt private pianorepertoar.

Da vertskapet i Oslo tok med Raksin på en av Oslos bedre «pianorestauranter», spurte de pianisten om han kunne spille «Laura». «Selvsagt», var svaret. «Så fint», ble det svart tilbake, «for du skjønner, komponisten sitter rett her borte …» Liten kunstpause, så: «Kan vi ta den etter pausen min?» spurte pianisten, han ville nok kvalitetssikre. Jan Garbarek sendte melding til seminaret vårt at han gjerne skulle bidratt med sin «Laura»-versjon, låta jo alle spilte og elsket, men Jan var forhindret.

«Laura» er i dag innspilt i mange hundre versjoner, og jeg fikk spurt komponisten om han hadde en favoritt blant alle disse? «Yes», var svaret. – «My own!» Han hadde nettopp spilt den inn i Abbey Road Studio med George Martin som produsent.

Vi fikk spurt om komponistrollen hans i det vi alle kjenner som Chaplins «Smile» fra filmen Modern Times i 1936, og Raksin svarte at Chaplin nok hadde kommet opp med en melodilinje, men noen måtte jo skrive det ned og arrangere det ut. Jeg ser for meg Gutta Boys på premieren til City Lights i 1931, da Chaplin ankommer i åpen bil sammen med Albert Einstein – ingen av dem kunne noter, men begge spelte fiolin!

Senere fikk jeg spurt Anders Eljas, som arrangerer for Benny Andersson, om det samme. Når både Paul McCartney og Benny Andersson nærmest koketterer med at de ikke kan noter, tillot jeg meg å spørre. Eljas svarte noe i nærheten av det Raksin fortalte om Chaplin. Som komponister er både Chaplin og Andersson dyktige melodikere som visste hvordan det skulle lyde, men igjen; «noen må jo skrive det ut».

På den helt andre siden av skalaen har du historien om da Steven Van Zandt fikk jobben i Springsteens E Street Band. Da de innleide blåserne i studio kun forholdt seg til notene, fyrte Little Steven av kraftsalven om at dette måtte de bare se å lære seg, så de bare kunne danse seg gjennom blåseriffene med fysisk innlevelse også i studio! Bruce fant sin soulmate, og Litte Steven ble tilbudt jobb i E Street Band.

Vi som for det meste spiller etter gehør, kan være misunnelig på dem som leser rett av bladet, men jeg har også opplevd det motsatte fra notefolket; hvordan i all verden kan pianisten vite hvilke tangenter vi skal slå an for det ønskede resultat?

Vår mest ettertraktede og mest brukte gitarist, ifølge Gramo, løftet også de to siste albumene mine adskillige hakk med de mest utsøkte gitarkrydderier. Jeg beklaget at jeg ikke leverte noter og partitur, men kun enkel besifring, og fikk til svar at han ikke var så avhengig av besifring, men at det pleier å bli bra. Og det ble det til gagns!

Red.mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.