Helge Gaarder og Kjøtt. Helge døde 15. mars 2004, bare 50 år gammel. (Foto: Arkiv)

De livsviktige arkivene. Og litt om Helge Gaarder.

I dag er det 20 år siden Helge Gaarder døde. I den anledning løfter Ballade-redaktøren arkiv som demokratisk og historisk funksjon, og deler litt av egen historie om og med kunstneren, kulturbyråkraten og kompisen.

Kalender

Engegård, Svendsrud og Haugen trio i Trysil

13/04/2024 Kl. 15.00

Innlandet

Operapub på Grønland Boulebar

13/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera

13/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

– Den norske populærmusikkens historie smuldrer opp mellom hendene våre. Det finnes ingen steder å sende gammelt materiale, ingen til å ta vare på det. Vi må gjøre noe med dette, for populærkulturen blir et vesentlig forskningsobjekt i framtida, uttalte Helge Gaarder til musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen for om lag 25 år siden.

Helge Gaarder var produsent i den statlige musikkvirksomheten Rikskonsertene, og kjent som vokalist, komponist og tekstforfatter fra bandene Kjøtt, Montasje og Circus Modern.

Han var også en essensiell drivkraft i arbeidet med å bevare populærkulturen, og særskilt i opprettelsen av et institutt for norsk populærmusikk.

I 2002 overleverte en arbeidsgruppe med representanter og kjente stemmer i norsk musikkliv innstillingen «Institutt for norsk populærmusikk» til Nasjonalbiblioteket. Innstillingen og arbeidet som lå bak førte sakte men sikkert til at vi fikk både Rockheim – Det nasjonale museet for populærmusikk i Trondheim og Popsenteret i Oslo.

Forsiden til innstillingen om et institutt for norsk populærmusikk som ble overlevert Nasjonalbiblioteket. Innstillingen ble også lagt fram under Bylarm i Kristiansand 27. februar 2002. Et av medlemmene i arbeidsgruppa var Arvid Skancke-Knutsen, daværende redaktør av herværende musikktidsskrift, nå fast skribent i Ballade og kurator av musikkvideospalten Ballade video (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Helge Gaarder fikk dessverre aldri oppleve noen av disse institusjonene. I dag er det 20 år siden han døde, bare 50 år gammel.

Kollegaen, kunstneren og kulturbyråkraten jeg fikk bryne meg på i starten av arbeidslivet kom til å bety mye for meg, både som kollega og kompis. «Jeg tror ikke du helt skjønner hva jeg mener, Guro», kunne han si, med hendene foldet bak hodet i god hersketeknikkstil så noen-og-tjueårige Guro krympet seg. «Suvverent, Guro!!!», kunne han også si, med en inderlighet og vennlighet jeg sjeldent eller aldri har møtt siden.

Kulturministere og andre kulturbyråkrater ble nødt til å ta ordet «rock» i sin munn på lik linje med «jazz» og «billedkunst»

Mitt første møte med Helge var da jeg var rundt 12 og så Cirkus Modern med musikkvideoen «Den babelske høysang» på programmet «ZikkZakk» på NRK (broren min tok opp musikkvideoene på VHS, en skattkiste til glede og gru i årevis – helt til søsteren min tok opp Sesam Stasjon over hele kassetten).

Jeg ble livredd og gapende fascinert på samme tid, dette åpnet en helt ny verden av musikk, kunst og politikk, og ikke minst satte det døra til voksenlivet på god gløtt. Det gjorde også at denne blandingen av skrekk og fascinasjon over Helge Gaarder satt i meg.

Helge Gaarder i Polen, 1981. På turné med The Aller Værste og DePress. (Foto: Tore Neset)

I 2001 skulle jeg starte i fast jobb i Rikskonsertene, den statlige musikkprodusenten og kulturinstitusjonen. Da jeg scrollet gjennom hjemmesidene til Rikskonsertene før jeg skulle begynne i jobben red akkurat denne følelsen og opplevelsen igjen gjennom meg, skrekk og fascinasjon, herregud jeg skal jobbe med Helge Gaarder.

Så mange omorganiseringer, så mange strategiseminarer, så mange sjefer og kollegaer som har kommet og gått, så mange personalseminarer, så mange fredagspils, så mange store og små ting som har skjedd i livet på disse 20 korte årene. Så mange ganger jeg har tenkt «hadde bare Helge vært her nå. Dette hadde han hatt sitt å si om». Jeg skulle så gjerne hørt hva han sa.

– Hvis man først skal være nostalgisk så kan man jo si at rent kulturpolitisk klarte den norske pønken å få offentligheten til å se på rock ‘n’ roll med nye øyne. For første gang ble rock anerkjent som et adekvat kulturelt uttrykk. Kulturministere og andre kulturbyråkrater ble nødt til å ta ordet «rock» i sin munn på lik linje med «jazz» og «billedkunst», sa Helge til Dagsavisens Nye Takter i 1989.

Både institusjoner og mennesker som ble kjent med Helge ble preget av ham, slik mitt eget liv ble. Han var en engasjert, entusiastisk og uredd drivkraft som nok ville ha glødet for at musikkarkiv-institusjonene vi har i dag forvaltet og tilgjengeliggjorde arkivmaterialet til alles, kunstens og ettertidens beste.

Vi har store ressurser i Rockheim, Popsenteret, NRKs arkiver, også i programmene NRK lager, fra Hovedscenen og NRK Scenen til de nyere musikkdokumentarseriene «Punx», «Helvete», «Trollstemt» og «Jazzeventyret».

Nasjonalbiblioteket forvalter også enorme mengder materiale. Blant annet ble landets største privatarkiv over norsk pop- og rockhistorie, egenhendig samlet og bevart gjennom et helt liv av kulturarkeolog, -historiker og skribent Willy B., overlevert hit.

Christer Falcks imponerende og utrettelige formidlingsprosjekt «Norske albumklassikere» har tilgjengeliggjort tusenvis av lydspor for et stort musikkpublikum, i tillegg til å dokumentere store og underkommuniserte deler av musikkhistorien gjennom bokserien i prosjektet.

Til og med Ballades artikkelarkiv gjennom snart 24 år som heldigitalt tidsskrift for og om norsk musikkliv, med en bank på over 20 000 artikler (bruk søkefeltet vårt!), er en slik ressurs.

Arkivverket definerer grunnene  til at vi har arkiv med at vi kan finne igjen, dele og gjenbruke tidligere arbeid. Vi kan bevise hva som har skjedd, og det handler om rettsikkerhetetterrettelighet og demokrati. Ettertiden kan bygge på våre erfaringer, og det handler om forskning og kulturarv.

Å bevare og forvalte historisk dokumentasjon er akkurat så viktig.

Men like viktig er det at folk vet om at den finnes, og vet at de har tilgang til den. Derfor er det også så viktig at institusjonene bruker ressurser på å synliggjøre og formidle det de forvalter. Det vil bidra til at enda flere historier fortelles, til at vi kan fylle ut kulturarvsperspektivet vårt og, ikke minst: Se oss selv, kunsten og samfunnet i en større sammenheng.

Rikskonsertenes Studio Gaarder, oppkalt etter Helge, som også var drivkraften bak produksjonslokalene i musikkinstitusjonen. Veggbildet til venstre er laget av kunstner Rita Rohdin Nyhuus, etter et foto av Guri Dahl. Bildet står i dag hos Kulturtanken. Håper jeg. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.