Sandbeck-pris til ridder og æresslusk Åge Aleksandersen: – Takk for at du tar vare på sangen min

– Jeg er stolt og takknemlig, sa Åge Aleksandersen da han mottok Vidar Sandbecks kulturpris Regnbågåbrua torsdag kveld.

Synnøve Sakura Heggem, leder for Sandbeckstiftelsen og tidligere sokneprest i Åmot, overrakte prisen til Aleksandersen rett før konserten i Åmot kulturhus, som ligger på tettstedet Rena. Heggem var også presten som forrettet under begravelsen til Vidar Sandbeck i 2005.

– Regnbågåbrua 2024 går til Åge Aleksandersen, Norges ukronede rockekonge, kjent for sitt brennende politiske engasjement og nådeløst ærlige tekster, sa hun på vegne av prisarrangøren.

– Du er Norges ukronede rockekonge! Prisutdeler og leder av Sandbeckstiftelsen, Synnøve Sakura Heggem, overrakte Vidar Sandbecks kulturpris Regnbågåbrua til Åge Aleksandersen i Åmot kulturhus torsdag 6. juni. (Foto: Harald Vingelsgaard)

Heggem la vekt på at Åge Aleksandersen er en pioner i norsk rock, spesielt med tanke på å skrive norske tekster på dialekt. Dette har vært til inspirasjon for mange musikere i Norge, understreket hun.

Konserten Aleksandersen holdt denne kvelden var en takk for prisen, og en konsert i akustisk versjon der han hadde med seg gitarist Gunnar Pedersen, kvintetten fra Trondheimsolistene og datteren, sanger og manager Line-Sofie Aleksandersen.

Popstjerna Vidar Sandbeck
– Vidar Sandbeck var en popstjerne, sa Åge Aleksandersen til Ballade etter konserten.

Aleksandersen har selv vært rockestjerne i rundt regnet 50 år, og var med på å skape trønderrocken som musikalsk stilart i Norge, med tekster på trøndersk.

– Hvilken betydning har Sandbeck for deg?

– Sandbeck var veldig til stede under min oppvekst, i min generasjon. Jeg avskrev ham noen år. Men jeg tok til fornuften og tok han til meg igjen, spesielt da jeg begynte å skrive på norsk rundt 1973-1974, sier han til Ballade.

Sandbeck har med andre ord betydd mye for Åge Aleksandersen.

– Årsaken til at jeg setter ham så høyt som jeg gjør, er at Vidar Sandbeck rører meg. Det er et eller annet i kombinasjon med stemmen, tekst og melodi. Han har en type sårhet og melankoli, uansett hvor ironisk og vittig han er.

– Har du hentet noe direkte fra Sandbeck til en av alle de populære sangene du har lagd gjennom en lang karriere?

– Nei, det vet jeg ikke. Men han har vært med meg så å si hele tiden. Faren min var veldig begeistret for Sandbeck. Jeg opplever Prøysen på samme måte som Sandbeck. Det er en kombinasjon av melodi, stemmen og teksten til Prøysen som rører meg. Prøysen høres heller ikke overstadig lykkelig ut, altså, sier Aleksandersen.

Han trekker fram Bob Dylan på samme måte.

– Jeg blir med på reisen som de inviterer meg med på.

LES OGSÅ En forsømt kulturarv: Bøker om skillingsviser formidler helt ny historie om gårsdagens greatest hits

Åge Aleksandersen spilte Vidar Sandbeck-sangen «Menuett i mai» under konserten i Åmot. Det gjorde han også i et TV-program for mange år siden, da han etter programmet fikk brev fra Vidar Sandbeck der han takket Åge for å ha tatt så godt vare på sangen hans. (Foto: Harald Vingelsgaard)

Sanger om Amerikareise og dattera til ordfører Mur
Åge Aleksandersen trekker fram Dakotakalle og Ola Torader, to sanger som Vidar Sandbeck lagde. Dakotakalle handler om en mann som kom tilbake fra Amerika med rutete nikkers, koffert av skinn og gulltann.

– Mannen i sangen blir avkledd til skinnet. Keiserens nye klær. Den sangen kunne vært skrevet i dag, sier han.

Ola Torader er en helt annen type sang.

– Enhver spellemann som hører Ola Torader og leser teksten til den sangen, må bare sette seg ned og flire godt, ler Åge Aleksandersen.

– Ola Torader er en sang som handler om dans på lokalet. Og den festen tok helt av?

– Ja. Det er klart. Samtidig handler sangen om en spellemann som jeg tror mange spellemenn kjenner seg igjen i. Spesielt i det partiet i sangen der han beskriver dattera til ordføreren som sitter ved veggen og brenner. Det er så fenomenalt godt skrevet, forteller Åge Aleksandersen.

Han snakker om tekstlinjene der spellemannen tok seg ei pause og gikk seg en tur med «mellomste dotter åt ordfører Mur»:

Og så spellte’n ‘Livet på Finnskogen’ han
mens ho satt ved veggen å ulme og brann

Gjennomsyret av respekt
Åge Aleksandersen er ei stjerne i Åmot i Innlandet – som så mange andre steder i Norge. Han skulle holde en konsert for å takke for Regnbågåbrua, en konsert som ble utsolgt i løpet av noen minutter.

Mange åmotinger, folk fra Åmot kommune, fortvilte over at de kunne gå glipp av en konsert med Åge Aleksandersen under Sandbeckdagene på hjemstedet sitt. Da ordnet datteren, Line-Sofie Aleksandersen – også Åges manager – en ekstra konsert dagen i forveien. Den ble også utsolgt i løpet av svært kort tid.

Åge Aleksandersen og kvintetten fra Trondheimsolistene under konserten i Åmot kulturhus. (Foto: Harald Vingelsgaard)

– Hvordan opplever du den enorme responsen du har fått fra åmotingene, med utsolgte konserter, allsang, trampeklapp og full pakke til å være en nedtonet akustisk konsert?

– Ja, vi er noen sleipinger. Vi vet hvilke knapper vi skal trykke på, for å si det sånn. Men samtidig er det jo også slik at alle må behandles med respekt. Publikum må behandles med respekt. Vi tuller ikke. Vi kan klokka. Vi spiller lenge. Det er dyrt å gå på konsert, og vi må levere varene.

– Uansett om jeg spiller med Sambandet eller dette akustiske prosjektet: Alt med meg er gjennomsyret av respekt, understreker Aleksandersen.

Akustiske friminutter med gitarist og strykere
Åge Aleksandersens band denne torsdagskvelden var Gunnar Pedersen, en av hans faste gitarister fra Sambandet, i tillegg til kvintetten fra Trondheimsolistene og datteren Line-Sofie Aleksandersen. Dette ble en neddempet akustisk konsert, nesten som i gamle dager, da Sandbeck opptrådte med kassegitaren sin.

– Hvordan opplever du å spille en nedtonet konsert som dette, sammenlignet med Åge & Sambandet?

– Det er to forskjellige verdener. Prosjektene med Gunnar og solistene her er akustiske friminutter. Mens Sambandet er steintøft, altså. Jeg synger alle sangene i originaltonearter, selv om det egentlig ikke skulle være mulig. Både dette prosjektet og Sambandet passer meg bra.

Åge Aleksandersen blir tatt svært godt imot på sine konserter.
– Det er ikke alle i min bransje som har det som oss, sier han. – Fulle hus også. Det er jo ingen musikere som kan være sikker på at det blir slik. Jeg har vært heldig. Det må jeg si.

– Så er det også slik at folk i Norge vet at jeg er oppriktig interessert i dem. Nå er jeg er i ferd med å avslutte karrieren med Sambandet, og summen av min karriere er faktisk min reise i Norge. Jeg har sett et land i oppturer og nedturer, vekst og fall. Jeg har passet på å være der og spilt. Og så har jeg gitt f i Oslo, sier han.

– Du er jo veldig «på» når du holder konserter fortsatt, i en alder av 75 år. Hvor henter du energien fra?

– Ja. Jeg er flink til å holde meg i form. Jeg sykler mye. Jeg har sikkert vært heldig på mange måter. Jeg tror det er en veldig positiv side ved jobben min, at folk gir meg applaus for det jeg gjør. Applaus til arbeidet er en gave.

Åge Aleksandersen i akustisk format, med gitarist Gunnar Pedersen til venstre, datteren Line-Sofie Aleksandersen (sanger og manager for faren) i midten og en kvintett fra Trondheimsolistene under konserten i Åmot kulturhus. (Foto: Harald Vingelsgaard)

Åge & Sambandet er på en toårig avskjedsturne. Turneen varer fram til høsten 2025, og avsluttes i Trondheim med tre konserter på Lerkendal stadion. Hver enkelt konsert er utsolgt med 25 000 billetter. Det blir med andre ord til sammen 75 000 publikummere på disse tre konsertene. Stadionrock!

Før den tid skal Åge & Sambandet spille mange steder, både i år og neste år.
– Etter at vi avslutter med Sambandet, skal jeg ta meg en lang ferie. Og så blir det nok en og annen konsert. Jeg skal fortsette prosjektet med Trondheimsolistene.

«Takk for at du tok så godt vare på sangen min»
Under konserten i Åmot kulturhus fortalte Åge Aleksandersen at han hadde fått et brev fra Vidar Sandbeck, et brev han aldri glemmer.

Åge Aleksandersen hadde fremført Sandbecks «Menuett i mai» i et TV-program.

– Etterpå fikk jeg et brev fra Vidar Sandbeck der han takket meg for at jeg tok så godt vare på sangen hans, fortalte Aleksandersen fra scenen under konserten.

Åge Aleksandersen fortalte også at han setter tre utmerkelser spesielt høyt i sin karriere. For det første at han er Ridder av St. Olavs Orden av 1. klasse. For det andre at han er Æresslusk i Sulitjelma Gruvearbeiderforening.

Og som nummer tre kommer brevet han fikk fra Sandbeck.

Fra stille til allsang og taktfast applaus
Det tok kun noen sekunder før publikum våknet skikkelig, da Aleksandersen satte i gang med den kjente låten «Dains me dæ».

Åge sang. Publikum satt helt stille og hørte på.

– Her var det jævlig stilt, utbrøt han. Dermed ble publikum med på allsang, og herfra og ut var konserten fylt av allsang og taktfast applaus.

Publikum fikk høre mange av hans kjente sanger under den om lag to timer lange konserten. Aleksandersen fremførte også noen litt mindre kjente sanger.

Under sangen «Dekksguten» spilte Gunnar Pedersen en solo som Åge Aleksandersen likte så godt at han bukket dypt og takket sin gitarist.
– Dette har jeg ventet på i 43 år, fleipet Aleksandersen, som fortalte at de to har spilt sammen i hele 43 år.

Åge Aleksandersen har spilt sammen med gitarist Gunnar Pedersen i 43 år. (Foto: Harald Vingelsgaard)

Under gladsangen «Min dag» fikk han publikum til gjentatte ganger å rope «Halleluja», når rockepresten Bjørn Eidsvåg kommer ramlende inn – i teksten, der han vier et brudepar. Senere roet Aleksandersen og publikum ned med «Lys og Varme».

I denne akustiske konserten fikk vi høre strykerne fargelegge sangene til Åge Aleksandersen, med arrangementer som hovedpersonen i følge ham selv er veldig godt fornøyd med. Datteren Line-Sofie var solist sammen med ham på flere av sangene, men sang både «Trondheimsnatt» og en portugisisk-spansk sang alene.

For å hedre Vidar Sandbeck og takke for Regnbågåbrua avsluttet Åge Aleksandersen med «Menuett i mai», en av sangdikterens mest kjente og kjære komposisjoner.

Teksten til «Ola Torader», med både tekst og musikk av Vidar Sandbeck. Du finner den også her.

Der landsveien svinger og peker mot nol,
Der gikk je som ong gutt og jodle og gol.
Men nå vil je minnes en gong det var dans
med gjetord om gjeveste spellmann som fans,
å det var itte noe lik-‘re
enn da’n Ola Torader satt som spikre
på pinnstol’n i hele sin glans.

Tå musikken ville je aldri gå glipp
og je tøyde meg fram tur en ovdiger snipp.
Og je såg at’n spellte og jamen var’n god –
først brukte’n en finger og så brukte’n to
og ho sa det ho Petronelle
at’n Ola Torader han kan spelle
så kjærleiken suser i blod.

Det let som et orgel, men så vart det slutt
for beljen var utett og armen for stutt.
Men da trampe’n takta så kneskålen skalv
i skor nummer førti og fem og en halv –
å det var så du kunne juble
og du kunne skratte og du kunne snuble
å danse og trø som en kalv.

Men da tok’n pause og gikk seg en tur
med mellomste dotter åt ordfører Mur.
Og så spellte’n « Livet på Finnskogen» han
mens ho satt ved veggen å ulme og brann
å du slette, som døm fekk kjøre seg
je fann ei jinte og skøv a føre meg
så silsvetten piple og rann.

Ved midnatt stod hele lokalet i kok
og’n Jul danse vals med seg sjøl i en krok
Og ho Anna i Lund trødde gæli og datt
så ho synte fram slik som var gjømt da ho satt.
Og det gjynge og slang og dingle
og en gammal flintskalle vann ei kringle
å, hei sann og hopp for ei natt.

Men je som er fødd i et velstå’nes hem
og oppfødd på søtmjølk og kaker og krem
je ville nå sletts itte vara der mer
da finger’n min sprakk under skinnsko’n hass Per
og da formann i sjølve komite’n
kom inn på scena og stod på fire ben
la’n Ola sin torader ner.