Ikke bit i sure epler – lag en spennende dessert!

Av Thomas Torstrup
Jazzpianist, kantor og universitetslektor ved Fakultet for utøvende kunstfag, Universitetet i Stavanger

Kronikken til Maren Barlien Guntvedt (Ballade 22.okt.) har mange interessante perspektiver. Den åpner opp for spørsmål som både dreier seg om kirkemusikerens rolle og kirkemusikkutdanning sett i forhold til arbeidslivet. Jeg er ikke overrasket over at kirkemusikere kan oppleve diskrepans mellom utdannelsen sin og yrkesvirkeligheten, hvis de gjennom studiet har jobbet mest med tradisjonell orgellitteratur.

Kronikkforfatter Thomas Torstrup til venstre, Martin Högberg til høyre (Foto: Elin Iversen)

Jeg har jazzutdanning fra NTNU, og har senere studert kirkemusikk. I kirkemusikalsk sammenheng har jeg erfart at jazzutdanningen kommer til overrakende stor nytte. Erfaringer med improvisasjon, samspill og en gehørbasert tilnærming har i mange sammenhenger gitt meg stor trygghet i jobben som kantor. Som for eksempel når solister har sendt youtubeklipp i stedet for noter, eller når du må ta noe litt på sparket eller lære deg en sang i bilen på vei til en kirkelig handling. Da er jeg glad for at jeg er jazzmusiker. Som jazz- og kirkemusiker med bred undervisningserfaring ønsker jeg derfor å tilføre noen nye perspektiver rundt kirkemusikkutdanning.

I kirkemusikalsk sammenheng har jeg erfart at jazzutdanningen kommer til overrakende stor nytte.

Bredde og kvalitet – en utfordring
I tjenesteordning for kantorer §2. står det: «Kantoren leder menighetens kirkemusikalske virksomhet, og skal være med å forvalte og gjøre levende tradisjonelle og nye kirkemusikalske verdier, og bidra til bredde og kvalitet i det kirkemusikalske og kulturelle arbeidet i menigheten.»

Å bidra til bredde og kvalitet samtidig er kanskje den største utfordringen man har som kirkemusiker. Det er ingen som er innom så mange sjangere som kirkemusikere. Salmeboken fra 2013 inneholder både tradisjonelle salmer, gospel, spirituals, lovsanger, viser og salmer fra Asia, Sør-Amerika og Latin-Amerika. I tillegg opplever kirkemusikere at det ofte etterspørres mye utradisjonell musikk, som ligger i et ganske annet landskap enn orgellitteraturen. For å utføre alt dette på en kvalitativ måte kreves solid breddekompetanse. Bredde og kvalitet kan ofte oppleves som motsetninger, fordi kvalitet i mange sammenhenger krever spisskompetanse.

Hva nytt kan tilføres kirkemusikkutdanningen?
Jeg mener det er viktig at kirkemusikkutdanningen forvalter tradisjonelle kirkemusikalske verdier. Men det ser ut som at breddekompetansen og sjangertilfanget bør bli satt mer på dagsorden.

Man bør verken lære eller spille salmen «Hamba nathi» etter noter. Man bør lære den på øret.

En utdannelse bør selvfølgelig reflektere yrkesvirkeligheten, men en utfordring her er kanskje at yrkesvirkeligheten ikke er lik for alle, og tradisjonelle kirkemusikalske verdier står også sterkt mange steder. Det er forskjell på å være domorganist og å jobbe i en bydelsmenighet eller i en liten bygd. Men sjangerbredden er et faktum – den er det viktig å vektlegge – og på hvilken måte man didaktisk tilnærmer seg de ulike sjangerne.

En gehørbasert tilnærming til muntlig og akkordbasert musikk
I kirkemusikkutdanning bør det også i fremtiden være fokus på å forvalte tradisjonen, men kanskje det burde åpnes opp for gehørbasert metodikk (å lære på gehør i stedet for noter) der det er hensiktsmessig. I tillegg bør det legges opp til relevant og variert samspill (som kirkemusiker spiller du med absolutt alle typer musikere) og improvisasjon (ikke bare solistisk).

Som jazzmusiker er jeg vant å lære meg låter på gehør, og har erfart at dette gir musikalsk overskudd, stilforståelse og en dybdelæring som gjør at man sjelden glemmer det man har lært. Og det er nettopp stilforståelse man trenger når man skal tilnærme seg mange ulike sjangere. I utdanningen burde det vurderes gehørbaserte tilnærminger til for eksempel akkordbasert musikk og musikk som i utgangspunktet har blitt muntlig overført.

I salmeboken finner vi mye «muntlig musikk». For å sette det litt på spissen: Man bør verken lære eller spille salmen «Hamba nathi» etter noter. Man bør lære den på øret. Og jeg kan nevne eksempler i fleng på salmer som bør læres på øret. Vi trenger heller ikke noter når vi spiller sanger som inneholder få akkorder, fordi det lett kan læres på gehør, hvis man prøver.

En aktuell kirkemusikkutdanning bør derfor både forvalte tradisjonen, favne sjangerbredden og reflektere yrkesvirkeligheten. Og ha bevissthet omkring muntlige og skriftlige musikkformer, og hvordan det undervises i dette.

La folk få komme på orgelgalleriet og høre hvilken mektig og vakker ramme Bachs Ess-dur-preludium kan sette for bryllupet!

Eksponering og dialog
Jeg tenker at man som kirkemusiker bør være lydhør når folk kommer med ønsker, og gi gode råd og alternativer i situasjoner hvor ønskene ikke passer inn i en kirkelig handling. Folk vil jo ha musikk de har et forhold til på livets viktigste dager! Men det er ikke mange som har oversikt over mangfoldet og de musikalske alternativene. Kirkemusikeren må derfor synliggjøre sin fagkompetanse i møte med folk, ved å vise dem all den fine musikken. Som vi sier til barna: «Du må smake først, før du kan si at du ikke liker noe!» La folk få komme på orgelgalleriet og høre hvilken mektig og vakker ramme Bachs Ess-dur-preludium kan sette for bryllupet!

Man bør bite i minst mulig sure epler, men av og til må man kanskje spille musikk man ikke liker. Noen ganger handler det om estetiske preferanser, noen ganger handler det om egne ferdigheter innen en bestemt sjanger. Men alle typer musikk har sine utfordringer. Å spille Shania Twain og Ed Sheeran kan også være utfordrende, akkurat som Bach og Reger – hvis man går inn i materien!

Hvis man viser folk alternativene, og får dem interesserte, blir det forhåpentligvis færre sure epler å bite i. Men når de kommer, vil en god kokk prøve å lage noe smakfullt av de sure eplene.