Utsnitt av skillingstrykket til «Kiærlighedsvisen om Hjalmar og Hulda», en av skillingsvisesjangerens mest brukte melodier. Artig nok er dette også melodien til vår siste kjente skilllingsvise, "Ung Hjalmar og skjøyten". Den handler om en helt annen Hjalmar, nemlig Andersen - vår alles Hjallis - og hans fatale fall under EM på Bislett i 1951. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

En forsømt kulturarv: Bøker om skillingsviser formidler helt ny historie om gårsdagens greatest hits

Stort forskningsprosjekt og to bokverk setter flomlys på norsk og skandinavisk popmusikk fra 400 år tilbake. Vi får ny innsikt i moderne popmusikks dypeste røtter.

Kalender

La Llorona, den gråtende klarinett

21/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Røverstaden

25/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera – DON PASQUALE (utdrag)

28/05/2022 Kl. 15:30

Oslo

Konsertforestillingen Klarinett & Foto

29/05/2022 Kl. 14

Viken

Artikkelforfatter og anmelder Knut Selsjord har vært kultur- og nyhetsjournalist i Klassekampen og Dagens Næringsliv. Han er selv for tida aktuell med dokumentarboka Gudbrandsdøler – fortellinger om jord, penger og kjerringbragder.

 

Siv Gøril Brandtzæg og Karin Strand (red.): Skillingsvisene i Norge 1550 – 1950. Studier i en forsømt kulturarv. Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag 2021

Bokomslaget til bind en,  Skillingsvisene i Norge 1550-1950.  (Foto: Scandinavian Academic Press)

Siv Gøril Brandtzæg og Bjarne Markussen (red.): Arven fra skillingsvisene. Fra en sal på hospitalet til en sofa fra IKEA. Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag 2021

Bokomslaget til bind to, Arven fra skillingsvisene. (Foto: Scandinavian Academic Press)

 

Hva er popmusikk? Det som ligger høyest på listene til enhver tid? Noe som oppsto med Elvis Presley og elektrisk gitar på 50-tallet?

To nye bøker setter fyr på diskusjonene om popmusikken, denne berusende, men gåtefulle musikken som har så stor plass i vår tid og som alle har meninger om.

Bøkene er gitt ut som konklusjon på et fem år langt forskningsprosjekt på skillingsviser, allmuens litterære og musikalske format gjennom 400 år fra midt på 1500-tallet. 25 forskere står bak prosjektet, som har vært leda av litteraturviter Siv Gøril Brandtzæg ved NTNU i Trondheim.

Bøkene fyller totalt 1100 sider, og vil snu opp ned på hva de fleste av oss holder oss med av ideer om hva popmusikk «er». Vi møter gammelmodig språk og tidligere tiders temaer, tanker og forestillinger. Og skjønnheten i direktetalte, men samtidig følelsessterke formuleringer og gatetorg-smarte og lett sangbare melodielementer. Det lukter popmusikk lang vei.

Jeg tenker på «I Saw Her Standing There», «Jailhouse Rock», «Knowing Me, Knowing You».

I bånn ligger det mange lange linjer: Skillingsvisene vokste ut av musikken som historisk herska i samtida. I likhet med dagens popmusikk konstruert på 50-tallet. Skillingsvisa oppsto som følge av et fundamentalt teknologiskifte, boktrykkerkunsten. Slik vår pop forutsatte grammofon, båndopptaker og radio.

Visetrykkene, til en skilling stykket, blomstra opp nedenfra i de tidligmoderne samfunnene på reint kommersielle premisser. Dikterne var ofte anonyme, noen var etablerte forfattere som så det nye markedet. Også boktrykkere tok sjøl opp dikterkunsten for å spe på omsetninga. Alle tok skamløst for seg av alt som kunne være lønnsomt av samtidas skiftende trender, moter og smak.

Både produksjon, distribusjon og salg utfolda seg gjerne i samfunnets undergrunn, i flere sammenhenger på kanten av og utafor loven. Alt ganske parallelt til hvordan moderne pop har fungert og til slutt tok verdensherredømme.

Skillet mellom «høy» og «lav» kultur har martra oss siden den gang

«Høy» og «lav» musikk
I moderne tid har det vært musikken som fra gammelt av var finansiert, komponert og spilt i slott og kirker som er anerkjent og dyrka som virkelig musikk. Sammen med de etterfølgende skoler og sjangre av «kunstmusikk».

Det fantes en «lavere» musikk: Den som folk med eller uten enkle instrumenter sang, mulla og plystra på jordene, i gruver og fjøs og kjøkken, som ble framført i allmuens bryllup og begravelser, på ølbuler og torg.

Men dette var ikke noe for de nye industrisamfunnenes makthavere, som også hadde makta over tidas smak. For dem var de lavere klassenes musikk tarvelig, primitiv og verdiløs, i den grad den i det hele tatt rakk opp i det fåtallige sjiktets bevissthet.

Skillet mellom «høy» og «lav» kultur har martra oss siden den gang, og ligger nettopp til grunn for at dette forskningsprosjektet framtrer som så oppsiktsvekkende.

Hvordan veit vi at det fantes en slik «lavere» musikk? Den ble avslørt til slutt. Av boktrykkerkunsten, og av nasjonalromantisk oppfyrte samlere som hadde for seg at de gule og oppflisa trykkene kunne ha noe med nasjonens sjel å gjøre. Bare i norske arkiver ligger flere tusen skillingstrykk oppbevart. Ingen har tatt jobben med å se ordentlig på dem før nå.

Det aller første skillingstrykket som er bevart i Norge er fra 1593: En ny deilig oc gudelig Vise, om Synden, Syndens straff oc den yderste Dommedag. Forfatteren er anonym, trykket er produsert i København.

Det aller første skillingstrykket i Norge, fra 1593. En ny deilig oc gudelig vjse om synden. En ny deilig oc Gudelig Vjse, Om Synden, oc om Syndsens Straff oc den yderste Dommedag. O Herre Gud som alting haffver skabt, etc…. Det var omfattende og fortellende titler på både viser og andre tekster den gangen. (Foto: Skannet av Det Kongelige Bibliotek i København)

Det første trykkeriet i Norge ble etablert av en innvandra danske, Tyge Nielssøn, i 1643. To skillingstrykk var av Nielssøns aller første jobber. Skillingsvisenes gullalder i Skandinavia var fra midten av 1800-tallet.

Hjalmar Andersen, vår alles Hjallis, ca 1950. Ung Hjalmar og skjøyten, heter den siste skillingsvisa i Gunnerusbiblioteket i Trondheim, som huser landets største samling av skillingsviser. Visa handler om skøytekongen Hjallis’ fatale fall under EM på Bislett i 1951, men er en sørgelig historie med en lykkelig ende, skriver artikkelforfatter Knut Selsjord. (Foto: Digitalt museum)

Den siste visa som ligger i sjangerens største arkiv, Gunnerusbiblioteket ved NTNU i Trondheim, er Ung Hjalmar og skjøyten. En sørgelig historie med en lykkelig ende, om skøytekongen Hjalmar Andersens, Hjallis’, fatale fall under EM på Bislett i 1951. (Sangen, dikta av daværende skuespiller Arne Svendsen, skulle synges på en av skillingsvisesjangerens mest brukte melodier, «Hjalmar og Hulda». Både anonyme og navngitte viseforfattere dikta ofte på allerede eksisterende og populære melodier, gjerne salmer, et knippe kjøkkenbordenes og kneipenes greatest hits. Den aller mest brukte i Norge var en av melodiene som ble brukt for gudbrandsdølen Edvard Storms «Sinklarvisa», som fortalte historien om den skotske leiehæren som ble massakrert av bønder ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. Melodien var opprinnelig en gammel spansk folketone, «La Folia», som har vært sunget i Norge i 250 år.)

Nyheter, død og Guds tale
Forskningsprosjektet kategoriserer visene etter tema. En fellesnevner for det meste av materialet er likevel aktualitet og samtidsorientering, enten sangene dreier seg om naturkatastrofer, bestialske drap og andre «sørgelige saker», eller de omhandler kjærlighet til en utkåret, død eller levende, Gud eller fedreland.

Gud rår, nesten bestandig.

Dette er før vi fikk aviser her i landet, og visene spilte dermed en viktig rolle i nyhetsformidling. Presten Michel Mogenssøns 25 strofer lange vise fra 1625 om et forlis utafor Namdalskysten anses faktisk som den eneste pålitelige kilde til kunnskap om katastrofen: Et voldsomt uvær utafor den berykta sjøstrekningen Folda tok livet av 210 fiskere under storsildfisket det året.

En strandvasker av Nikolai Ulfsten, 1884. (Foto: Nasjonalmuseet / Digitaltmuseum.no)

Andre innholdskategorier er viser om død og sorg som byr på bearbeiding, identifikasjon og trøst i en tid da døden for de fleste var nærmere hverdagen enn i dag. Et vanlig sluttpoeng er at døden likevel er uten brodd, siden det nå er Herrens nåde i himmelen som er i vente for den avdøde.

Vi har rallarviser, fiskerviser og emigrantviser. Samt blind- og tiggerviser som er «skrevet, sunget og solgt av dem som håpet å omsette publikums medlidenhet til klingende mynt», som Siv Gøril Brandtzæg skriver.

Henrettelsesvisene fra 1700-tallet hørte til underholdningsbransjens avdeling for skrekk, frykt og beven, men var samtidig advarsler mot synd og forbrytelser. Bestialske hendelser kunne komme med blodige detaljer, grusomme mennesker skildres med stort patos. Eller visedikterne snur det hele ved å legge sløy ironi inn i skildringene: Hva skal tilhøreren egentlig tro?

Jeg tenker på metall-sjangeren i dag, dens kostymeutstyr og scenografi, de ko(s)miske fortellingene deres og parodibandet Kiss.

Det norske metalbandet Mork, her med frontfigur og grunnlegger Thomas Eriksen i et stillbilde fra en musikkvideoinnspilling.  (Foto: Gray Gull Productions)

Kjente skikkelser som Gjest Baardsen og Ole Høiland er hovedpersoner i svært mange epos i kategorien forbryterviser. Etter løslatelsen fra straffeanstalten på Akershus festning i 1845 allierte den pengelense Baardsen seg med en boktrykker som trykket opp hans sjølbiografiske viser, etter 18 år i kasjotten ble dette hans nye levebrød.

Gjest Bårdsen slik han framstilles av ukjent kunstner i sjølbiografi. Illustratør ukjent. (Foto: Ukjent / falt i det fri)

Jeg tenker på straffedømte av alle slag i dag som får køer av forlags-, film- og tv-folk på seg umiddelbart etter domfellelse.

Religiøse overlegninger står svært sentralt i skillingstradisjonen. Gud rår, nesten bestandig. Bokas gjennomgang avdekker likevel en utbygging av religiøse forestillinger og troselementer som er både frapperende og tankevekkende.

Visene ble ofte utgitt i dialog med hverandre over tid, de ble et medium for kollektivt minne og internalisert virkelighetsoppfatning. Et barn født med misdannelser var i utgangspunktet et uomtvistelig tegn fra Gud og strengt påbud om omvendelse og valg av den smale vei. Kom en stor og tragisk bybrann i Oslo eller Bergen en gang i manns minne i bakkant – ja, da var endetida rett rundt hjørnet.

For ikke å snakke om hvordan lysende kometinnslag over nattehimmelen i en ikke-elektrisk verden ble opplevd. I tresnitt trykt på de mest hardtslående skillingstrykkenes salgsplakat, omslaget, var kometens hale tegna som en nådeløs pisk med kraft til å sende all verden i evig pine. Og dette skjedde altså mens opplysningstida i Europa, med fanesaker som opplysning og vitenskap, hadde vært i gang i både ti- og hundreår.

Jeg tenker på forestillinger og virkelighetsoppfatning i moderne konspiratorisk orienterte tankegods av i dag. Hvor er denne skjøre sivilisasjonen vår egentlig på vei, forover eller bakover?

12. november eller desember 1577 (kilder viser til begge måneder) skjøt en komet over Europas himmel. Bildet er et tresnitt av kometen, slik den ble sett over Praha. Det var et svært dramatisk endetidstegn. (Foto: Engraving made by Jiri Daschitzky_Zenthralbibliothek Zürich)

«De andre»
I september 1869 kom det til et heftig folkeoppløp i Christiania retta mot frimurerlosjen. Foranledningen var at en konspirasjonsteori hadde spredd seg: At losjemedlemmene fanga, slakta sakesløse mennesker som de så salta ned og solgte til «Tryntyrken» (!).

Historien er referert i Skillingsvisene i Norges kanskje mest interessante kapittel, titulert «Forestillingen om ‘den andre’ i skillingstrykk». Les: Historien om rasisme i de gamle visene som refleks av rådende tidsånd, tradisjon, økonomi og politikk.

Forfatteren Gerd Karin Omdal er litteraturviter på NTNU, og «tryntyrken» var økenavnet på tyrkere. Nyheter og forlydender fra den russisk-tyrkiske krig (1768 – 74) hadde skapt tyrkerfrykt både i Norge og resten av Europa som åpenbart levde hundre år etter. En av forestillingene gikk ut på at frimurerne var en tyrkisk femtekolonne.

Visetrykket med tittel En flunkende ny Vise om Menneske-Slagteriet i Christiania i September 1869 er bare en av visene som identifiserer tidas fiendebilder. Jøden er, som vi kunne vente, tydelig plassert i lignende roller. Men sjøl et par hundreår etter reformasjonen går heller ikke katolikken fri. I 1755 ble Portugals hovedstad Lisboa ramma av et jordskjelv som la byen i grus med 30 – 60 000 menneskeliv tapt. To norske samtidige skillingsviser poengterer, lett skadefro, at innbyggernes helgendyrking var til liten hjelp, og at menneskene i en så storslagen by, som hadde straffa protestanter hardt under inkvisisjonen, kanskje bare fortjente straff fra Gud.

Det store jordskjelvet i Lisboa 1755. Kobberstikk fra samme år. (Foto: Kilde: Filosofiskolen.no)

«Negre», som var betegnelsen den gangen, kommer, også som venta, aller verst ut. Hele spekter av kjente rasistiske forestillinger om svarte kommer komplett fram i skillingssjangeren. Det refereres til det barnslige, primitive, det dyriske, djevelske og det seksuelle. Hudfarge, det åpenbart synlige, er den helt avgjørende markøren. Omdal peker på at en differensiering mellom «svart» og «hvit» med ulik verdi var en forutsetning for å opprette og drive slaveriet som politikk og økonomi.

«… [E]n konstruksjon skapt av kapitalistiske og religiøse krefter, ikke uvitenhet, i hvert fall ikke blant dem som hadde innflytelse og tok del i denne ‘forretningen’», skriver Omdal. Hun peker på at også kongeriket Danmark-Norge var delaktig i slavehandel.

Omdal siterer musikkviter Erlend Hegdal, som konkluderer: «… (vi) blir i dag tvunget til å erkjenne at rasisme for ikke så altfor lange siden var å regne som common sense, ikke som noe man tok stilling til, for eller imot.»

Jeg tenker på hip-hop og rap. Hvordan vil lyttere om hundre eller tohundre år oppleve måten deler av denne kulturen omtaler kvinner?

Platecoveret til den første Frem fra glemselen-plata. Serien er en av, om ikke den mest solgte plateserien i Norge. Plateserien med Rita Engebretsen og Helge Borglund fikk aldri noen hederspriser, eller Spellemannpriser, men platene solgte i store antall, og var blant de få norske som kunne konkurrere med ABBA på platelistene, forteller Wikipedia. (Foto: Talent Produksjon)

Bind to, Arven fra skillingsvisene, presenterer og drøfter artister i vår egen tid som har bragt skillingsvisa fram i lyset på ulike måter: Alf Prøysen, Elias Akselsen, Ole Paus, Else Michelet, og til og med Bob Dylan. Et morsomt kapittel er også via vinyl-plateserien Frem fra glemselen, som var en gigantisk suksess på 70- og 80-tallet.

Noen burde forske på hvordan VG-lista, for eksempel, preges av musikk som har klare fellestrekk med de gamle viseformatene.

På sine egne premisser er disse presentasjonene helt vel og bra. Likevel opplever jeg dette redaksjonelle grepet som litt tilfeldig og name-droppende. Greit med Bob Dylans album John Wesley Harding, men bare i amerikansk pophistorie finnes det nok ti tusen tilsvarende historier å fortelle. Og det er vel faktisk noe av poenget her?

Den fantastiske dokumentasjonen av den gamle musikken i bind en får dermed en noe puslete konklusjon i bind to dersom ambisjonen er å vise fram kontinuiteten i norsk popmusikk inn i vår tid, noe jeg mener det er grunnlag for. Forbindelsene er dype og mangslungne – og stadig ukjente, i all hovedsak fordi «lav» kultur fremdeles mangler anseelse.

Alf Prøysen på Chat Noir, 1954. (Foto: Leif Ørnelund)

Sjekk norske hit-lister og salgsstatistikker fra så seint som 1958. Noen burde forske på hvordan VG-lista, for eksempel, preges av musikk som har klare fellestrekk med de gamle viseformatene. Både norsk og utenlandsk, både i form og innhold. Heite artister er Bjørg og Per Gunnar, Engedahl og Stordahl, Inger Jakobsen, Vidar Sandbeck, Kurt Foss og Reidar Bøe og mange andre ved sia av kongen sjøl, Alf Prøysen, og andre artister som framførte hans sanger.

1500-tallet ga oss reformasjonen, trykkpressene, der geist des kapitalismus og skillingsvisene. En av dagens store hits til pris av ¼ øre per avspilling har tittelen «Fuckboy». Artisten har bygd litt sjølpromo inn i navnet sitt: «Martine Lunde, Norges Nye Megahit». På helt autentisk 1500-talls vis.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Universitetslektor i akkompagnement

UiT Musikkonservatoriet (MK)

Nettredaktør

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kantor/organist

Larvik kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Musikk i Nordland

Universitetslektor i fagdidaktikk i musikk

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev