Slik inspirerer Kjartan Kristiansen i Dumdum Boys gitarkollega Lars Lundevall

Lars Lundevall – «han nye»: Lundevall ble med i deLillos i forkant av bandets store kommersielle gjennombruddsplate Neste sommer (1993), og omtales fremdeles som «han nye». Lundevall har vært fast medlem av deLillos siden den gang, med unntak av årene 2005-2009 da originaltrioen var bandet; Lars Lillo-Stenberg, Lars Beckstrøm og Rune Lindstrøm.
– Så mange bra tekstlinjer som sugde meg inn i musikken da jeg hørte den første gang. Slik har Kjartan Kristiansen stått ekstra ut for ham, også da Ballade.no spurte Lars Lundevall om hans største inspirasjonskilde blant norske artister. Lundevall er selv også gitarist som skriver en stadig større del av låtene i det populære bandet han er en del av. Og begge bandene stammer fra samme periode som fødte de som ble omtalt som «de fire store i norsk rock»; sammen med Jokke & Valentinerne og Raga Rockers.

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. En av de første skribent Erik Valebrokk intervjuet om sin inspirator

• Lars Lundevall, gitarist og låtskriver i deLillos og The Thank Yous. Skriver stadig flere låter i det store norske bandet – og sist høst kom soloEPen «Sanger». Født 15. januar 1970, Oslo.

• Kjartan Kristiansen, gitarist og låtskriver i Dumdum Boys og Racer. Født 14. august 1963, Trondheim.

Lars Lundevall er mangeårig medlem av deLillos. Han ble med i bandet i forkant av bandets store kommersielle gjennombruddsplate Neste sommer (1993), og omtales fremdeles som «han nye» i enkelte sammenhenger. Lundevall har vært fast medlem av deLillos siden den gang, med unntak av årene 2005-2009 da Lars Lillo-Stenberg hadde permittert ham og trommeslager Øystein Paasche for å gjenforene originaltrioen med ham selv, Lars Beckstrøm og Rune Lindstrøm. Sammen med bergensartisten Sergeant Petter har han også powerpopbandet The Thank Yous, som ga ut sitt andre album, Good Times Killing Us, tidligere i år.

– Hvorfor Kjartan Kristiansen?
– Fordi han var både en utrolig bra gitarist og en veldig bra låtskriver på et tidspunkt hvor det ikke var så mye norsk musikk som sto høyt i kurs. Når det gjelder gitarspillet er jeg inspirert av måten han er i stand til alltid å lage nye riff som minner om gamle på, samtidig som de er 100 prosent originale. Også at han lager det om til popmusikk, og at det ikke bare er rock. Altså, det er rock, men det er alltid noe mer. Det er flere lag.

Dumdum hadde noe eget som fikk meg til å tenke at det kanskje rett og slett var den beste norske musikken som var lagd noen gang.

Selv om Lundevall er inspirert av Kristiansen også som låtskriver, er det ikke til å komme fra at gitarspillet er det helt avgjørende, men han ser seg nødt til å nyansere bildet.

– Musikken kommer selvfølgelig alltid først, sier Lars. – Men når det er sagt, at han også skrev – iallfall den gangen – alle tekstene til Dumdum Boys synes jeg er ganske imponerende. Det er så mange gullkorn og så mange bra tekstlinjer som sugde meg inn i musikken da jeg hørte den første gang.

Kjartan Kristiansen (Foto: Lars K. Lande)

– Når ble du oppmerksom på Kjartan?
– Det var i ’85, tenker jeg. Vi hadde noen venninner fra Trondheim som drev og sendte sånne opptakskassetter, som alle holdt på med den gangen. Da var det et band som het Wannskrækk som de mente var så jævlig bra som vi ikke hadde hørt om i Oslo. Vi hørte jo på mye oslorelatert musikk, De Press og Cirkus Modern og sånne ting, men Trondheim var liksom bare Åge Aleksandersen og bondemusikk. Så vi sugde det til oss, og så gikk det et par år og så hadde Wannskrækk lagt opp, men nå kalte de seg for Dumdum Boys. Da var det den «Sorgenfri»-singlen som kom på en kassett, og da var det sånn «fy faen, dette er utrolig kul musikk».

Lars Lundevall startet sitt første band, Nilsen, da han var 13 år.

– Det var vel i 1983, tenker jeg, så i ’85 hadde vi allerede spilt inn demoer og spilt konserter på noen videregående skoler og ting. Det var meg og broren min og Aslag Guttormsgaard, som nå spiller i Black Debbath. Allerede da vi var 15-16 var det et veldig trangt nåløye å komme gjennom for hva vi syntes var bra. En ting med Dumdum Boys var at det var veldig rock. Vi spilte veldig rar, skranglete, sær musikk, så jeg tror det kom på et tidspunkt hvor det var sånn «Fader, rock? Rock er kult og, ja!» Det var litt fete riff, og vi hadde liksom ikke skjønt det helt. Vi fikk litt retning på grunn av Dumdum Boys. Vi hørte jo på Raga Rockers og selvfølgelig på deLillos og alt mulig den gangen, men Dumdum hadde noe eget som fikk meg til å tenke at det kanskje rett og slett var den beste norske musikken som var lagd noen gang.

Lars Lundevall og Kjartan Kristiansen kan neppe forveksles som gitarister. Hva ser han selv som de store forskjellene dem imellom?

– Han er jo litt kulere enn meg, sier Lars og ler. – Nei, jeg vet ikke. Kjartan har en så ufattelig egen stil. Jeg er mer en sånn kameleonfyr som gjerne kan gjøre mye forskjellig, men når han tar på seg gitaren hører du med en gang at det er ham. Men vi er nok ikke så forskjellige heller, tror jeg. Begge er veldig glad i rytmegitar. Fet rytmegitar, det tror jeg vi har felles.

Gitarist Lars Lundevall under deLillos-konserten på Øya i 2018, da bandet spilte hele Neste sommer-albumet (Foto: Erik Valebrokk)

– Kan du si noen låter du spiller på der det kommer frem at du er inspirert av Kjartan?
– Ja, en jeg husker veldig godt er en Beckstrøm-låt fra Sent og tidlig (1995) som heter «Uten deg». Det var vel bare jeg og Øystein og Beckstrøm i studio, og hele gitararrangementet er sånn jeg tenker minner om Kjartan. Jeg husker jeg tenkte at dette er kult, dette heller litt over den veien der som jeg er glad i.

Jeg må jo si jeg har lagd altfor lite rock. Det burde vært mye mer.

– Du tenkte på Kjartan da du lagde den?
– Ja, jeg tenkte veldig på ham da, at det var den måten å tenke rytmisk og riff og ting på. Litt smådetaljer her og der. Det er nok det nærmeste jeg kommer. Så har jeg skrevet en del låter før det da, som er litt riffbasert, men det var sånn gymnasbandtid som jeg ikke har helt oversikt over. Ungdomssynder. Men jeg må jo si jeg har lagd altfor lite rock. Det burde vært mye mer.

Øyafestivalen 2018. Lars og Lars rocker publikum gjennom Neste sommer. Lundevall til venstre, Lillo-Stenberg til høyre (Foto: Erik Valebrokk)

På spørsmål om hva Lars synes er det fineste Kjartan har gjort må han tenke seg om. Slike spørsmål er vanskelige å svare på, sier han, og hevder at de som driver med musikk ikke blir listemennesker som rangerer ting i hytt og pine.

– Skal det være en hel plate, tror jeg det blir den første rett og slett, Blodig alvor na na na na na (1988). For eksempel bare det riffet som er på «En vill en» er nok til få meg inn. Der er det så mange bittesmå, fete detaljer i spillinga, som jeg hører på hver gang. Det er dårlig gjort bare å trekke fram noe sånt, men jeg gjør det. Jeg kunne sikkert nevnt hundre andre ting, men det er noe eget med de første tingene man får inn når man oppdager et nytt band eller en ny artist. Noe annet jeg husker veldig godt er første gang jeg så et bilde av Dumdum Boys, så hadde han en sånn hvit Fender Jazzmaster, og jeg hadde akkurat den samme gitaren. På den tida var det nesten ingen som hadde sånn gitar, det var andre ting som gjaldt. Det var en sånn 60-talls, gammaldags gitar, så da jeg så det bildet tenkte jeg ok, da er det ikke noe tvil om at han er kul. Han hadde ikke hatt den gitaren hvis han ikke var så kul som han er. Det var sånn man kunne se den gangen. Hva slags gitar folk spilte på avgjorde om det var et bra eller dårlig band med én gang.

Låtskriver og gitarist Kjartan Kristiansen har vært et musikalsk forbilde og en viktig inspirasjon for Lars Lundevall. Her er Kristiansen med DumDum Boys i 2017. Kristiansen helt til venstre (Foto: Agnete Brun)

– Hvilken betydning har Kjartan for norsk musikk?
– Det er jo alltid dårlig gjort for oss som vokste opp på den tida vi gjorde å framstille det som det var det største som har skjedd, men på mange måter synes jeg du skal lete lenge for å finne bedre norsk musikk som er lagd før den tida her, siste halvdel av 80-tallet, når du hadde både Lars og Raga og Jokke, ikke minst. Og da selvfølgelig Kjartan som viste at det gikk an å lage så bra rock på norsk, med kryptiske tekster. Det var også veldig unorsk. Den kunstneriske biten av det der hadde ikke vært gjort i Norge før. Det kunne være bra låter og gode ideer, men det var et språk som ikke fantes. Det tror jeg han må få mye av æren for, selv om det sikkert er mange som har latt seg inspirere til å skrive ganske dårlige tekster på grunn av det også, men det er ikke hans feil.

Det er alltid noe mer. Det er flere lag, sier Lars Lundevall om Kjartan Kristiansens sangtekster og gitarspill (Foto: Erik Valebrokk)

– Til slutt, er dere venner?
– Jeg kan si ja til det. Jeg er ingen nær venn, men jeg har møtt ham veldig mange ganger, og vi har til og med spilt gitar sammen og prata om ting, så jo, så heldig er jeg at jeg er blitt kjent med alle de som var mine helter da jeg gikk på ungdomsskolen. Det er flaks for meg, sier Lars Lundevall.