Den etterlatte spiller videre: Utdrag fra albumomslaget til Kristina Vårlid. (Foto: malt av Eldbjørg Ribe (Simax Classics))

Uka i redaksjonens ører: Vi som trenger trøst

Ny musikk av dem som trøster seg selv – og oss som hører på. Noen store, selvsagte, menneskelig viktige, temaer ligger i musikkspillerne våre denne uka.

Kalender

UKE 18 I NORSK MUSIKK: Norsk musikk dundrer avgårde som en turnébuss på vei mellom europeiske byer. Her er kjerneredaksjonens observasjoner, noe som engasjerer i rytmer og rammer. Blant annet vugger vi med når flere lar gitarene og stemmene synge for å finne trøst og fellesskap.

Christina Sandsengen med verktøyet hun bruker for å «snakke»: gitaren. (Foto: Christine Lipski)

Gitaren er din venn: Kristina Vårlid trøster seg med den klassiske gitar gjennom sorgens fem faser, og har gitt ut ei plate som var i fokus i denne ukas Ballade klassisk. Spillet er ikke minst et brev til andre sida av livets punktum, til Vårlids bestevenn og gitarmakker Sabrina Vlaskalic. I spalta si forteller anmelder Ola Nordal blant annet om hvordan gitarist Sabrina Vlaskalic døde altfor tidlig i en ulykke.

Samtidig er Kristina Vårlid den andre kristinaen blant norske gitariste denne våren som lar instrumentet gråte for seg. Det er bare en måned siden vi skrev om Christina Sandsengen ga ut 13 korte komposisjoner – hver et lite drama. De behandler alle traumer i livet hennes, som sirkler rundt morens, mormorens og farens død. Vi skriver ofte om rammene og politikken rundt musikken og dens utøvere her på Ballade.no. Men noe handler om det musikk har handlet om siden vi ble mennesker. En av dens funksjoner er trøst gjennom forløsning.

Les også: Gir lyd til den dypeste smerten

Hvorfor henne og ikke meg? Også i den følsomme popen synges det om savn, og om å takle døden: I det våren virkelig har blitt vår, og det er Vårins vår når hun gir ut sin andreplate her (endelig, for alle som ser med forventning til klassen av norske artister som kan eksporteres med Aurora/Sigrid-lignende utgangspunkt). Vårin staver nå navnet sitt Vaarin på plattformene. Og på albumet synger Vårin Strand til en engel, en venninne som gikk bort da de sto på terskelen til voksenlivet. Og «Angel» er nok beste låt på albumet The Identity of Belonging, der den bokstavelig talt går opp i Vårins høye englestrofer. Igjen: Å synge til en som sto nær som nå er borte, er sjølsagt ikke veldig nytt i viser og i pop. Men det er noe med det frenetiske 2023 som også krever at vi får rom for pusten, for det vevre, for savnet og behovet vårt for støtte. Vårin sier det direkte på plata: – People have a need to belong. Ikke veldig langt unna snakkesporene på den ferske plata til sensitivitetsdronninga Susanne Sundfør, og denne selvtrøstinga høres også i de deilige melodiene til oppbryterkongen Benedikt, og knirkete-hus-mester Juni Habel (som har levert to av årets sterke norske plater i «følsom sjanger»).

FANTASIOMFAVNELSE: Våriun Strand samarbeider med designer Daniel Steien. Er dette en blekksprutklem? (Foto: Morten Skalstad)

Melodiene speiler det å stå og stampe i tristheten, mens man som lytter kan jo ønske en forløsning? Reint musikalsk kjennes albumet til Vårin som om det er på vei til noe skikkelig fint, men ennå uforløst. Vi tror dog på at dagens album-nummer-to-talent har masse å by på, særlig etter å ha hørt detaljfokuset i produksjonsjobben som Vårin (hun koproduserer med Marcus A. Edvardson) gjør på The Identity of Belonging.

Yngve Søberg nede for telling i rollen som Scarpia og Ewa Vesin er Floria Tosca på Operaens Hovedscene. (Foto: Erik Berg)

Din taushet vil ikke beskytte deg. Puccinis opera Tosca hadde sesongpremiere i Calixto Bieitis regi i Den norske opera & ballett torsdag kveld, med brutalistisk scenografi og høydramatisk spill om kaldliberalistiske krefter, lidenskap og kjærlighet, tortur og drap, og – ikke minst – om kunsten. Karakteren (og operasangeren) Floria Tosca gir oss kjernebudskapet i arien «Vissi d’arte»: jeg levde for kunsten. Forestillingen rammes inn av tekstplakaten med Your silence will not protect you på, holdt oppe av én levende og én død, begge opposisjonelle og revolusjonære kunstnere i den harde politiske hverdagen de lever og dør under.

I samme åndedrag holdt vi pusten da Europas kanskje mest banebrytende og forfriskende dansekompani og koreograf La Veronal / Marcos Morau viste sin Sonoma på Bærum kulturhus sist helg. Forestillinga farer fram i kvinne- og sivilisasjonshistorien, med en totalomfavnelse av et lydspor – og ender med plakaten Ars longa, vita brevis. Kunsten varer. Livet er kort.

Kunsten og kritikken av den diskuteres høyt i både politiske og kunstneriske fora her til lands for tiden, om enn ikke under så harde kår som i Tosca. Vi kan uansett trekke linjer fra den sceniske dramatikken anno 1900 til ting som skjer i norsk musikkliv i disse dager. Politikk, kjærlighet og personlige irrganger.

_____

Pride, driv og drama: Salt i Oslo og paradevogna Grand Pricks skaper driv og drama lørdag 6. mai når «La det swinge – en Eurovision-fest» med blant andre Bettan, Skrellex og Mocci Ryen drar i gang allsang og MGP-klubb. En av dem som skal framføre MGP-låt er artisten Monica (Johansen, tidligere Harmonica og Minnie-Oh). I 2012 konkurrerte hun med «You and I», i en vanskelig tid i livet.
– Jeg var midt i et full blown angstanfall, jeg var så jævlig redd, hele kroppen svaia. Jeg smilte inn i kameraene, sang uten pusten som hadde blitt borte, og brukte de siste kreftene på å late som at jeg hadde en slags kontroll. (…) Denne uka har jeg øvd på «You and I» igjen. På lørdag deler jeg scene med Bettan, og synger den låta jeg var så innmari stolt av, på nytt. En ny historie skal skrives, har Monica omtalt det som på Instagram. Albumet Monica planlegger skal ha den sårbare og ærlige tittelen Alltid litt modig, alltid litt redd.

Vanskelige eller beint fram umulige forhold beskriver også Cathrin Gram, popartisten og låtskaperen som tok steget fullt ut i musikkverdenen som godt voksen. Denne uka slapp hun musikkvideoen til låta «Er du den», som hun omtaler som «et varsomt rop om hjelp når kjærlighetsforholdet umerkelig har smuldret opp». I sine nye sanger skriver både Cathrin Gram og nevnte Monica tekstene på norsk, som bringer låtene nærmere lytteren.

 

Vi hører også på:

Melodisk bitterhet fra Kristi Brud. Bandet følger opp med mer av bitterheten vi hørte i debutsingelen sin, med låta «Dine foldede hender» i dag. Halvparten av redaksjonen innrømmer å ha en plass for Kristi Brud fordi det er så tøft artistnavn. For dem som følger med i norsk gitarpoprock, er dette fire av fem som spilte i melodisikre Hjerteslag, det har vært litt konflikt i og rundt band(navn), men Kristi Brud var altså først leder av Knutby-sekten, Åsa Maria Waldau, dukket opp for mange år siden. Nå er det et band fra Bergen. Bandmedlem Petter Sætre sier de egentlig hadde tenkt til å finne et annet bandnavn, uten at de klarte det.

Karpe og Benyoub sover ikke:
Mens tårepersen «Baraf/Fairouz» fortsatt får foreldre med røtter over hele verden til å grine – den ligger i nydelig liveversjon på Youtube. Mens de endelig får testa sitt lille stykke nye Norge på europeerne på turné. Slipper fjorårets store rapvinner Jonas Benyoub og «Hele Norges Karpe» en bangeren «Trille». Her er det ikke tårer, hverken i en mansion eller i brustne immigrantjobbdrømmer. Det er bare trilling og fart framover.

«Utestemme» heter først låt i et nytt samarbeid mellom punkrockeren Ida Maria og rapperen Linda Vidala. Låta er ute nå, en oppfordring til artister om å stå opp for det de tror på, stå for kunstnerisk frihet og sivil ulydighet, sier de to.

____

Vi minner om: World Accordion Day markeres 6. mai, og Riksscenen i Oslo og deres Endelig belg feirer dette fredag 5. mai og langt inn i natta til trekkspillets magiske dag: Sjekk i den forbindelse ut vår trekkspillkavalkade fra markeringa i fjor!

_____
Noe du vil vi skal høre på? Send en epost (gjerne med navngitt journalist i subjektfelt) til post /at/ ballade . no

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.